Arkitektnytt

Fra gartner til landskapsarkitekt

– Den første jobben vi fikk var kraftutbygging av Aurlandsdalen i 1965, sier Aasen. – En kjempe- jobb som varte i 20 år. Det første de sa da vi kom dit på befaring, var: «Det er bra gartnerne er kømmi!» Dét ville ikke vi ha på oss, det var ikke gartnere som trengtes i dette store landskapet. Vi ville heller ikke kalle oss hagearki- tekter på et så stort prosjekt. Så da byttet vi yrkes- tittel, til landskapsarkitekt. Etter hvert kom det flere firmaer som fikk sam- me type muligheter, og som også kalte seg landskapsarkitekter, forklarer Aasen.

På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet fikk landskapsarkitektene nye, store oppgaver. Aasen tenker på dette som en god tid for landskapsarkitekter. I løpet av 1970-tallet ble også landskapsarkitekter involvert i veiprosjekter. Dette hadde mye å si for veksten av yrket. Det var jobb å få.

Aasen mener det er gledelig at faget har fått en økt innflytelse, men at det likevel eksisterer et visst hierarki mellom fagområdene. Fra tid til annen har det kommet forslag om å innlemme NLA i NAL. Aasen er usikker på om dette er en god ide.

– Det er noe med å bli en lillebror i en sånn konstellasjon, sier han. – Vi har jo samarbeidet med dem, selvfølgelig, blant annet i Byggekunst. Vi har tjent på det, altså, at vi har fått et godt forhold til arkitekter. De er jo ganske store oppdragsgivere for oss. De ser at de trenger vår hjelp. Men vi er stadig et hakk under arkitektene når det gjelder innflytelse.

Aasen har vært formann i NLA 1970–1972, amanuensis på Institutt for landskapsarkitektur 1975-1985 og professor II på Institutt for by- og regionalplanlegging på NTH. Han delte kontorer med Kjetil Thorsen og Alf Haukeland og etter hvert med 13.3 Landskapsarkitekter, som senere ble 13.3 Multiconsult og Link Landskap. Aasen fortsatte med å dele kontorer med dem. Enmannsfirmaet hans sitter i dag i Link Landskaps lokaler, som han også tidvis samarbeider med. 

Fortidens framtidsvisjoner

Aasens portefølje er for lang til at det gir mening å ramse den opp. Blant prosjektene som det er særlig interessant å diskutere i dag, er konkurransen «Byen og fjorden – Oslo mot 2000» som ble satt i gang av Aasen i samarbeid med Jan Sigurd Østberg.

– Vi var ganske dristige og fikk med oss Oslo Byes Vel, som inviterte til konkurransen, sier Aasen. – Det var tre avdelinger i konkurransen, en for byplan for hele Bjørvika og Bispevika, en for Aker/Nyland-området, det som i dag er Aker Brygge og Tjuvholmen. Det var den som var mest arkitektkonkurranse, med hus og greier. I tillegg var det en åpen idékonkurranse der også innbyggere kunne komme med sine forslag, forklarer han.   

I forbindelse med konkurransen lagde NRK en dokumentar som både er informativ og som gir et sjarmerende bilde av datidens Oslo. Blant annet er det en spesiallaget musikkvideo der Ole Paus poserer langs kaia i eksistensielt modus. Det er slående at denne filmen fra 1982 tar opp akkurat de samme problemene som de man har snakket om inntil ganske nylig: trafikkbrølet som hindrer folks kontakt med vannet, kampen om plassen, dårlige øst-vest-forbindelser og et ødeland mellom Kvadraturen og middelalderbyen. Filmen gir en meget god pekepinn på hvor viktig konkurransen har vært for utviklingen av sjøfronten i Oslo og minner om at dette har folk balet med i 35 år. Aasen kan ikke huske å ha sett den.

– Det var mye som fikk fortgang på grunn av konkurransen. For eksempel Aker Brygge. Der fikk vi 20-30 forslag på bordet med det samme. Dermed kunne det gå sin gang uten en ny konkurranse, for da hadde man forslag til å bygge ut. Så det var en snarvei.

– Hva synes du om utviklingen i Fjordbyen nå, 35 år senere?

– Arkitekturen i Barcode er ganske spennende, om man ser hvert hus for seg, mener Aasen. – Det er jo spektakulært. Alle byggene roper på oppmerksomhet. Men som landskapsarkitekt tenker jeg at de smauene mellom Barcode-byggene, med jernbanen bak seg og Dronning Eufemias gate foran, ikke er særlig vellykket. Så de smauene er ikke til noe. De er vindtunneler. De kan ikke bli attraktive steder, sånn som jeg ser det. Jeg tenker litt på Campo de Siena i Toscana. Der er det en masse sånne små smau som munner ut i den store plassen. Det er by bak, og så smau og folk og liv, som munner ut i det flotte landskapsrommet. 

Trenger motstand i stedet

Aasen sier at han ikke kunne tenke seg å bo i Bjørvika eller på Sørenga.

– Drivkraften for meg og andre som var med på dette, var å få til noen funksjonelt, sier Aasen. – Jeg er ikke så veldig estet. Jeg vil ikke ha det for estetisk og for vakkert. Men jeg vil ha en viss orden og en viss ryddighet. Jeg hadde vel et slags romantisk bilde av at det skulle bli en sånn hyggelig havnefront. Jan Sigurd Østberg var heller ikke bekvem med det som har skjedd etterpå. Og det er kanskje ikke jeg heller. Men det er sterke samfunnsmessige drivkrefter å ta hensyn til her. Når du skal bygge nytt og det er dårlig grunn og dyre tomter og alt det der, så blir det ikke noen koseby i første runde. Men det kan bli bra over tid, da.

Aasen er mer fornøyd med Aker Brygge, og framhever viktigheten av de vernede elementene. 

– Jeg håper de får til dette på Filipstad også, framholder han. – Det at de tok vare på den store hallen på Aker Brygge, var kjempeviktig, for den slår an tonen. Som landskapsarkitekt er jeg veldig avhengig av stedet. Jeg er ikke god på et blankt ark. Jeg vil gjerne ha motstand, i form av terreng som er litt vrient, i form av vegetasjon, i form av gamle hus, i form av bekker, ting man kan ta tak i og legge inn i landskapet uten å rasere hovedkarakteren av det.

– Er det en fare for at det blir for fint og for dyrt langs sjøfronten?

– Ja, det er klart. Det blir for dyrt, og da går man glipp av en del mennesker som hadde kunnet berike området. Eldre, noen raringer, barn. Jeg kan ikke tenke meg at noen vil ha barna sine i Barcode.

Bjarne Aasen er 84 år. Han tegner fortsatt.

– Jeg har flytt veldig på at jeg ser noen store linjer som har med stedet å gjøre. Som småbrukersønn er jeg for ydmyk til å lage store, flotte ting. Det første stedet for meg er mitt barndomshjem, med skogen, litjberget, storsteinan, hammeran og damtjønna og så videre, det er stedet. Alle de bitene ligger bak hele tiden. Når jeg ser på en tomt eller et område, ser jeg etter hvilke muligheter som ligger der. En dristigere arkitekt enn meg vil kanskje gjøre alt nytt.  Arkitekter kan ta av. Ikke jeg. Jeg ser at den kollen og det treet og det draget, det må vi prøve å beholde. Vi landskapsarkitekter bygger ikke luftslott. Vi er markbundet. Vi må holde oss på jorda.