Arkitektnytt

Landskapsarkitekten og senterpartimedlemmet Anne Caroline Haugan mener bygdeutvikling bør være et viktig ansvarsområde for landskapsarkitekter og samfunnsplanleggere, men at dette er en del av faget mange ikke er tilstrekkelig opptatt av. 

– Bygdeutvikling har ikke samme status som storbyplanlegging, ikke samme kredibiliteten, sier hun. – Det er en del av faget som i for stor grad blir neglisjert. Dette kan være frustrerende. Men jeg mener det er like viktig. Publikasjoner som Arkitektnytt fyller en viktig funksjon i å få disse problemstillingene fram i lyset.

I løpet av de siste årene har man sett en vektlegging av bymessighet i stedsutvikling, selv på ganske små steder. I fagmiljøer har enkelte murret over at små plasser ønsker å bli mer urbane, også i sammenhenger der det har vært uvedkommende og krevende å få til. Ønsket om å framstå som urban har vært tidens melodi. Haugan har lagt merke til denne tendensen, men mener ikke at det urbane nødvendigvis representerer noe brudd med god bygdeutvikling. 

Mye plass betyr ikke at alt skal spres

– Små steder trenger at funksjoner samles. Så jeg tror også det er mye riktig i denne måten å jobbe på, sier hun. – Urbanitet innebærer en viss grad av menneskelig aktivitet, og dette er jo viktig i distriktene, akkurat som i byene. Dette aspektet ved bygdeutvikling er underkommunisert. Man må samle funksjonene for å styrke sentrum. Man kan ikke la ting flyte utover, bare fordi det er mye plass. Det er ikke slik de gode rommene oppstår. Jeg tror det ligger mye bra i det å tenke bymessighet. Dette er med tanke på innhold og funksjoner, og ikke det visuelle uttrykket, selvfølgelig. Det hjelper ikke at et sted er veldig vakkert, om ikke funksjonene og næringsprofilen er på plass. 

Haugan forklarer at Nord-Trøndelag fylkeskommune i en årrekke har prioritert kommunesentrene i sitt arbeid med stedsutvikling. Hun sier fylkeskommunen tidligere jobbet mer mot konkrete prosjekter, og at dette ofte dreide seg om utvikling av torg. I den senere tid har de gått bredere ut og hatt en mer tverrfaglig tilnærming, med stedsutviklingslunsjer og studieturer til kommuner i fylket og til Trondheim. Hun nevner folkehelse og kulturminnevernet som områder de samarbeider med i stedsutviklingen. 

– Fylkeskommunen tildeler også spillemidler fra Norsk Tipping til å delfinansiere turveier, nærmiljøanlegg og aktivitetsløyper, sier hun. – Tradisjonelt har disse midlene gått til haller og harde flater, men nå ser vi en dreining i spillemiddelsøknader til utviklingsprosjekter, som turløyper og nærmiljøanlegg i tilknytning til skolegårder og aktivitetsparker i sentrum. Her er det et stort potensial. 

Urban ruralitet

Haugan mener det er et spenn mellom byene og det rurale, fra de helt små plassene, til småbyene og de store byene, og at man må finne ulike løsninger for ulike steder. Hun sier det er verdt å spørre seg hva det egentlig er som skiller det urbane fra det rurale, hva gjelder landskap, byform og folkeliv. Hun forklarer at kulturavdelingen i fylkeskommunen driver prosjektet «Kurant urbant», som utvikler det man gjerne tenker på som urbane elementer, som skating og parkour, i små bygder.

– Man kan snakke om en rural urbanitet eller en urban ruralitet, sier hun. – Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag er Norges største samling av helseopplysninger om en befolkning. Data er framskaffet gjennom tre befolkningsundersøkelser gjennom 30 år. I den for- bindelse har man funnet at ungdom i Namdalen har mindre tilgang på kulturtilbud. Så med bakgrunn i et folkehelseperspektiv kommer festivalen Vrimmel, inkludert «Kurant urbant» inn, og utvider tilbudet for unge. Urbanitet er ikke nødvendigvis kantstein og asfalt, men kulturaktiviteter.

Haugan mener det er et paradoks at en del av de kvalitetene som gjerne trekkes fram som fordelaktige i tette bystrøk, som spontan kontakt med folk, like gjerne er bygdekvaliteter som bykvaliteter.

– Jeg tror ikke på den forestillingen at man flytter til byen for å gli inn i mengden og slippe å se folk i øynene, sier hun. – Alle har behov for sosial kontakt. Det man jobber for å få til i byene, er ofte til stede i bygdene. Folk kjenner hverandre. Konseptet shared space, for eksempel, er jo basert på blikkontakt.

Landbruket inntar byene

Haugan er medlem av Senterpartiet og sitter i kommunestyret og formannsskapet i Steinkjer kommune, men framholder at hun ikke er «født inn i partiet». Hun mener mange som er politisk aktive har valgt et politisk parti og blir der. 

– Men ikke jeg, sier hun. – Jeg har et samfunns- engasjement, og det å være folkevalgt er en del av dugnadsarbeidet. I Steinkjer er Senterpartiet det eneste partiet som både har en politikk for byen og bygdene i kommunen, og dette er jo viktig for meg. Vi må ha en sterk by. Steinkjer må ha et levende sentrum. Uten dette er det ikke noe interessant å bo i bygdin heller. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom de små byene og bygdene omkring. Disse byene har sin styrke og sitt kundegrunnlag i bygdene.  

– Det er valgår. Hva er grunnen til at Sp gjør det så bra?

– Trygve Slagsvold Vedum forklarte det med at det er ikke Sp som har snudd kappa etter vinden, men at det er vinden som har snudd. Jeg tror spørsmålet om sentralisering har blitt viktigere for opinionen. Sp har tradisjonelt vært et bondeparti, men dette har endret seg. Folk kjenner seg kanskje litt truet av at store arbeidsplasser og fagmiljøer graviterer rundt Oslo. Det er ikke bare folk på små plasser, men også i de øvrige byene, som kjenner seg igjen i denne Sp-retorikken. 

Haugan mener en medvirkende faktor til Senterpartiets framgang er at landbruket, som tradisjonelt har stått sentralt i partiet, også har inntatt byene. 

– Urbant landbruk, parseller og takhager har fått en fornyet status, sier hun. – Norsk mat og kortreist mat er moderne. Det er et tegn i tiden at folk ønsker seg en bedre forståelse av matproduksjon. Også i byene skjønner folk hva det å dyrke mat går ut på. Det er ikke Sp som skal ta æren for dette, men det er noe partiet nyter godt av. 

– De siste par årene har man sett politiske protestbevegelser mot globalisering og økonomiske eliter, som «Brexit», framgang for høyrepopulistiske partier i Europa og til en viss grad under presidentvalget i USA. Kan Senterpartiets framgang settes i sammenheng med dette? Ser vi en rural protest for å ivareta det nasjonale? 

– Det kan godt tenkes det er noen paralleller her, sier Haugan. – Men Sp er jo ikke noe høyre- parti, partiet sa nei til EU. Jeg ser det mer som en maktkamp. Store deler av ressursutviklingen, det vi lever av, foregår i resten av Norge. Det er en fysisk avstand til Oslo, men det er også en mental avstand. Sp spiller jo gjerne på en forestilling om at i Oslo går alle med dress. 

– Kunnskapsutviklingen foregår i høy grad i byene?

– Ja, og nettopp derfor er det viktig å ivareta og utvikle arbeidsplasser i distriktene som krever utdanning. Perspektivet blir jo preget av ståstedet vårt.

– Globaliseringen foregår i høy grad gjennom byene, og de globale byene har et visst materielt uttrykk særlig i forretnings- og turistområdene. Er det en motstand også mot det materielle urbane uttrykket blant Sp-velgere?

– Nei, det tror jeg ikke. Man er interessert i sterke byer i hele Norge, og man bygger delvis høyt i distriktene også, der det er behov for det. Vi har et stort potensial for å bygge høyere i Norge. Men det er nok ikke slik at jeg elsker torvtak fordi jeg stemmer Sp. Jeg synes mye av det som bygges nå, er veldig stygt og veldig likt, både i små og store norske byer. Om man hadde blitt sluppet ned fra et fly, kunne man ikke se hvor man hadde landet. Det er den samme material- bruken over alt og alt for ofte døde fasader på gateplan. Man kunne ønske seg bygninger og boliger som hadde et stedegent uttrykk. Utbyggerne har veldig stor makt i dette, og selv om det kan være vanskelig å henge dette på politikk, er det ingen tvil om at både arkitekter og landskapsarkitekter kunne vært enda flinkere til å engasjere oss i debattene om utviklingen i lokalsamfunnet vårt.