Arkitektnytt

Dette innebærer at høye hus fungerer best i byens midte. Hvis man bygger boligtårn i Oslo sentrum, vil det garantert virke berikende på bymiljøet.

Leilighetene kan gjerne være små. I dag sier normen at leiligheter skal være minimum 35 kvadratmeter, og maks 35 prosent av leilighetene kan være 35-50 kvadratmeter. Boligutviklere som Obos og Selvaag har vært hissige på grøten i det siste. De ønsker seg tilbake til den gode tiden på begynnelsen av 2000-tallet, da man bygde store mengder «studioleiligheter» på 18 kvadrat, med 100 kroner i innskudd.

La oss håpe at vi ikke havner der, igjen, selv om boligprisutviklingen gir utviklerne gode lobby-argumenter. La oss i stedet, for høyhusargumentets skyld, holde grensen på 35 kvadratmeter, men øke prosenten som skal være mellom 35 og 50 kvadrat. Ja, hvorfor ikke bygge høyhus som består av bare slike leiligheter, 30 etasjer høye, spredt omkring i sentrumsområdet der butikker og uteliv ligger tettest.

Leilighetene kan være ett- og to-roms. Da kan single kjøpe i ung alder, gjerne når de har fått sin første jobb. Studenter kan leie en to-roms på deling. Og leilighetene er store nok til at kjæresten kan flytte inn. Når paret får sitt første barn, vil de begynne å tenke «barnevennlig», men da er de allerede inne på markedet, og steget opp til en attraktiv bolig utenfor sentrum er oppnåelig.

Høyhusdebatten er nå tilbake i Oslo. Byen vokser og høyhusstrategien fra 2005 kommer til kort, ifølge byrådet. Det holder ikke lenger med 42 meter og 12-13 etasjer. Nå må man «tørre å bygge høyere der det er mulig og fornuftig», sier vikarierende byutviklingsbyråd Arild Hermstad (MDG) til Aftenposten. Den velkjente knutepunktstrategien skal forsterkes, og det blir høyt ved flere av dem, blant annet på Ryen, Grorud og Furuset, i tillegg til steder som Ensjø, Økern, Nydalen og Skøyen. Alle kan de få bygg på høyde med Oslo Plaza.

Hermstad sier at høyere bygg kan «gi bedre plass til kvalitet på bakken, altså fellesområder, torg og solforhold». Dette har fått arkitekt Erik Collett til å reagere. I nettmagasinet Subjekt skriver han at disse kvalitetene ikke er «forenlig med fortetting». Man vil få drabantbyer «blottet for urbane kvaliteter», uten sol, med ekstra vindturbulens i bonus.

Collett har rett. Og når oppvekstbyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) sier til Aftenposten at hun «håper bygging i høyden kan bedre tilbud til barn og unge på bakkenivå ved at det stilles strengere krav», har man et i overkant rosenrødt blikk på byutviklingens dynamikk.

Men, som sagt, den viktigste funksjonen til høyhus er at de forsterker det gode byliv for dem som ønsker å bo på det mest urbane viset man kan gjøre i Norge. Det er liten vits i å tenke på gode uteområder med sol rett utenfor døra ved 20-40 etasjers bygg. Men gode parkområder i gåavstand er essensielt.

Ønsker folk å bo slik? Ja, i hvert fall mange nok til å fylle opp Oslo sentrum. Folk vil bo slik på grunn av de sosiale mulighetene, det urbane livet. Sammenliknet med byer i andre land, er Oslo for grisgrendt strøk å regne. Vi kan tåle et større mylder av mennesker i alle norske byer. I New York er det turbulens og lite sol, men folk vil bo der.

Ja, det vil bli gjennomtrekk. Men disse boligtårnene vil være søyler i et relativt lavt landskap. Mer stabile bomiljø finner man i kvartalstrukturen utover i bydelene, i rekkehusområder og eneboligstrøk.

Problemet med den annonserte høyhusstrategien er at den i stor grad seg ut til å bestå av kontorbygg ved knutepunkter. Dette lover ikke godt. Jeg spår at det vil ta hundre år før vi får et virkelig urbant miljø i Hovinbyen.

Byen vokser og folk skal jobbe, men er det så sikkert at vi får et større behov for høye, glinsende glassbygg fylt med kontorer? Hva om pandemiens erfaringer fører til større grad av hjemmekontor på permanent basis? Da kan det bli magre kår for urbaniteten rundt knutepunktene.

Mikael Godø, redaktør i Arkitektnytt