Arkitektnytt

Det nederlandske landskaps- og urbanistkontoret Karres + Brands har gjort prosjekter i hele verden, også i Norge, blant annet i Moss, Oslo og Fosnavåg. I forbindelse med NLAs fagdag i nettopp Moss 31. mars snakket founding partner Sylvia Karres blant annet om forskjeller og likheter mellom Norge og Nederland. Arkitektnytt fulgte opp med en prat via Skype.

– Ved første øyekast er Norge og Nederland svært forskjellige, begynner Karres.

– Nederland har et bittelite areal som bebos av snaut 17 millioner innbyggere, mens Norge er mye større rent geografisk, men med langt færre mennesker. Nederland har en betydelig større befolkningstetthet, men Oslo-regionen har også et behov for fortetting som i noen grad er sammenlignbar med situasjonen i Nederland. I den forstand har Nederland lenger erfaring i å håndtere disse spørsmålene. 

Forsinket fortetting

Karres mener at siden Oslo blir tettere, får enkelte deler av byen en stadig større utfordring med å ivareta de grønne strukturene og de offentlige rommene. Byens indre sammenheng blir ifølge Karres satt under press i disse forettingsprosessene.  

– Disse fortettingsstrategiene er noe ganske nytt i Norge, er de ikke, spør hun?

Karres fortsetter med å spørre om norske forhold og om en offisiell fortettingspolitikk som siden tidlig 1990-tall har blitt stadig mer relevant ettersom boligbehov og miljøhensyn har blitt presserende. Hun kjenner seg også igjen i hvordan disse argumentene noen ganger brukes for alt de er verdt av aktører som vil i gang med å bygge. Karres nevner særlig ett norsk eksempel på at et sted der grøntområdene og offentlige rom ikke kommer til sin rett, nemlig Fornebu. 

– Folk i Oslo burde ta en grundig kikk på dette, mener hun. – Om man ser kritisk på byplanen for Fornebu, ser man at svært mye offentlig rom blir skuslet bort. Man kunne ha bygget langt tettere og likevel ivaretatt kvalitetene. Sett fra mitt perspektiv, er dette en svært proteksjonistisk plan. Man får ikke lov til å røre vannet. Det er en diger park der, men det er verken urbant eller godt landskap der. Fornebu er et godt eksempel på dårlig by- transformasjon.

Behovet for en identitet

I 2006 gjorde Karres + Brands, i samarbeid med 3RW Architects og S333, en studie av Filip- stad på oppdrag fra plan- og bygningsetaten i Oslo. I ettertid er Karres fornøyd med plan- arbeidet som kom ut av dette. 

– Jeg liker det fortsatt. Og jeg er fornøyd med at plan- og bygningsetaten har tatt med seg ideer herfra videre. Og jeg er litt skuffet over at forslaget vårt om å lage et ytterligere lag med vann mellom fastlandet og det kunstige landskapet ikke ble tatt med videre. Men jeg er meget spent på å se hvordan disse planene vil utvikle seg.

– Kan du si litt om arbeidsmetoden din? Hvordan går dere fram i kartleggingen av områder dere jobber med? Hvilke lag er de viktigste? Hvor starter dere?

– Når vi gjør denne type større transformasjonsprosjekter, som på Filipstad, tenker vi alltid i en større landskapsskala. I våre hjerter er vi landskapsarkitekter. Vi ser alltid etter det større rammeverket og de større strukturene. Vi forsøker alltid å se om det finnes en sterk identitet i et område.

– Hva betyr identitet, egentlig?

– Nøyaktig det motsatte av det som er på Forne- bu, he he. Jeg er ikke særlig begeistret for disse stedene som verken utgjør byer eller landskaper, men som svever midt mellom i en slags intethet. Det som derimot er interessant, er når det er en høy tetthet og samtidig behov for, hva skal man si, landskap. Jeg tror man er litt redd for å dyrke kontraster på denne måten i Norge. 

Karres mener nordmenn generelt beskytter omgivelsene for mye og at resultatet verken er by eller landskap.

– Dette kan godt stemme. Vi har et nærmest opphøyet syn på naturen. I mange sammenhenger blir det urbane sett på som noe truende. 

– Steder med en sterk identitet har en sterk karakter, sier hun. – De har spesielle egenskaper i seg selv. 

Karres forklarer at hun alltid drar på befaring til det aktuelle stedet, så sant det lar seg gjøre. Det er viktig for henne å se og oppleve stedene selv. Dette kan imidlertid være vanskelig å få til i forbindelse med konkurranser langt borte. 

Nederland under vann

Karres’ hjemland Nederland ligger som kjent lavt, og nederlendere har århundrelang erfaring med å bygge kunstig land og beskytte seg mot havet. Karres sier at blant andre Karres + Brands eksporterer denne type kunnskap til andre land. Hun mener hollendernes erfaringer har bidratt til at de som landskapsarkitekter har en bestemt holdning til det å bygge under krevende forhold. 

– Vi har en innstilling til faget om at vi kan bygge land og få til hva som helst, framholder hun.

– Vi går ut med en holdning der alt er mulig. Dette gir oss mot. Ingen ting er umulig. 

Ifølge Karres byr imidlertid klimaendringene på nye utfordringer når man skal bygge nære vannet. Klimaforskere må finne stadig nye måter å kalkulere overflatenivået i havet og grad av overvann i byene. 

– Dette gjelder jo ikke bare landskapsarkitekter, sier hun. Selve naturgrunnlaget endrer seg, og da må vi endre oss i takt med at vi får ny forståelse. 

– Her er det vel et paradoks? Alle vil ned til vannet. Det er fint der. Men samtidig representerer havet en fare, noe du må beskytte deg mot?

– Ja. Og i Nederland er dette uhyre pussig. Vi bygger fortsatt i de dypeste områdene i vest, under havoverflatenivået. Dette er betenkelig i dag, og i framtiden vil det bli sett på som galskap. Vi fortsetter med dette fordi det er økonomisk lønnsomt. Det er nær de store byene, og folk ønsker å bo der. Vi har et hat-elsk-forhold til vannet, det har alltid vært sånn, og sånn vil det bli. Vi har stor glede av det. Vi går på skøyter, vi svømmer, vi seiler og vi sykler langs vannkanten. Men samtidig er det faktisk vår største fiende. Sånn er det.

– Stort sett alle postindustrielle byer har store transformasjonsprosjektet så lavt og så nære vannet som mulig?

– Det er fint å være nære vannet. Men det er neppe smart å etablere store boligprosjekter der, avslutter Karre.