Arkitektnytt

Operaen er så vellykket, på så mange nivåer, at den utgjør en helt egen standard i norsk arkitektur.

Rett før jul satt jeg med Kjetil og Craig i Snøhettas kontorer, der de blant annet diskuterte operaen og den idéverdenen den er født ut av. Og det er flere av de erkjennelsene som kontoret kom frem til i arbeidet med dette bygget, som er vel verdt å minne om.

Én ting er jo selvsagt den viljen og evnen til å gjøre det abstrakte konseptet «sosial arkitektur» til fysisk form. Snøhetta løste som kjent dette ved å bygge et hus med et tak som er et offentlig rom. Et grep som har vært unisont lovprist fra dag én, og jeg skal ikke gjenta hyllesten her.

Det som er mer interessant, er å se bak denne løsningen og identifisere mekanismen som muliggjorde en bygning som ikke kan karakteriseres som annet enn genuint nyskapende. En mekanisme som jeg opplever at de aller fleste norske arkitekter ikke er i nærheten av å forstå rekkevidden av. Nemlig at selv de mest radikale tanker og fantasifulle påfunn blir normalisert straks de overføres til stein, glass og andre byggematerialer. At mystikken forsvinner mens det ekte og håndfaste står igjen.

Dette kan på en måte virke litt trist. Hvor mange arkitekturstudenter har ikke etter et semester med himmelstormende ideer, konsepter og kosmiske tankesprang sittet tilbake med en plantegning og en modell der det endelige resultatet av et halvt års fabuleringer er en ganske alminnelig bygningskropp, i beste fall med litt aparte vindusplassering og en merkelig mesanin.

Men det eneste sørgelige her er at ideene dine ikke var gode nok, og at arkitektur er ganske nådeløs når det kommer til å avsløre akkurat det. På den andre siden gir dette enkle faktumet vanlige, norske arkitekter et handlingsrom jeg opplever at de ikke helt skjønner at de har. For å gjengi Kjetil litt sånn etter hukommelsen: Ideen om operaen er radikal. Bygningen er det ikke. Og for alle de involverte ingeniørene og håndverkerne, politikerne og ansatte ved operaen sluttet den å være det dagen etter at de så tegningene. Da hadde den festet seg i virkeligheten. Da var den bare enda et hus under oppføring.

 Mennesker er flinke til å rasjonalisere og normalisere. Noe som gjør at vi og samfunnene vi lever i, er mye mer åpne til sinns enn man kan få inntrykk av. Arkitekter kan ofte gi inntrykk av at om bare utbyggere og offentligheten hadde turt å tenke større, ville vi fått bedre arkitektur. Operaen i Bjørvika går langt i å plassere dette ansvaret tilbake hos arkitektene. En opera er i sin natur en nasjons viktigste kulturbygg. I Bjørvika valgte beslutningstagerne en løsning som snur fullstendig opp ned på ideen om hva dette huset skal være.

Og det aller kuleste med huset ti år etter er at vi ser hvor lite risikabelt det egentlig er å arbeide med prosjekter som på tegnebordet har ekstremt høy risiko.

 Gaute Brochmann, vikarierende redaktør