Økologisk urbanisme
Fra papirutgaven Arkitektnytt 10-11/2017
Alt urbaniseres, også landskapsarkitekturen. Siden midten av 1990-tallet har landskaps- urbanismen vunnet terreng, og Waldheim var nylig i Norge for å forelese om faget.
– Landskapsurbanisme er ikke lenger noen nyhet, men vi har kommet i gang, sier Waldheim, som er professor i landskapsarkitektur ved Harvard og forfatter av flere bøker der han tar til orde for landskapsurbanisme.
– Nå skjer det ting over hele verden. I Toronto
transformerer de hele sjøfronten ut fra en land-
skapsurbanistisk agenda. De gjenoppbygger byområder og etablerer nye bykjerner. De opplever økonomisk framgang akkurat nå. Det er landskapsarkitekter som har ledet disse prosjektene.
Mangel på økologisk tenkning
Waldheim sier at det har vært en mangel på miljømessig kvalitet og økologisk tenkning i urban design. Dette har tradisjonelt vært ansvarsområder for urbanister og arkitekter. Han mener det er naturlig at også landskapsarkitekter i større grad tar dette ansvaret i byplanlegging- og utforming.
– Nå er det en hel generasjon av landskapsarkitekter som jobber etter disse prinsippene, med folk som James Corner, som mange kjenner for hans arbeid med High Line i New York, og Adriaan Geuze i West 8 som foregangsmenn.
Waldheim forklarer at landskapsurbanisme er en bevegelse som har utviklet seg siden midten av 1990-tallet. AHO har undervist i land- skapsurbanisme siden 2005. Bevegelsens mål er å la landskapet være et medium for byutvikling. Han mener at den ensidige avvisningen av modernistiske idealer har ført til at progressive idealer har gått tapt.
– Hvilke fagdisipliner er det som har ansvaret for byenes form? spør han og svarer:
– Arkitekter, urban-designere, byplanleggere, landskapsarkitekter, ingeniører, eiendomsutviklere, og så videre. Da modernismen kom på hell fra 1968 til tidlig på 1970-tallet, ble det uklart hvilken disiplin som egentlig hadde ansvaret for å ivareta miljømessige og økologiske hensyn. Urban design, slik man kjenner det fra Europa, har tradisjonelt vært opptatt av å jobbe med bysentre og plassere store bygninger og program i tette bykjerner. Men i mange byer har ikke utfordringene egentlig ligget i bykjernen, men har vært betinget av vekst i periferiene, stor infrastruktur og økte miljøutfordringer.
Waldheim sier landskapsurbanismen tar avstand fra en nytradisjonalistisk og nyklassisk idé om at det er bygningene som utgjør det sentrale elementet i urban formgiving. Med landskapsurbanisme kan man sette økologi og miljøhensyn direkte inn i byens form, mener han.
New Urbanism
Waldheim forklarer at landskapsurbanisme i noen grad oppsto som en reaksjon på New Urbanism-bevegelsen, som sto sterkt i Nord- Amerika på 1990-tallet.
– Stort sett alle borgermestre, byplanleggere, urbanister, rektorer på arkitektskoler og ledende arkitekter var enige om at New Urbanism var veien å gå, sier Waldheim.
– Enten var de uttalte tilhengere, eller så var de «i skapet». For folk i min generasjon var dette et naturlig utgangspunkt.
Han mener det er bemerkelsesverdig hvor mye New Urbanism-bevegelsen fikk til på politisk nivå. Bevegelsen hadde en enorm framgang i USA.
– Det som var problematisk med dette, var at de progressive kreftene innen arkitektfagene ga fra seg det urbane territoriet til nytradi- sjonalister og trakk seg inn i seg selv og jobbet med å skape objekter, forklarer Waldheim.
– Dette skjedde etter 1970-tallet. Arkitekturen ble et autonomt felt, man fikk store celebriteter, kulturell kapital, finansiell gjennom- føringskraft, global synlighet. Men for å få alt dette, forlot man urbaniteten som kategori.
Politisk økonomi
Waldheim forklarer at hans siste bok Landscape as Urbanism (2016) var et forsøk på å være mindre ideologisk og heller fremme en generell teori for landskapsurbanisme. Han framholder at i perioder med økonomisk stabilitet følger urbaniseringen til dels forutsigbare mønstre. Landskapsurbanisme har potensial for å bli gjennomført i perioder med enten sterkt vekst eller fraflytting.
– Når det inntreffer omveltninger i økonomien og industrien, tar det tid å finne ut av hvordan man skal respondere på dette i planleggingen, forklarer Waldheim.
– Det er i disse brytningstidene landskapet får en spesiell rolle. Ofte har landskapet blitt sett på som at det kan forbedre kriser som har oppstått i forbindelse med økonomiske end- ringer. Historisk har vi sett dette flere ganger.
Han sier at det under industrialiseringen på 1800-tallet i USA oppsto en rekke sosiale, økonomiske, miljømessige og politiske problemer. Datidens byer var ifølge Waldheim ikke egnet for å takle disse problemene. Landskapsarkitekturen oppsto som fag i USA som en følge av dette.
– Vi bygde parker, vi bygde nye byområder, og vi fikk et nytt paradigme for det urbane, sier han. – Dette var en tid med mye klassemotsetninger, spenninger på grunn av innvandring, det var protester og vold. Svaret på dette ble å etablere store byområder for å lette på trykket blant de fattige i bykjernene, med bedre hygiene og frisk luft.
På 1900-tallet skjedde noe lignende, mener Waldheim. Med fordismen kom suburbanisering, privatbilisme og desentralisering. Dette startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt på 1960-tallet. Det var industrien som var drivkraften her.
– Det er den industrielle økonomien som leder an, og sivilsamfunnet forsøker å holde tritt, sier Waldheim. – Så landskapsplanleggingen på 1900-tallet var et forsøk på håndtere disse økonomiske endringene. Vi har sett det samme de siste tiårene, med postfordisme og nyliberalisme, parallelt med at man har vendt tilbake til byene.
Fellesnevneren i disse tre tilfellene er at det skjer en økonomisk restrukturering, og de gamle verktøyene er ikke lenger egnede.
Modernismens idealer
Waldheim mener at i mange av de tilfellene modernistiske prosjekter mislyktes, skyldtes det ikke prosjektene i seg selv, men at den underliggende politiske økonomien feilet.
– Planleggere og arkitekter har tatt på seg skylden for ting som gikk galt under modernismen, men som egentlig var utslag av politiske fadeser, sier han. – Arkitekturen kan ikke gjøre noe for å endre de økonomiske forutsetningene, det er omvendt. Lafayette Park i Detroit, som ble designet av Ludwig Mies van der Rohe, er det noe av det beste som har blitt bygget av offentlige boliger i USA. Men det er visket ut av historiebøkene. I modernismen hadde man et progressivt ønske om å inkorporere økologisk tenkning. Dette har blitt borte på veien.
En mulighet for landskapsarkitekter
– Det har lenge vært vanlig at landskapsarkitekter er underleverandører til arkitekter, sier Waldheim. – Så de har vært nederst i næringskjeden, og budsjettene deres har vært de enkleste å kutte i. Sammen med interiørarkitekter. Det er en forestilling om at de driver med trivielle saker, som dekor.
Waldheim sier at med en landskapsurbanistisk tilnærming flyttes også landskapsarkitektene oppover i beslutningskjeden.
– Det gjør at de kan jobbe på et høyere nivå, sier han. – Eksempler på dette er parkene og de åpne områdene i New York de siste årene, som The High Line Park, Fresh Kills Landfill, Brook- lyn Bridge Park, som har fulgt landskaps- urbanistiske prinsipper, og det er landskapsarkitekter som har sittet i førersetet.
