Arkitektnytt

Nå har denne fordømte pandemien snart vart ett år. Det føles lenge, siden så mye av det vi tar for gitt, og som gir oss daglige gleder, er satt på vent. De jevnlige nyhetene om forverring og ringvirkninger, i Norge og utenlands, tærer på humøret. Derfor er ett år lang tid.

Slik er det ikke i arkitekturens verden. Ser vi verden gjennom arkitekturens briller, er ett år kort tid. Og for det enkelte byggeprosjekt er det sjelden tilstrekkelig. Med mindre vi snakker om et pandemisykehus i Kina, tar det som regel flere år å reise et bygg.

Arkitekturen er langsom. Derfor ligger det i arkitektens natur å se framover. Hvis bygget eller landskapet står ferdig om fire år, er det vanskelig å ikke la tankene strekke seg fram i tid. Noe annet ville være uprofesjonelt.

Derfor er det heller ikke overraskende at denne hangen til å tenke framover ga seg raske utslag i spådomskunst fra arkitekter, kritikere og byforskere da viruset erobret verden i fjor vinter. Endringene ville bli store, kunne de fortelle.

Oliver Wainwright, arkitekturskribent i The Guardian, hadde følgende gullkorn klart i april: «Form has always followed fear of infection, just as much as function.» I samme reportasje spådde designkonsulent Darren Comber i Scott Brownrigg at det vil bli luftigere på kontorene – både mer luft mellom pultene, bedre ventilasjon og flere vinduer som kan åpnes. Arjun Kaicker i Zaha Hadid Architects så for seg bredere korridorer, flere skillevegger «og mange flere trapper».

Amerikanske Architectural Digest var allerede i mars ute med smådommer om automatiske dører, stemmeaktiverte heiser, hotellrom som åpnes med mobilen og mer berøringsfrie prosesser på flyplassene.

Andre så for seg en verden med færre biler, mindre folk i storbyene, flere i forstedene, mer fleksible bygg, mer modulproduksjon og mer lettvekts-arkitektur.

I fjor vår var tidshorisonten for pandemien at verden ville være relativt friskmeldt innen sommerferien. Og slik så det ut til å bli. Verden åpnet seg igjen. Reiselivsbransjen var optimistisk. Mye skulle tilbake til normalen. Så fikk arkitektene og fremtidsforskerne holde på med sitt, de har jo alltid hatt en livlig fantasi.

Men så mørknet det igjen. Viruset hadde ikke tenkt å gi seg. Arkitektenes spådommer var igjen aktuelle og føltes ubehagelig troverdige. Endringene var ikke midlertidige. Leilighetene vil bli større, siden flere skulle være mer hjemme: Når barna kommer hjem fra skole og barnehage, sitter mor og far og jobber, og de trenger egnede rom. Flere rom, oppdeling, ikke de vanlige åpne løsningene med kjøkkenet på stua. Det skal bli mindre pendling, bedre plass på vei og tog, og triveligere for dem som blir igjen i byen.

I denne utgaven av Arkitektnytt skriver arkitekt Anette Dietrichson Bruun om noen aspekter ved arkitekturen etter korona og spør om pandemien har gjort arkitekturen en tjeneste, siden den tvinger fram løsninger som arkitektene lenge har kjempet for. Det vil bli snakket og skrevet mye om disse tingene fremover, siden alt tyder på at arkitekter av alle slag, på tross av vaksineoptimisme, kan få en enda viktigere rolle i å finne nyskapende løsninger på hvordan vi skal omgås i våre bygde omgivelser.

Mikael Godø, redaktør i Arkitektnytt