Den grimme Gehling
Fra papirutgaven Arkitektnytt 08/2017
Oppgraderte uteområder i sentrum og langs vannet, signalbygg, kulturtilbud og urbant mangfold har vært sentrale verktøy i byutviklingen siden en gang på 1980-tallet.
Disse ideene sammenfaller i stor grad med Richard Floridas teori fra 2002, at attraktive områder og rikt kulturtilbud tiltrekker seg den såkalte kreative klassen, og at dette igjen genererer økonomisk vekst. Disse ideene har i den senere tid fått et betydelig tilbakeslag.
Harry-byen
Hvor viktig var Richard Florida for Drammen? Og hvem var utviklingen ment for? Ønsket man å tiltrekke seg en viss type folk, eller ville man at de som allerede var der skulle endre atferd? Vi har sett på betydningen av utomhus- tiltak i Drammen de siste 30 årene.
Arthur Wøhni var byplansjef i Drammen fra 2002 til 2006. Han er i dag kommunaldirektør i Bærum. Han sier det var flere grunner til at man i løpet av 1980-tallet så behov for en oppgradering av Drammen. Elven var forurenset, det var store barrierer mellom vannet og byen, og det var lange køer langs riksveien. Vel så viktig var det at Drammen hadde et omdømme og et selvbilde som var svært dårlig.
– Det hadde festet seg et bilde av Drammen som en harry-by, et sted som skapte timelange bilkøer, sier Wøhni. – I omdømmeundersøkelser fant man at hele Norge hadde inntrykk av at Drammen var et tarvelig sted. Drammensernes selvbilde ble næret av en felles dyrking av en slags «stedsmasochisme», det vil si en verbal selvpisking der man gjentok hvor dårlig alt var i Drammen. Byen var helt miljøskadet av trafikk.
Plan + prosess = suksess
Idékonkurransen «Drømmen om Drammen» ble gjennomført i 1987 i et samarbeid mellom kommunen og Drammensregionens Næringsvekst. Konkurransen førte til en økt bevissthet om at noe burde gjøres, og at det fantes kvaliteter det gikk an å jobbe med. Ifølge Wøhni var det mange kompetente folk med gode hensikter i planavdelingen på dette tidspunktet, men at det var først da Veipakke Drammen ble vedtatt i 1991, at planene fikk framdrift.
– Planer må treffe store prosesser, det er da ting kan skje, sier han. – Politikerne sa at vi måtte gjøre noe med bykvalitetene, og veipakken utgjorde et moment som planavdelingen kunne bruke. De valgte å satse alt på sentrum, selv om det bare var ti prosent av innbyggerne som bodde der.
Florida i Drammen
Tilsynelatende er det flere berøringspunkter mellom Drammens historie og Richard Floridas teori om byutvikling som vekststrategi, der kompetente mennesker gjerne flytter til steder hvor det finnes likesinnede, og som er tilrettelagt for dem, med kulturtilbud, urbani- tet og gode uteområder. Florida la fram teorien i 2002, altså da Drammen hadde drevet en omfattende transformasjon av sentrum i flere år. Men mye av det som ble gjort sammenfalt med Floridas tekning, ifølge Wøhni.
– Det var ikke primært en næringsstrategi, sier Wøhni. – Hensikten var heller ikke å tiltrekke seg kunnskapsrike folk. Men alle piler pekte nedover. Tidligere ordfører Lise Christoffersen definerte byen som en «heisekranfri sone». Så dette var en byutviklingsstrategi for å gjøre produktet Drammen bedre. Så vidt jeg vet skyldes ikke Drammens suksess at man har oppnådd en massiv jobbskapning.
Inkluderende prosess
Richard Florida snakker om de tre t-ene som kjennetegner utviklingsfremmende regioner, nemlig teknologi, talent og toleranse. Wøhni mener Drammen har lyktes spesielt godt med å skape et inkluderende miljø for inn- vandrerbefolkningen.
– Det er et viktig poeng, sier han. – Drammen har hatt en ganske høy andel innvandrere helt fra 1970-tallet, da mange tyrkere kom dit. Og rasisme har vært et tema. Partiet Stopp Innvandringen ble jo valgt inn i kommunestyret i Drammen 1991 og igjen i 1995, for øvrig den eneste kommunen de ble valgt inn i. Dette bildet har endret seg. I dag er innvandrere en integrert del av befolkningen i byen, og jeg tror de fleste øvrige drammensere ser seg selv som tolerante overfor disse.
Gehl var viktigere
Men det var ikke Richard Florida som var den fremste inspirasjonskilden for Drammen, mener Wøhni.
– Det var Jan Gehl, fastlår han. – Han var mye viktigere. Han var invitert til Drammen i 1999 for å snakke om hva som kunne gjøres. Han var svært tydelig på at tilgangen til elva måtte utnyttes bedre. Han tok til orde for klassiske byplangrep og snakket som en profet. «Dere sitter på en perle,» sa han, «dere må vaske den.»
Wøhni forklarer at E39 gikk som en barriere mellom elva og byen. Han mener Elveparken på Bragernes-siden var det helt sentrale grepet. Oppgraderingene var rettet mot utomhus. Det ble bygget mer grønt. Drammen fikk Bymiljø- prisen i 2003 og pris for Landets beste uterom i 2005.
– Dette gjorde nok noe med selvbildet til mange drammensere. Når man får anerkjennelse utenfra, blir folk stolte. Det gikk bra, og vi feiret det.
Gentrifisering?
Wøhni beskriver en oppgradering av det materielle. Gitt Drammens gamle rykte som et kulturelt ødeland er det naturlig å spørre om man også ønsket en sosial oppgradering.
– Vel, det var en bevissthet om å bruke byutvikling for å skape stolthet, sier Wøhni. – Det gikk fra Harry til hot, som man sa. Dette er jo en alminnelig kritikk av Richard Florida, at by- utvikling kan bli så vellykket at man skifter ut hele befolkningen i samme slengen. Det har skapt mer segregasjon andre steder. Men Drammen har jo ikke skiftet ut befolkningen, og det har ikke vært en gentrifisering à la Grünerløkka. Tvert imot har Drammen fått en byidentitet som har skapt samhold mellom innvandrergrupper og den øvrige befolkningen.
Så hva er skyggesiden av denne suksesshistorien? Wøhni sier at denne utviklingen kan ha ført til at de mindre bemidlede har blitt fordrevet fra sentrum, men at folk neppe har blitt fortrengt ut av kommunen, da boligprisene generelt ikke har galoppert. Han nevner at det nok er sannsynlig at satsningen på sentrum nødvendigvis har ført til nedprioriteringer andre steder, og at dette må ha gått på be- kostning av idrettsbane eller et eldresenter. Ellers ser han få negative sider. Han har også en klar formening om når oppfatningen av Drammen snudde.
– Jeg var på en faglig samling i Haugesund i 2003. Erling Fossen var der. Jeg kjente ham ikke på den tiden. Han tok meg til side og spurte om jeg visste at Drammen var en snakkis. Jeg tenkte at nå skal jeg vel få høre en gamle vitsen om at det er bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, for hundrede gang. Men nei, da. Han sa at folk i kretsen hans hadde merket seg at det skjedde ting i Drammen. Da skjønte jeg at vi hadde kommet over en kneik.
Omdømmeproblemet
Landskapsarkitekt Trygve Sundt i Sundt & Thomassen AS har vært involvert i en rekke utomhusprosjekter i Drammen fra 1998 og utover. Kontoret tegnet blant annet Bragernes torg, gågatene på bragernessiden, Holmennokken og forprosjektet til Strandpromenaden.
Han mener Drammen hadde et omdømmeproblem på 1980- og 1990-tallet og at de mange tiltakene som ble satt i gang, absolutt var motivert av at man ville endre på dette.
– Dette var ikke beskrevet konkret i oppdragene, sier han. – Men det lå der implisitt. Kommunen ønsket nok at industribedriftene skulle erstattes med kunnskapsbedrifter. Dette henger jo sammen med generelle endringer i samfunnet. Folk får bedre utdannelse og kanskje litt andre preferanser. Byene vil jo endres i takt med dette.
Gehl var hands on
Sundt forklarer at Jan Gehls kontor var engasjert i en byromsanalyse da Sundt & Thomassen prosjekterte for Bragernes torg.
– Det var Gehls idé å jobbe med en akse som gikk på tvers av elven. Denne dimensjonen var oversett. Dette var hans viktigste bidrag. Vi tok tak i dette. Elven skulle ikke være noe som passerer gjennom byen, men en møteplass.
Sundt sier at det stadig kommer forslag om å lage flere gangbroer over elven, blant annet med Dublin som forbilde. Han mener dette i praksis er en utfordring å gjennomføre, da Drammenselven er atskillig bredere enn The River Liffy i Dublin.
Tekniske drivkrefter
En av de viktigste suksessfaktorene for byutviklingen i Drammen har vært at man har tatt tak i miljøproblemene i elven og latt dette være førende for den videre utbyggingen.
– Det var omfattende krav om at man måtte gjøre noe med avløpssystemet og forurensningen i elven, sier Sundt. – Kommunen var flinke til å benytte seg av disse tekniske kravene til å få ting gjort. De var veldig bevisste på dette da de skulle i gang med veier og alt annet. Den stemningen var der allerede i 1998. Med denne bak- grunnen var det mulig å gjøre en omfattende opprustning av elvekanten. Dette var viktig i arbeidet med Strandpromenaden og senere Holmennokken. Ut fra disse prosjektene tok vi tak i ideen om allmenninger og å utvikle akser. Vi fikk flere knutepunkter i forbindelse med elven. Dette har vært enormt viktig for Drammen.