Arkitektnytt

En blå strek holder ikke

Professoren mener landskapsarkitekter besitter en unik kompetanse ved at de jobber med naturen som designmateriale.

– Det betyr ikke at man skal bygge ned alt, men det betyr at når man bygger, må man forstå at man bygger på natur. Du bygger ikke på en papplate. 

Hun mener at landskapsarkitekten i større grad bør jobbe med hvordan bebyggelsen skal bygges i landskapet og i jordsmonnet, og hvordan man skal håndtere denne sammensetningen. Dette gjelder særlig når man jobber i byer. 

– Man skal jo jobbe med sosiale møteplasser og alle de tingene som mange landskapsarkitekter er opptatt av, også, sier hun. – Men hvis landskapsarkitekter skal jobbe sammen med planleggere og arkitekter for å få gode fremtidige arealer, må man jobbe mer vertikalt enn det mange gjør i dag. Det handler like mye om å jobbe fra himmelen og ned i jorda, som det handler om utstrekning av grønnstruktur.

Særlig det med vannet synes jeg er viktig. Det holder ikke å tegne en blå strek på et ark. Man må skjønne hva vann er for noe og hva det gjør, ikke bare som et koseelement, men som et naturelement. 

Børrud er arkitekt og byplanlegger, og mange oppfatter henne som utpreget tverrfaglig innstilt. 
– Vi som er arkitekter, har knapt stukket fingeren i jorda, sier hun. – Det er ikke dette man lærer på Arkitekthøgskolen.

– Kunnskap om naturen besittes av landskapsarkitekter og bør løftes fram mye mer enn det som er gjort til nå. 

Stadig mer relevant

Sommeren 2018 vil gå inn i bøkene som den tørreste og varmeste i manns minne. På begynnelsen av sommeren var klimaforskere måteholdne med å knytte dette til global oppvarming når de ble spurt i media. For hva vil opinionen tro dersom neste sommer skulle bli kald og våt? Utpå sommeren våget flere seg likevel utpå, og sa at jo, det varme været skyldtes delvis menneskeskapte endringer i den nordlige polare jetstrømmen og delvis tilfeldigheter. Det blir mer vær, og antakelig lengre perioder med samme værtype. Lange tørkeperioder og voldsomme regnmengder. Børrud mener disse omstendighetene vil tvinge fram landskapsarkitekturen som et mer relevant fag i årene som kommer. 

– Det mener jeg, sier hun. – Det er framtidens yrke, rett og slett. Det er kunnskap som er helt nødvendig for framtidig planlegging. Dette gjelder ikke minst overvannshåndtering. Og det er jo mange arkitekter og planleggere som har fått med seg dette også, og begynner å ta dette med seg i sitt arbeid. Det er nettopp her landskapsarkitekter må komme på banen og gjøre det klart at det kreves noen helt fagspesifikke kunnskaper for å møte disse utfordringene. Det er ikke nok å vite om at de finnes eller å kopiere løsninger fra andre. Dette bør være landskapsarkitektenes ansvar. Landskapsarkitekturen bærer preg av engstelse for å bli overkjørt, sier hun. – Og så blir man det.

– Men hvordan skal det egentlig foregå?
– Dette har å gjøre med rekkefølgen i planprosessen, hvem som begynner og hvor ideene kommer fra. Hvem er det kommunen spør først når de skal i gang med et parallelloppdrag? Hvis de spør en arkitekt eller en eiendomsutvikler, vil jo det bli førende, og så prøver man å avbøte på landskapet etterpå. Men hvis en oppdragsgiver, som for eksempel kommunen, henvender seg til landskapsarkitekter og stiller krav til at deres kompetanse skal være førende, vil det gi et veldig sterkt signal. 

Svakere alene

En annen forklaring på manglende definisjonsmakt finner man ifølge Børrud i hvordan bransjen oppfatter seg selv. Hun er uenig med de mange landskapsarkitekter som mente at NLA burde være en egen organisasjon, da sammenslåing med NAL ble debattert. 

– Jeg tror ikke NLA blir sterkere av å stå alene, sier hun. – Jeg tror landskapsarkitektene hadde tjent mye på om det hadde vært én stor interesseorganisasjon. Da er man med og bestemmer. Og man hadde unngått at landskap blir en særinteresse, som er situasjonen i dag. Jeg kan ikke skjønne at man er sterkere som særinteresse når man er færre. Om det skulle funke, måtte man hatt monopol på kompetanse, og slik er det jo ikke. Det er jo ikke sånn at man ikke får lov til å lage overvannsplaner om man ikke er landskapsarkitekt. De har ikke noen maktmyndighet. Så de må heller vise fram den kompetansen de har. 

De unge har skjønt det

Landskapsarkitektene er nært tilknyttet arkitekturen. Men det er jo også svært mange faglige berøringspunkter mellom landskapsarkitektur og planleggingsfag. Det var snakk om at planleggere kunne bli medlemmer av NLA i 2016, men styret i NLA ønsket ikke dette. Børrud sier at en fagideell organisasjon også gjerne kunne omfattet planfaget. 

– Ja, hva er det egentlig som er til hinder for det? sier hun. – Den yngre generasjonen går foran med et godt eksempel her. Magasinet Kote er et godt eksempel. De er startet av studenter på by- og regionalutvikling og landskapsarkitektur på Ås. De har klart å få med seg folk fra AHO, fra BAS og fra samfunnsgeografi, arkitektstudenter fra Århus, kunststudenter, og flere. De har brutt ned noen barrierer her, og det synes jeg den eldre generasjon bør lytte til.