Arkitektnytt

«Hva er et naturlig landskap, og når var et landskap originalt?» Dette spørsmålet åpnet foredraget til Maria Jensen under «Return to nature?», et symposium i Tromsø i midten av september om transformasjon av post-kullgruvelandskapet. Møtet var initiert av kunstprogrammet Artica Svalbard sammen med LPO Arkitekter og landskapsarkitekturprogrammet på UiT, Norges Arktiske Universitet, og Sveagruva var hovedtema – kullgruva på Svalbard som er eid og driftet av statseide Store Norske siden 1916. Da Stortinget i 2017 vedtok avvikling av gruvevirksomheten, nedsatte Store Norske en tverrfaglig gruppe for demontering av anlegget og restaurering av det arktiske landskapet.

Maria Jensen er professor i arktisk geologi ved Universitetssenteret på Svalbard, og med et geologisk perspektiv bidro hun til å trekke de virkelige lange linjene. I dette tusenårsperspektivet på landskapsformasjoner, og transformasjoner som geologifaget tilfører, er Sveagruva bare som et blaff å regne. I norsk kulturhistorisk sammenheng, regnes det likevel som en milepæl når det i høst tas de siste grepene for å ferdigstille Norges til nå største restaureringsprosjekt.

TILBAKEFØRING AV LANDSKAP OG KULTUR

– Det å zoome ut og zoome inn, har vi brukt som et aktivt verktøy i arbeidet, forteller arkitekt Ingvild Sæbu Vatn, som sammen med Lilli Wikström presenterte LPO Arkitekters arbeid med restaureringsprosjektet ved Sveagruva.

Arkitektnytt har tidligere omtalt arealregnskap og naturrestaurering, blant annet gjennom det ferdigstilte restaureringsprosjektet på Hjerkinn der det gamle skytefeltet på Dovrefjell nå er tilbakeført som nasjonalpark. Å zoome ut og inn i denne sammenhengen er en teknikk særlig utviklet og fremmet av Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning (NINA), som har vært sterkt involvert på både Hjerkinn og Svalbard. Det handler om å skape en bevissthet mellom detaljer og det store bildet, beskrives det i NINA-rapporten om avslutningsplanen for Sveagruva (2018).

Det som gjør Sveaprosjektet spesielt, er særlig én spesiell lovparagraf:

– Paragraf 64 i Svalbard-miljøloven slår fast at når en virksomhet opphører, skal «området tilbakeføres til sitt opprinnelige utseende», forteller Sæbu Vatn, og følger opp med et opplagt spørsmål: Hva betyr det?

Det ble et gjentagende spørsmål under symposiet i Tromsø, der nettopp det å zoome inn og ut gjenspeilte innholdet. Gjennom et fullt dagsprogram ble publikum presentert for bjørketreet og svartoras dominans i post-industrielle landskap, om kunstneriske tilnærminger for å vise «alternative prospekter» og landskapsarkitekturstudenters tidligere prosjekter på Sveagruva. Landskapsarkitekt Kjersin Uhre presenterte sitt doktorgradsprosjekt «Perforated Landscapes – contested prospects in Sápmi» med alternative kartleggingsmetoder for mineraler og ressurser. Geologiprofessor Maria Jensen fremhevet hvordan Svea allerede har etterlatt seg spor:

– Du kan ikke ta det tilbake, restaurere landskapet til en eller annen statisk fortid.

Nettopp denne erkjennelsen har vært viktig for arbeidet med Sveagruva. Økologisk restaurering må vektlegge hvordan natur er dynamisk, fremholder NINA-rapporten, samtidig som den understreker at Svea også er et område med en lang kulturhistorie og vernede kulturminner: «Samspillet mellom dynamisk natur og kulturverdier, er avgjørende for at det fremtidige landskapet skal få høy kvalitet og integritet», konkluderer rapporten. I tillegg til å ivareta de store landskapsverdiene knyttet særlig til bre- og frostprosesser, samt vegetasjon og plante- og dyreliv, er flere av kulturminnene knyttet til gruvedriften automatisk fredet. Sæbu Vatn beskriver hvordan det har gjort arbeidet til en kompleks prosess med mange involverte faggrupper:

– I den tverrfaglige gruppen, skulle vi jobbe med både forurensning, naturrestaurering, hydrologi og kulturarv. Det inkluderte en kunnskapsplan og omfattende kartlegging, tillatelser fra ulike myndigheter, scenario-beskrivelser og detaljplaner med prinsipper for hvordan vi for eksempel skulle restaurere veier, forteller arkitekten. Gruveutstyr og avfall, kaianlegg og forurensede jordmasser har blitt fjernet – hele 40.000 tonn masser er blitt sendt med skip til fastlandet. Mange av veiene og fyllingene som var etablert oppå isbreen, er også fjernet. LPO fikk oppdraget med selve opprydningen, men utvidet på et vis sitt mandat gjennom å bringe inn gjenbrukstiltak i prosjektet.

FLYTTING AV HUS OG STÅL

Det var ingen fast bosatte i Sveagruva, men til enhver tid var det omtrent 225 personer ved anlegget som nå er avviklet. Over hundre bygninger – boliger, haller, anleggsbygninger og flytårn – stod igjen. Det enkleste hadde vært å meie alt ned, forteller arkitektene fra LPO, men fremfor å sanere alt, brakte de inn sirkulærøkonomisk tenkning som en del av avviklingsprosessen.

I samarbeid med Store Norske og med støtte fra Doga og Svalbard Miljøvernfond, initierte de prosjektet «Rett form Rett plass», for flytting og gjenbruk av mange av bygningene som egentlig var planlagt å destrueres.

– Vi snudde om på det og vurderte alt som stod igjen som materialbanker, ressurser som kunne få ny funksjon og bruk, forteller Lilli Wickström.

Den dominerende byggepraksisen på Svalbard i dag er preget av en midlertidig praksis med enorme transport- og utslippskostnader, der materialer og masser importeres fra fastlandet, og fraktes tilbake igjen etter sanering som avfall, utdyper Wickström:

– Vi så på restaureringsprosjektet som en mulighet til å utforske nye prinsipper for å redusere byggenæringens enorme klimautslipp, samtidig som vi mener Longyearbyen er et velegnet sted for å teste ut nye idéer for gjenbruk av bygninger.

I tillegg til å bidra til ombygging for ny bruk av de fredede bygningene som ble stående, har LPO prosjektert løsninger for flytting og gjenbruk av maskinistboliger, gjenbruk av modulære trebygg til brakkerigger og ny bruk for flytårnet og anleggshaller. En av boligene har blitt gjenbrukt som velferdshytte, den ble flyttet 70 kilometer av en bulldoser over en bre. «Stackern», en karakteristisk fagverkskonstruksjon i rødt stål som en gang ble brukt for å frakte kull, fremhever Wickström som et industrihistorisk symbol fra Svea. I samarbeid med lokalstyret i Longyearbyen, jobber LPO nå med å se hvordan den kan gjenbrukes som en gang- og sykkelbru over en elv, og på den måten også tilføre et industrihistorisk lag til byen.

GRUVE 7: DET SISTE KULLET

Den aller siste rest av norsk kullgruvedrift holder seg imidlertid gående litt til. Gruve 7, som ligger i selve Longyearbyen, er også en del av avviklingsplanen. På grunn av de skyhøye kullprisene som følge av krigen i Ukraina, besluttet Store Norske i høst imidlertid å forlenge driften frem til sommeren 2025.

Tross utsettelsen er avslutningsplanen likevel under utarbeidelse og skal etter planen foreligge ved årsskiftet, forteller Ingvild Sæbu Vatn fra LPO. De skal fortsatt være med her, basere seg på lærdommene fra restaureringen av Svea, men understreker at det i dette prosjektet ligger helt andre forutsetninger. Gruve 7 er en bynær gruve med infrastruktur som også brukes til annen næring og rekreasjon, og involverer i større grad Longyearbyen lokalstyre og gruva som en del av byutviklingen.

Landskapsarkitekt Kathrine Jensen er nylig tiltrådt som arealplanlegger i Longyearbyen lokalstyre, byens administrative enhet som tilsvarer kommunen på fastlandet. Hun forteller hvordan de har jobbet med å gjenbruke materialer fra Sveagruva til et trelandskap med sittemuligheter i gågata, tegnet av Multiconsult. Som landskapsarkitekt ser hun verdien av å beholde også deler av gruve 7 som en del av et større kulturmiljø i kombinasjon med naturrestaurering.

– Da får du hele gruvehistorien her, fra gruve 1 til gruve 7, den aller siste. Det er også flere fordeler med å bevare veien opp til gruva. Det er allerede et utfartssted i dag, og et sted man tar med besøkende for å se på utsikten. Området har et stort potensial og det gjelder å finne den rette etterbruken uten at det går på bekostning av naturen, sier Jensen og forteller om den omfattende energiomstillingsprosessen Longyearbyen nå er inne i.

– Med utfasing av kullkraftverk, er målet nå at hovedforsyningen skal være basert på fornybar energi. Da kan området rundt gruve 7 med eksisterende infrastruktur være aktuelt med tanke på at man skal ha minst mulig inngrep i uberørt natur, sier landskapsarkitekten.