Arkitektnytt

Det råder en optimistisk stemning i Gartnerforbundets lokaler i Landbrukskvartalet en ganske alminnelig februardag i den norske hovedstaden. Organisasjonen Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren (Fagus) er vertskap for et presentasjonsmøte for den svenske Branschbeskrivning Trädgård. Landskapsarkitektene Bengt Persson og Thomas Randrup, henholdvis svensk og dansk, er begge tilknyttet Sveriges lantbruksuniversitet. Randrup er i tillegg tilknyttet NMBU. Begge har arbeidet med en rapport for kartlegging av svensk hagedyrking og utemiljøer, og er til stede for å presentere funn og metodiske utfordringer.

Fagus har invitert bransjen for å diskutere behovet for å tallfeste verdiene i grøntanleggssektoren også i Norge. Ifølge dagsorden gjelder dette antall årsverk i sektoren, hvor store arealer bransjen forvalter, investeringskostnader i anlegg, kostnader i forbindelse med forvaltning, omfang og omsetning i forbindelse med produksjon av planter og kostnader i forbindelse med sykdommer og skadedyr. Tanken er at en slik kartlegging kan ha verdi for å synliggjøre sektorens betydning og samfunnsnytte overfor myndigheter og publikum.

Etter presentasjonen satte Arkitektnytt seg ned med forfatterne for å diskutere rapporten og hvilke muligheter en tilsvarende kartlegging kan gi i Norge. 

Svensk omsetning på 24 milliarder

Grøntanleggssektoren kjennetegnes av at den er fragmentert, med mange ulike aktører som i liten grad har kontakt med hverandre, og som gjerne har forskjellige agendaer. Dette står i kontrast til for eksempel landbruket eller fiskerinæringen. Persson og Randrup mener imidlertid det er omfanget på verdiskapningen som er det mest oppsiktsvekkende funnet i undersøkelsen. 24 milliarder svenske kroner omsettes i den svenske grøntanleggssektoren årlig. Dette er omtrent like mye som primærproduksjonsverdien i hele skogbruket i Sverige.

– Vi er like store som skogbruket, men det er ingen ting som samler vår sektor og taler vår sak, sier Persson. – Om man ser på hvor mange lobbyister som finnes i Sveriges Riksdag, som driver fram skogbruket, hvor mange store foretak som spiser lunsj med finansministeren flere ganger i året, og hvor mange organisasjoner som arbeider for skogbrukernes interesser, framstår grøntsektoren som ganske taus og maktesløs i sammenligning.

De forklarer at om lag 17 milliarder svenske kroner, altså tre fjerdedeler av den totale omsetningen, går til skjøtsel og drift.

– Det er gjerne i forbindelse med anlegning og prosjektering at de fine renderingene blir presentert, sier Thomas Randrup. – Men pengene ligger i det langsiktige, i skjøtselen. Det er hverdagens bruk, gressklipping, hverdagens forandringer. Det er her ressursene ligger. Dette er det for lite oppmerksomhet om. Jeg tror nok også at mange landskapsarkitekter er mest interessert i å jobbe med design og prosjektering.

– Legg mer vekt på skjøtsel

Persson og Randrup mener dette er et skjevt fokus, og at man burde legge større vekt på drift og skjøtsel i kunnskapsutviklingen i grøntsektoren. Dette gjelder ikke minst for utdanning.

– Tenk om vi hadde hatt et landskaps- og arkitektprogram som hadde utdannet landskapsarkitekter som arbeidet med de 17 milliardene for å utvikle de grønne overflatene vi allerede har, sier Randrup. – Det skulle utgjøre en langt større forskjell for det svenske folk enn at vi alene blir dyktigere på design hva gjelder nyproduksjon og nyanlegning. Men det er få som interesserer seg for å se mulighetene i forvaltningen. Det er få som gjør det. Dette er den glemte innsatsen.

– Der er det en fantastisk mulighet for hele bransjen, og også for akademikere og universitetene, å forstå hvilket arbeidsmarked dette egentlig er, sier Persson.

I en eiendomsutviklerstyrt byutvikling er man gjerne villig til å legge mye i design og etablering, fordi det primære målet er å få omsatt boligene, men ikke fullt så ivrig på å opprettholde kvaliteten over tid. Mange landskapsarkitekter er misfornøyd med at skjøtsel blir nedprioritert. Ligger det et bykvalitetsargument i dette å legge større ressurser i skjøtsel?

– I så fall er dette noe landskapsarkitekter bør ta tak i selv, sier Persson. – Om man sitter som designer og er misfornøyd med at anleggene ikke blir skjøttet godt nok, bør man heller ta fatt i den siden av saken.

Grønn betydning

Randrup mener dette er et ansvar som ikke nødvendigvis ligger på landskapsarkitektene, men også på byggherren, som har en bestilling på at hus, tomt, adgang og parkering skal holde en viss standard. Og så må det gjerne se pent ut, for det trekker opp prisen.

– Det er der fokuset er, sier han. – Det man ofte glemmer, er at det som er grønt, og som får lov til å vokse, har en enorm betydning for dem som lever der, men også for prisen på leilighetene og husene. Det er massevis av dokumentasjon på dette.

Randrup sier det kan inntreffe en kombinasjon der landskapsarkitekter primært har interesse for design, og byggherrer opererer i en markedsøkonomi der ting må gå fort, og ting foregår i et seks måneders perspektiv.

– Og så skal det cashes inn, sier han. – Men forvaltning av grøntarealer eller utvikling av et tre tar tretti år, femti år eller hundre. Vi kan bli mye bedre på å jobbe med dette som bransje. En bransjebeskrivelse kan bidra til dette, ved å hjelpe med argumenter for dette mer langsiktige perspektivet.

Styrket legitimitet gjennom tallfesting

Persson har vært involvert i to slike bransjebeskrivelser i Sverige, én i 2012 og en i 2017. Han forklarer at dette har kommet i gang gjennom beskjedne midler og beskriver arbeidet som et forsøk på å styrke sektorens legitimitet og gjennomslagskraft. Vi spør om dette har vært vellykket, og på hvilke vis disse rapportene har blitt brukt i praksis. Persson sier at det opprinnelige målet primært var å bruke det i kommunikasjon med departementene og statlige myndigheter, rundt utdanningene og på naturbruksnivå. Han sier man ikke kjente til at dette ikke var identifisert som egen sektor, verken gartneri eller utemiljødelen.

– Så når vi skulle slåss om ressurser til for eksempel utdanning og arbeidsmarkedsinnsatser, sa man bare at «det kjenner vi ikke til, det finnes ikke i noe register», sier han. – Vi fant at det var 30 milliarder, 22 på oss og åtte på gartneri. Dette er store tall. Så det har betydd veldig mye i samtaler med departementer og statlige verk. Der har det gjort mye nytte. Problemet i Sverige er at det i for liten grad har blitt markedsført. Dette er et ressursspørsmål.

– Prosessen her i Norge vil være annerledes, sier Randrup. – Vi skal ha bransjen med fra starten. De er positive, det så vi jo her i dag. Om vi kan få bransjen til å være med på å drive fram en lignende undersøkelse i Norge, vil det også blir lettere å synliggjøre resultatene i etterkant. Jeg mener ikke at man har gjort noe feil i Sverige, men det er ikke tilstrekkelig forankret i bransjen. Det er vanskelig å komme etterpå og be om gjennomslag.

– Det er sant, sier Persson. Det møtet vi hadde her i dag er en god start. Om det nå blir satt av penger til dette, og vi har rapporten et halvt år etterpå, vil jo hele bransjen allerede være klar over hva arbeidet har gått ut på.

En splittet bransje

De forklarer at man i 1979 gjorde en tilsvarende, men noe enklere innsats for å finne ut av størrelsen på bransjen. Da kom man fram til fire milliarder. Persson forklarer at om man legger konsumprisindeksen til grunn, tilsvarer dette mellom 10 og 11 milliarder svenske kroner, altså omtrent halvparten av de 22 milliardene man legger til grunn i dag. Så hva har skjedd, har man regnet på en annen måte, eller har sektoren doblet seg?

– Så vidt vi kunne se, var mine utregninger korrekte, sier han. – Det som er forskjellen, er at kvalitetsnivået har steget. Man har en helt annet omsorg for utemiljøene og de grønne overflatene i dag enn man hadde på 1970-tallet. Man legger dobbelt så mye ressurser i kvalitet i dag. Dette er en innsikt som for meg har vært verdt veldig mye. Det var også på den tiden jeg kom inn i faget som landskapsarkitekt, og jeg husker godt at det generelt var langt mindre interesse for kvalitet enn i dag. Vi måtte mase ganske mye på ting som er selvfølgeligheter i dag.

Samfunnsøkonomer og siviløkonomer jobber jo med å kategorisere og tallfeste aktivitet i samfunnet. Blant annet har Nordea gjort en kartlegging av hvor mye penger som går med til privat hagearbeid. Hadde det vært en idé å overlate dette arbeidet til økonomene?

– Jeg tror det er en forutsetning å ha kjennskap til sektoren fra innsiden for å vite hva man skal se etter, sier Persson. 

Frykten for marka

I et folkehelseperspektiv er nærhet og tilgang til natur noe som står høyt i kurs i Norge. I de tilfellene som brukes til både skogdrift og rekreasjon, som i Oslomarka, hvordan har dere brutt dette fra hverandre i deres regnskap?

– Dette er nok et mer relevant spørsmål for Norge enn Sverige, sier Persson. – Vi støtte på dette problemet da vi så på andel av parkene som er naturmark. Det er en stor del av Sveriges formelle park-mark, det er sånn at to tredjedeler er naturmark, og én tredjedel er anlegg. Men vi har jo ikke den type mark som Oslomarka, altså tettstedsnære skogsbruk. Det har vi ikke tatt opp. Det spørsmålet er større i Norge enn i Sverige.

Persson tenker at det også er forskjeller i kulturene.

Da jeg som ung var på nordisk seminar i Oslo, var de norske kollegene opprørt over at Oslomarka var fullstendig ødelagt av skogsbruket, sier han. – Men dagen etter dro vi ut med buss, og svenskene ble overveldet av hvor fantastisk skogen var. Tenk å ha en så flott skog tett inn på hovedstaden! Våre danske kolleger våget ikke engang å gå ut av bussen. De syntes det var for vilt, det kunne være farlige dyr der. He-he. Så det er forskjeller i holdningene til hvordan friluftslivet bør være.