Stedbunden eksport
Den 20. mars var kulturministeren, næringsministeren, Innovasjon Norge-direktøren og Doga-direktøren samlet for å formidle at nå skal det satses: Ti millioner kroner går til et pilotprosjekt for arkitektureksport.
Det er i utgangspunktet gode nyheter for en bransje som er særdeles stedbunden, i alle betydninger av ordet. Ifølge tall fra Prognosesenteret omsatte bransjen for rundt sju milliarder i 2014. Bare én prosent av dette var knyttet til utenlandsmarkeder, altså totalt rundt 70 millioner kroner.
Det vil si at den nye eksportsatsingen i kroner og øre tilsvarer rundt 15 prosent av dagens utenlandsomsetning, en sum som både er liten og stor. Anita Krohn Traaseth fra Innovasjon Norge var den første til å påpeke dette under selve lanseringen. Hun minnet om at hvis man syntes dette var lite, så var det uansett ti millioner mer enn vi tidligere har hatt. Vi vet til sammenlikning at den norske utenlandssatsingen i kunstfeltet, Office for Contemporary Art (OCA), får 17 millioner kroner årlig til å «øke og profesjonalisere norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid på billedkunstområdet».
Spørsmålene blir hvordan og hva vi egentlig eksporterer (merkevarenavn, tjenester, arbeidskraft, konkrete prosjekter, en idé om et nordisk tankesett, og så videre) – og hvem som mottar støtten. Dette skal avklares frem mot sommeren. Eksport av arkitektonisk arbeid handler ikke bare om å løfte det enkelte prosjektet ut av landet, det krever en tung forankring i den andre enden, både når det gjelder nettverk i den lokale byggebransjen, lokale myndigheter, kunnskaper om lovgivning og så videre.
For å bygge og fasilitere slike rammeverk, har vi – i tillegg til den håndfullen av kontorer som allerede bygger i utlandet med eller uten hjelp fra Arkitektbedriftene – allerede en aktør med stor kunnskap om dette, nemlig Europan-nettverket. En stor del av organisasjonens arbeid går på å lande prosjekter lokalt og hjelpe dem til å slå rot, fra idékonkurranse til realisering. Europan-nettverket har allerede løftet flere yngre kontorer ut av Norge, for eksempel oslobaserte Malarchitecture, som nå bygger et stort boligkompleks i Wien. I tillegg har de hjulpet mange utenlandske kontorer til gjennomføring på norsk jord.
Europan er også interessant nettopp fordi det er en toveis satsing, tuftet på samarbeid og gjensidig utveksling. Det samme er OCA, som er til for hele kunstfeltet og bruker mye ressurser på også å invitere utenlandske ressurspersoner og institusjoner over til Norge. Arkitektur- eksporten kan handle om både kulturell utveksling og næringsekspansjon, og det er betryggende at også Kulturdepartementet er med på satsingen. Det ville vært synd om programmet ender som et rent eksporttilskudd til en håndfull etablerte tungvektere.
Det er nemlig meldt at kun åtte til tolv kontorer skal prioriteres i satsingen. Valg av en så smal profil bør begrunnes svært godt. Pilotprosjektet bør ideelt sett jobbe frem mot å skape en institusjonell ramme som kan videreføres de neste årene. Da kan man sikre at de som mottar støtte senere, kan bidra med erfaring, kompetanse og nettverk for at andre kan komme etter.
Norsk arkitektur har fått en større anerkjennelse internasjonalt de siste årene, men vi venter fortsatt på det store gjennombruddet. Forhåpentlig kan den nye satsingen bidra med muskler og midler til å få det til. Lykke til.