Arkitektnytt

Men noe godt svar på hva en bolig er, synes jeg ikke de er i nærheten av å komme med. Og desto flere nøkterne beskrivelser av trespennere og tospennere jeg leser, desto tydeligere blir det at denne boken – i likhet med mange arkitekter som tegner boliger – begynner i feil ende. Boken handler om hus. Den burde handlet om mennesker.

Dette er ikke et forsøk på å henge ut Moe og Martens. Tvert imot åpner jeg denne teksten med dem fordi de representerer det ypperste av den fagtradisjonen som bygde opp Norge til å ha verdens kanskje høyeste boligstandard. Kvaliteter som vi alle har sett forvitre i løpet av 1990- og 2000-tallet. Og svarene, slik de listes opp i boken, kjenner vi også fra tidligere. Standarder, normer, minimumskrav.

Standarder er ikke feil. Men krav kan omgås og unngås, og prosjekter som kvitterer ut alle forskrifter kan være helt elendige. Moe og Martens fører dessuten en argumentasjon som NAL og flere andre fagfolk har frontet i årevis – med påfallende lite gehør som resultat. Utbyggere og politikere har slått i bordet med kostnader og boligmangel, og vunnet frem med leiligheter fagstanden synes er frastøtende – men som påfallende få klager på.

Er folk dumme? Går det an å være lykkelig i en leilighet uten sollys? Ja, kan man leve et godt liv uten å se huset man bor i som et godt hjem? Jeg sier ikke at svaret er ja. Men jeg tror arkitekter ville være tjent med å stille disse spørsmålene med en langt større fordomsfrihet enn hva vi tidligere er vant med. Ikke minst siden vi står i en situasjon der leilighetsbygging stort sett er litt mikkmakk med en fasade og sampling av de samme, sammenklemte to- og tre-roms-planene.

Ja, det finnes norske arkitekter som tenker alternativt. Men dagens situasjon, kombinert med boken Hva er en god bolig? gjør det klart for meg at vi trenger et reelt brudd, ikke med måten vi bygger på, men måten vi tenker på.

IKEA lager ikke bare møbler, men også rapporter. I sin «Life at Home» (gratis på nettet) spør også selskapet seg hva som er en god bolig. Deres tilnærming er imidlertid ikke å gå til møblene, men til mennesker. Faktisk så mange som 22 000 av dem, verden over. De forteller, IKEA lytter. Og resultatet er fascinerende lesning. Som at 42 prosent av de spurte føler seg mer hjemme utenfor leiligheten sin enn inni. At over halvparten av de spurte i Singapore mente det var viktigere med stabil wi-fi enn et fellesrom i bopelen. Eller at 18 prosent synes hjemmet er for lyst.

Jeg sier ikke at arkitekter ikke vet bedre enn andre folk. For det gjør vi. Når det kommer til løsninger. Men når det gjelder behov, er vi fullstendig underordnet dem vi tegner for. Og selv om hus er viktige for mennesker, er menneskene åpenbart enda mye viktigere for husene.

 Gaute Brochmann, vikarierende redaktør