Arkitektnytt

I 2019 skal Oslo arkitekturtriennale utforske hvordan vi kan skape et annet og bedre samfunn enn det vi har i dag. Det er en allmenn oppfatning at økonomisk vekst er positivt, men i dag vet vi at fri vekst også har negative konsekvenser, deriblant global oppvarming, massemigrasjon og økende sosiale forskjeller. Kuratorteamet for Oslo arkitekturtriennale vil få oss til å tenke nytt gjennom begrepet degrowth – nedvekst. Ved å redusere økonomisk forbruk og produksjon er kuratorene sikre på at vi vil få et bedre samfunn og meningsfulle liv. Teamet for 2019 består av Maria Smith, arkitekt og grunnlegger av Interrobang i London, Matthew Dalziel, arkitekt og partner i Interrobang, Phineas Harper, kritiker og tenketankdirektør og Cecilie Sachs Olsen, kunstner og byforsker.

På spørsmål om hvordan kuratorteamet kom frem til triennaletemaet, er Matthew Dalziel og Phineas Harper enige om at det er skadelig å la økonomien vokse for alltid, det vil ikke gjøre folk lykkelige og planeten vår vil ikke tåle presset. Brundtlandrapporten fra 1987, «Our Common Future», la til grunn at det var mulig å kombinere økonomisk vekst og bærekraftig utvikling. Etter vel 30 år med «bærekraftig vekst» mener kuratorteamet at det er på tide å tenke nytt, og at arkitekturfaget bør gå foran.

Vi prater med Phineas Harper og Matthew Dalziel på Skype. Harper sitter på Royal College of Art i London med studentene på «interior design» rett bak seg. Studentene har et ønske om å gjøre folks liv bedre, men likevel ender de fleste opp med å bare øke verdien på andre folks produkter, sier Harper.

Kuratorteamet har også erfart at de oppgavene og designutfordringene de har fått etter at de begynte å praktisere, er andre enn de spørsmålene de arbeidet med som studenter. I deres profesjonelle liv er det som oftest markedskreftene og ikke sosiale behov som er drivkraften bak utfordringene de blir bedt om å løse.

– De spørsmålene vi blir stilt fra våre oppdragsgivere dekker ikke på langt nær alle de relevante spørsmålene som bør stilles av arkitekturfaget når det gjelder vårt ansvar for å skape et bedre samfunn, sier Harper.

Hans medkurator Matthew Dalziel sier at de forsøker å bringe økonomispørsmålet til hjertet av triennalens tema.

–  «Du er hva du har» er blitt et mantra i dagens forbrukssamfunn. Men formgivere kan ikke bare være de rikes verktøy for å uttrykke seg. I Storbritannia arbeider svært mange arkitekter for rike oppdragsgivere som bruker high-end luksusboliger for å vise frem sitt egenverd, og fremhever interiørarkitektene som en motvekt:

– Interiørarkitektur er mer tilgjengelig for folk flest, og spiller derfor en viktig rolle når det gjelder å uttrykke seg selv og sin identitet. Med en økende middelklasse medfører dette et stadig økt forbruk av materielle produkter og ressurser. Fokus er på vekst og profitt av egne verdier på bekostning av fellesskapets. Vi ønsker ikke å skape luksus for de rike, men positive endringer for fremtiden. Derfor var dette et naturlig valg av tema for triennalen, sier Matthew.

Det må bygges mindre nytt

Innebærer degrowth at vi må bygge mindre nye bygg og i stedet benytte eksisterende bygningsmasse, spør vi.

– Ja, svarer Harper.

–På samme måte som vi må reparere våre klær og sko istedenfor å hele tiden kjøpe nytt, så er det også bærekraftig å reparere og benytte eksisterende bygningsmasse istedenfor å hele tiden bygge nytt. Ved å reparere og vedlikeholde eksisterende kvaliteter, benytter vi oss av lokal infrastruktur. Den lokale skomaker, skredder og tømrer er et bedre alternativ enn import av produkter.

Interiørarkitekter arbeider allerede mye med transformasjon av eksisterende bygningsmasse, men kuratorene understreker at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig at en arbeider med eksisterende bygg, istedenfor å bygge nytt. En må ha en bevist holdning til hva som endres, hvor ofte endringen skjer og hvordan transformasjonen gjennomføres.

– I London, som er den byen jeg kjenner best, er det svært mange interiørarkitekter som arbeider innenfor «retail» og detaljhandel, sier Dalziel.

– Det kan innebære at de hver sjette måned hjelper en motegigant med å redefinere merkevaren sin med nye showroom og butikklokaler. Selv om de benytter eksisterende lokaler, er ikke dette nødvendigvis en garanti for en positiv og bærekraftig utvikling. Det å endre interiør hver sjette måned produserer enorme mengder bygningsavfall.

Dalziel mener vi må se overordnet på spørsmålet om gjenbruk av bygningsmasse.

– Vi må være mer holistiske når det gjelder for eksempel kvalitet og materialbruk, og stille spørsmålstegn ved dette jaget etter konstant fornyelse som følge av press fra markedskrefter. Fokuset kan ikke være økonomisk vekst og produksjon. Hvordan folk har det, er viktigere enn vekst. Økonomiske kriser er i vente, vi må forberede oss på endring. Det kreves en total endring i vårt forhold til miljøet og hvordan arkitektur som sosialt entreprenørskap må svare på sosiale utfordringer.

Subsidiert byggebransje

I Norge brukes subsidier for å oppnå spesifikk ønsket utvikling. Det har vært brukt for å stimulere til økt bruk av elektriske biler, og subsidier brukes i landbruket for å sikre kulturlandskap og norsk landbruksproduksjon. Tror kuratorene at subsidier kan være et riktig virkemiddel for bygningsbransjen?

– Det er et spørsmål vi ennå ikke har et svar på, men et tema som kan belyses av triennalen, sier Harper.

– Vi inviterer Norge til å adressere det spørsmålet. Vi ønsker å forske på hvilke positive konsekvenser det vil få for folk om vi endrer til en annen økonomisk retning, og svarene vil vises gjennom triennalen.

– Men det er ikke bare ett riktig svar, sier Dalziel.

– Triennalens bidragsytere vil utforske mange forskjellige tanker og ideer og belyse hvordan vi kan forvalte ressursene våre på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Norge med sitt veletablerte sosialdemokrati har mange positive kvaliteter i samfunnet. Men samfunnet er likevel ikke immunt mot individualisme og markedskapitalisme. Mye av det som skjer i Norge er inspirerende, men vi har alle noe å reflektere over».

Interiørarkitektur blir viktig for å skape endring, og interiørarkitekter har bedre forståelse for hvordan rom påvirker oss, mener Harper.

– Romlige kvaliteter påvirker vår oppførsel og vår følelse av velvære. Interiørarkitekter har også en nærere forståelse av håndverk, gleden av å sette sammen materialer, daglig bruk av farger og materialer i komposisjon. Det er irriterende at dette forstyrres av kravet om økonomisk vekst, avslutter han.