Arkitektnytt

Norge på topp-ti

Tre år etter «The Rise of the Creative Class» publiserte Richard Florida «The Flight of the Creative Class: The New Global Competition for Talent». Her presenterte han blant annet en «global kreativitetsindeks», satt sammen ut fra en samlet vurdering av de tre t-ene, talent, teknologi og toleranse. Øverst tronet Sverige, med Japan og Finland på de to neste plassene. Norge havnet på en hyggelig niendeplass.

Vi tok en prat med Per Gunnar Røe, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, om Floridas innflytelse i Norge. Røe ble først oppmerksom på Richard Florida for rundt ti år siden i forbindelse med sin forskning på byplanlegging og stedsutvikling.

– Første gang Florida ble invitert til Norge var i 2008, i forbindelse med en konferanse i Larvik. Den handlet om Larvik og andre industribyer som hadde problemer med å fornye næringsstrukturen og rette seg inn mot nye bransjer. Florida skulle være redningsmannen. Jeg husker at jeg tenkte: Er budskapet hans relevant for små byer som Larvik?

Attraktivitet som mantra

Røe mener man kan spore en stor Florida-innflytelse i Norge blant annet i bruken av begrepet «attraktivitet».

–  Dette er blitt et mantra i byutviklingen. Man skal skape attraktive byer som tiltrekker seg oppmerksomhet, mennesker og virksomheter og fremmer livskvaliteten til dem som befinner seg der. Dette er Floridas oppskrift, at man må gjøre byene attraktive for den kreative klassen, som er grunnlaget for økonomisk vekst. Til hjelp i arbeidet med å designe bydeler som blir attraktive, har man brukt konsulenter som Jan Gehl, mannen bak boka «Livet mellem husene» fra 1971. Gehl Architects jobber med å designe offentlige uterom som er attraktive for mennesker, og som minimerer bilbruk. Disse uteområdene skal romme og være omgitt av mange ulike funksjoner, som arbeidsplasser, boliger, kafeer, butikker og ulike tjenester. Det problematiske er at søkelyset på attraktivitet har gjort at andre viktige sosiale spørsmål i byutviklingen har havnet i skyggen.

Florida kommer til Hamar

Norge var altså inne på Floridas topp ti, men gleden skulle vise seg å være kortvarig. Det samme gjaldt resten av Norden. I sin 2008-bok «Who’s Your City» er Florida bekymret for at det vil oppstå geografiske klasseskiller, med et knippe globale megaregioner som tiltrekker seg gründere, teknologer og resten av den kreative klassen. Disse megaregionene, i USA, Asia og et par steder i Europa, blir så kraftige at skandinaviske «storbyer» vil falle utenfor. De vil havne i dalførene mellom «the peaks».

Men dette forhindret ikke at begeistringen over Floridas kreative klasse spredte seg videre. I Norge fanget budskapet interessen til mange lokalpolitikere. En av dem var Hamars ordfører Einar Busterud.

– Richard Florida har betydd ganske mye på Hamar. For det første ble vi klar over at vi allerede hadde de samfunnslagene som han sier er viktige. Det andre var at da vi spurte oss selv hvordan vi skulle utvikle Hamar videre, la vi Florida til grunn, sier Busterud, som var ord- fører i tre perioder, før han valgte ikke å ta gjenvalg i 2011. Han ble igjen valgt til ordfører i 2015 og representerer By- og bygdelista.

– Vi må utvikle et kunnskapssamfunn der folk er villig til å flytte over store avstander fordi byen har de rette kvalitetene, med konsentrasjon og bokvalitet som sentrale para- metre. Vi må være attraktive for høyt utdannede i arbeidsfør alder som kan gi oss et bedre fundament for framtida.

River ned klasseskiller

Busterud forteller at det nye kulturhuset til snaut 700 millioner kroner var en viktig del av denne tenkningen. Huset er tegnet av danske Vandkunsten og ble ferdigstilt i 2014.

– Det var mye motstand i starten, noe som ikke var så rart i et samfunn der det å ta seg kroppsarbeid er mer vanlig enn å gå på skolen. Men utviklinga etterpå har vist at det var en riktig satsning. Det mest interessante er at ideene siver ned i samfunnet. Jeg har møtt folk på teaterforestillinger som jeg kunne veddet 10 000 kroner på at jeg aldri ville møte der. Det har med tilgjengelighet å gjøre, og Kultur- huset har revet ned kulturelle klasseskiller.

Busterud beskriver kulturhuset som en gedigen suksesshistorie, med utsolgte forestillinger og som møtested for alle.

– Det ble beskrevet som en trussel mot eldre- omsorgen, at det kom til å ta mye penger derfra. Sannheten er at kulturhuset er det viktigste treffstedet for pensjonister, og biblioteket er det viktigste stedet for integrering.

– Oppskriften er ganske enkel, sier han.

– Vi har ikke laget et framføringssted, vi har laget et aktivitetssted, med en halv million brukere i året. Før bygging la vi stor vekt på dialog og samlet potensielle brukere i to runder. Det er den viktigste forklaringa på husets suksess. 

Lykkelig som liten

Busterud sier det er vrient å måle presist hva satsingen med utgangspunkt i Richard Florida har hatt å si for byens utvikling.

– Det er vanskelig å måle effekten når det handler om hvem man trekker til byen. Men ser vi på utdannelsesnivå og kulturell aktivitet, er vi på linje med universitetsbyene i Norge. Vi skiller oss kraftig fra Hedmarken som helhet.

Ordføreren trekker fram bioteknologi som en kreativ bransje Hamar har satset på.

– Ser vi isolert på bedriftene våre som bygger på avansert bioteknologi rettet mot landbruket internasjonalt, så omsetter de for tre milliarder kroner og sysselsetter tusen personer. Vi har tatt en tradisjonell bransje og løftet den inn i en vitenskapelig tidsalder.

Paradigmeskifte

Busterud beskriver det som en aha-opplevelse å oppdage teorien og bøkene til Florida.

– For oss var det et paradigmeskifte i samfunnsplanleggingen. Vi har prøvd å bruke det på en måte som trekker intellektuelle og høyt utdannede til Hamar, men kunnskapsspredning er like viktig, og jeg tror det er lettere i et lite samfunn.

Ordføreren har fått med seg debatten rundt Floridas nye, selvkritiske bok, men tror ikke farene som beskrives der er like aktuelle for en by som Hamar.

– Du må ha et bevisst forhold til å bygge ned skiller, ikke bygge dem opp. Det ligger politikk i dette.

Busterud sier at han grunnleggende sett ikke har endret sin oppfatning om Floridas ideer.

– Men det er viktig at en ikke bruker dette som intellektuell snobbisme. Florida kan, med en viss rett, kritiseres for elitisme, men der er det igjen en fordel med å tilhøre lite samfunn, avslutter Hamars ordfører.

Undergraver seg selv

Ser vi på den akademiske kritikken av Florida, så har den kommet fra flere hold, ikke minst fra byforskere og samfunnsgeografer. Han er blant annet blitt kritisert for sin elitisme, fordi kreativitet knyttes til utdanning. Og han er blitt kritisert for å ikke problematisere gentrifiseringen den begeistrede tilbake-til-byen- bevegelsen har ført til.

Professor Per Gunnar Røe har vært opptatt av de bypolitiske implikasjonene av Floridas forskning.

– Politikken som er blitt bygget på Floridas tese, undergraver sitt eget fundament. Bypolitikere har tilrettelagt for den kreative klassen blant annet ved å transformere bykjerner og havneområder, som nå preges av innbydende uterom, flotte kulturbygg, rekreasjonstilbud, butikker og kafeer. Dette skal skape et urbant mangfold, der toleranse skal ligge til grunn for interaksjon. Men mange av byene som har satset på å gjøre byen fysisk og estetisk attraktiv, preges av en inntjeningsorientert byutvikling som gjør dem stadig mer sosialt homogene i sine sentrumsområder. Boligene og arbeidsplassene i disse nye bydelene er i liten grad tilgjengelige for de menneskene som skulle sørge for det sosiale og kulturelle mangfoldet. For eksempel hadde Oslos Fjordbyplan i utgangspunktet den målsetting at minimum ti prosent av boligene skulle være rimelige utleieboliger, men den delen av planen har til nå ikke blitt virkelighet.

Glemmer det sosiale

Ifølge Røe mister man av syne at vellykket byutvikling også handler om rettferdighet, inkludering og mangfold.

– Man har ofte glemt å tenke på hvordan bypolitikken påvirker velferden for befolkningen som helhet, noe som har sammenheng med at Jan Gehl og den typen byplanleggere er opptatte av å skape byrom og fysiske strukturer som er attraktive og legger til rette for høy livskvalitet, men ikke like opptatt av de sosiale strukturene, eller hvem som får tilgang til disse godene. Mens byutviklerne snakker om attraktivitet, er byforskerne stadig mer opptatt av denne attraktivitetens sosiale ulikhet, sier Røe. 

Mister troen på kultur

Førsteamanuensis Even Smith Wergeland sier at Floridas forsking har fått et gjennomslag i samfunnet som er uvanlig for et teoretisk prosjekt fra akademia.

– En del av det Florida opprinnelig skrev, bygde på økonomen Michael Porters «On Competition», som beskrev hvordan hver by må identifisere en bestemt næring å satse på, som i sin tur vil generere vekst. Florida overførte dette til kulturfeltet, at man burde satse tungt på kultur for å skape økonomisk vekst.

Mens man i akademia har brukt en del ressurser på å falsifisere og komme med motargumenter mot teorien og metodebruk, ble «den kreative klassen» en global hit. Men etter hvert mistet også bypolitikere troen på at en storsatsing på kultur skulle drive byutviklingen.

– Det kan være med å kickstarte en utvikling, som Operaen i Oslo, men du trenger alltid noe mer. Det holder ikke å satse på én sektor. Man snakker nå mye mer om kunnskapsbyer, og mindre om kultur. Lillestrøm presenterer seg som Norges kunnskapsby, med satsing på forskning og næringsutvikling. Det er en konsekvens av at man ser hvor lønnsomheten ligger. Byutvikling koker ned til sysselsetting.

Et iboende paradoks

Wergeland mener kritikken er blitt mer tydelig når resultatene har uteblitt.

– I flere europeiske byer har man fått militante motstandsgrupper mot en kulturbasert byutvikling som Florida, med rette og urette, har fått skylden for. Det reageres på skjevheter som forsterkes når man finansierer kulturfelt som har gode budsjetter fra før, mens det bredere kulturlivet får stadig mindre, og kjemper mot eiendomspriser som gjør virksomheten vanskelig, sier Smith Wergeland.

Mens gentrifisering tradisjonelt er noe som startet nedenfra, med fattige kunstnere som flyttet inn i nedlagte industrilokaler i byens mindre attraktive strøk, bidro Florida til å gjøre den toppstyrt.

– Det han har gjort, er å operasjonalisere gentrifiseringen, sette den i gang ved hjelp av planlegging. Men det er vanskelig å planlegge for noe som i utgangspunktet skal være selvgrodd. Dette er et iboende paradoks man alltid vil slite med i byutviklingsprosesser. Vi ser dette i Hovinbyen, der det legges til rette for det aktive, grønne mennesket som skal ut og plukke bær i villnisset. Det ligger en kommunal intensjon bak, og da forsvinner det impulsive. Vi ser det også i Oslo sentrum, hver gang man skal skape et nytt bymiljø, dukker det opp en foodtruck. Det som egentlig tilhører en løsrevet gatekultur, blir nå del av en kommunal strategi for å skape liv.

Florida er lei seg

Wergeland mener det taler til Richard Floridas ære at han selv var blant de første til å ta tak i kritikken og svakhetene ved teorien.

– Det kom en tiårsjubileumsutgave av «The Rise of the Creative Class» i 2012, der han kom en del av kritikken i møte. Da jeg begynte å forske på dette feltet for tre-fire år siden, brukte jeg hans egne artikler, der han gjorde nye under- søkelser og kritiserte sine egne perspektiver. Det finnes nok av folk i akademia som setter alt inn på å forsvare seg selv, men slik er ikke Florida.

Floridas selvkritikk har vært en lang prosess, men det var ikke før i 2017 at han virkelig la kortene på bordet. Nå er det ikke lenger den kreative klassen som skal sørge for velstand og det gode byliv. De kreative er i stedet blitt en del av problemet. Den lange tittelen på Floridas nye bok levner liten tvil om hva som står på spill: «The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segre- gation, and Failing the Middle Class – and What We Can Do About It». En kortere tittel, og en som sammenfatter mottakelsen av boka, kunne være den som Jacobin Magazine brukte på sin anmeldelse av boka: «Richard Florida Is Sorry».

I boka skriver Florida at «sakte men sikkert begynte min forståelse av byer å utvikle seg. Jeg skjønte at jeg hadde vært overoptimistisk i å tro at byer og den kreative klasse på egen hånd kunne skape en bedre og mer inkluderende urbanisme».

Han minner oss om at han allerede i 2003 advarte om de store lønnsforskjellene i USAs mest dynamiske storbyer, men at han ikke hadde noen idé om hvor raskt denne polariseringen skulle eskalere.

Også løsningen er urban

Den hurtige gentrifiseringen i disse byene, skriver han, kan nå kalles «plutokratisering», der tidligere livskraftige nabolag blir lagt øde ved at de superrike kjøper opp leiligheter og lar dem stå tomme store deler av året. Men det er ikke først og fremst de rikeste som må ta skylden for denne utviklingen. Hele den omfangsrike kreative klassen bidrar med sine høye lønninger til å presse lavtlønte lærere, sykepleiere og alle typer servicearbeidere ut av byene.

Men Florida har også løsningen klar, i og med at «krisen vi står foran er urban, men det samme er løsningen». Han lister opp sju søyler som fremtidens «urbanisme for alle» må hvile på. Disse handler om å endre områdeplaner og skattepolitikk, investere i infrastruktur, bygge billige utleieboliger i sentrale strøk, høyne lønningene i lavtlønnsyrker for å styrke middel- klassen, ruste opp fattige områder og styrke lokalpolitikken i byene. Hvis man ikke lykkes med dette, er Donald Trump og Brexit bare starten på en utvikling de færreste ønsker, mener Richard Florida.

Stemningsskifte på gang

Per Gunnar Røe ønsker urbanisme-guruens selvkritikk velkommen.

– Det er jo fint at Florida nå tar selvkritikk og nyanserer sine anbefalinger, som han skriver i forordet til sin siste bok «The New Urban Crisis»: I found myself confronting the dark side of the urban revival I had once championed and celebrated. Men han er sent ute, etter at dette har blitt påpekt i årevis av observatører og forskere, og etter at myndighetene i flere byer nå har sett at noe må gjøres for å unngå høye boligpriser og sosial eksklusjon.

Professoren sier han har jobbet med denne problematikken de siste to-tre årene, og at han nå opplever at det er et stemningsskifte på gang.

–  Man ser at det ikke lenger er tilstrekkelig å gjøre byen attraktiv. Fram til nå har man vært begeistret fordi man fikk liv i bykjernene igjen, særlig i britiske og nord-amerikanske byer. Men nå som boligprisene i noen byer har gjort bydeler utilgjengelig til og med for middelklassen, og leiligheter blir investeringsobjekter som står tomme store deler av året, så er offentlig boligpolitikk igjen satt på dagsorden.

En uheldig legitimering

Røe mener at vi ikke kan forvente at utbyggerne skal ta ansvaret for å rette opp denne utviklingen. Det er som regel ikke del av deres forretningsstrategi.

– Det gjelder i så fall bare noe få, de filantropisk anlagte blant dem. De store endringene må skje på systemnivå og må besluttes politisk. Byutviklingen må drives framover av visjoner, grundige analyser og strategiske valg, og ikke bli den tilfeldige summen av alle de små enkeltbeslutningene og prosjektene. Det er byens myndigheter og politikere som må ta ansvaret for å legge rammene.

Når vi spør Røe om Florida har hatt en positiv innflytelse i norsk sammenheng, svarer han:

– Ser vi på de uforutsette implikasjonene, er svaret mitt nei. Det er fokusert så mye på attraktivitet at andre viktige bypolitiske spørsmål er neglisjerte. Jeg er glad for at vi får fin arkitektur, og havnepromenaden i Oslo er flott. Men byutvikling handler også om fordeling og velferdspolitikk, og det er kommet i bakgrunnen. Det er vanskelig å si hva som ville skjedd hvis ikke Florida hadde skrevet sine bøker om den kreative klassen. Mye hadde nok vært som nå. Men han har gitt en bypolitisk legitimitet til utviklingen, noe som ikke har vært bra. Kanskje kunne vi også fått debatten vi har nå litt tidligere, men det blir kontra- faktisk spekulasjon.