Arkitektnytt

Egeberg forteller at det har vært problemer med mye vann i Møllergata og at det har vært et ønske om å fange vannet opp før det når det offentlige avløpsnettet. Hun sier også at vaktmesteren på Møllergata skole i lang tid har fulgt nøye med på grunnvannstanden. Myeav bebyggelsen er fundamentert på treflåter som  vil kunne råtne om grunnvannet synker. Dette vil i verste fall skape setninger og skade på bebyggelsen. Det er derfor et poeng å få infiltrert vann ned i grunnen via regnbedene.

– En annen utfordring var at vi samtidig ikke skulle lede vannet ned mot kjelleren på eksisterende bygg, sier hun. – Så vi måtte legge membraner for å hindre dette.

Egeberg sier at den type overvannsløsninger som er bygget i gatene, blir stadig mer aktuell på grunn av tettere by, mer ekstremvær og et avløpsnett som er i dårlig forfatning.

– Store deler av avløpsnettet i Oslo er overbelastet, sier hun. Vann- og avløpsetaten i Oslo (VAV) stiller derfor strenge, men nødvendige krav til lokal og åpen overvannshåndtering når vi bygger nytt.

Hun framholder også at regnbed gir en rekke tilleggskvaliteter. I tillegg til å gjøre byen mer robust for klimaendringer, blir gatene grønnere og mer frodige, det biologiske mangfoldet øker og byrommet tilbyr opplevelseskvaliteter.

– Godt for folk og godt for naturen, sier hun. – Det skaper gode møteplasser og bringer naturen tilbake til byen. Fra trist og grått til grønt og blått.

Egeberg forklarer at regnbedene er ulikt konstruert. Noen av dem har en oppbygning med horisontal lagdeling av jord og sand.  En annen type har en infiltrasjonsstripe av drenerende masser sentralt i regnbedet. En tredje variant har en ekstra lagringskapasitet for vann i et underjordisk infiltrasjonskammer. Blandingen av jord og sand i regnbedene skal infiltrere vannet, slik at det ikke føres til avløpssystemet. Regnbedene i Deichmans gate og Wilses gate er beplantet med stauder. Røttene på staudene bidrar til å opprettholde infiltrasjonsevnen over tid.

Egeberg forklarer at veg-ingeniørene i Asplan Viak hadde en rammeavtale med Bymiljøetaten (BYM) og at det derfor var vegingeniøren som hadde oppdragsledelsen for prosjektet. Prosjektet krevde tverrfaglighet. I tillegg til landskapsarkitekter, har vann og avløpsingeniører, vegingeniører og belysningseksperter vært involvert. Da Asplan Viak fikk prosjektet i 2013, var det ment å være en tradisjonell opprustning av gatene somskulle utarbeides med magasinering av regnvann i lukkede rør-magasiner under bakken. Dette var imidlertid ikke i tråd med Vann- og avløpsetatens oppdaterte krav og retningslinjer, som fordrer at overvann fortrinnsvis håndteres åpent og lokalt.

– Og da er det ikke så mange andre muligheter enn regnbed, sier Egeberg. – Man kan lage dam, men det ville vært vanskelig her med smalt gateløp og usikker vannkvalitet. Vi tenkte en stund på fuglebad, men disse ble forstørret og ble til de store granittelementene, eller vannskulpturer, som vi kaller det. De skal holde på vannet før det fraktes videre. Vannet skal få lov til å være synlig også etter et regnskyll. To av skulpturene kan man bruke som benk. Den største veier ni tonn.

Bymiljøetaten er byggherre for prosjektet. Egeberg mener de var offensive, innovative og gode samarbeidspartnere. Hun sier Bymiljøetaten hadde begrenset med kunnskap om regnbed da prosjektet startet, men at de var svært villige til å finne gode løsninger og gikk inn i dette med en søkende og framoverlent holdning.

Dette er et gammelt strøk i Oslo, og også Byantikvaren har sitt å si.

– Cathrine Reusch hos Byantikvaren ønsket kjerrestriper, sier Egeberg. – Store granittstriper med små brostein imellom. Hun ønsket en tilbakeføring til slik det var på 1880-tallet, da de trakk kjerrene opp gata.

Hun beskriver gata som belastet og sier at den var moden for en oppgradering. 

– Det var litt asfalt, litt brostein, litt hummer og litt kanari, med skjeve trær som ikke hadde fått stell på lenge, sier hun. – Vi hadde også en arborist inne. Vi måtte fjerne tre til fem trær i Wilses gate for å opprettholde siktlinjene og å få bredere fortau. Vi har ikke brukt stedegne planter, i den grad man kan snakke om det midt i byen. Det var bare rusk som var der, så vi måtte lage en ny palett. Jeg ønsket å skape gode og lune møteplasser med vegetasjon i ulike høyder. Det skal innby til lek, men det skal ikke være en lekeplass. Møllergata skole er tradisjonsrik, og det er viktig å ha med seg skolens historie i dette arbeidet.

Denne type overvannsløsninger har ikke vært så utbredt i Norge. Vi spør om en grunn til dette kan være at det er mye frost i Norge.

– Det er nok ikke et enkelt svar på det, men generelt vil jo løsninger som bryter med tradisjonell tekning, møte motstand. Jeg tror ikke det skyldes frosten, sier hun. – Man har hatt kunnskap om regnbed lenge, og begrepet dukket først opp i USA på tidlig 1990-tall. I USA er det vanlig at regnbed etableres i privathager eller på offentlige arealer,  også på steder med mer snø enn i Norge. Vi forsøker å høste erfaringer om dette nå. Foreløpig ser det ut til at plantene har klart seg godt igjennom vinteren. Staudene ble plantet så sent som i uke 42. Det er ikke plantet noen ny vegetasjon der, så de har klart seg bra.

Hun forklarer at Vann- og avløpsetaten har satt ut målere i alle regnbedene for å lære om hydrologien. Om et par år begynner vi forhåpentligvis å få ut så mye informasjon at vi kan trekke noen konklusjoner med overføringsverdi.

– Så vi må følge med videre, sier hun. – Det har vært mye snø i vinter, men snøen luner jo også. Det er verre med barfrost. Vi tester ut ulike andeler av kompost, torv og sand i regnbedene. Etter hvert vil vi se om vi har funnet den optimale blandingen. 

Med en prislapp på 18 millioner kroner kan dette fortone seg som noe av et luksusprosjekt. Blir det ikke fryktelig dyrt om man skal gjøre dette over hele byen?

– Det vil alltid koste litt første gang man gjør noe nytt, sier hun. – Alternativet med å fornye avløpsanlegget har dessuten en langt høyere kostnad. Det blir jo litt som å løse dagens problemer med samme tankesett som da vi skapte dem. Man kan jo også spørre seg hvilke tilleggsverdier utskifting av underjordiske avløpsledninger har.  Ellers dro vi jo kanskje litt på med vannskulpturer her, da.