Arkitektnytt

Thorén er hovedforfatter av rapporten «Ute- områder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i utformingen» for Helsedirektoratet. Hun er kritisk til at uteområdene ikke innbyr til egenorganisert lek, virker passiviserende, at de er lite varierte og tilbyr få potensielle funksjoner for barn.

– BEGRENSER BARNA

Skolegårder og uteplasser har ganske klare program. Det innebærer begrensninger for de unges naturlige spontanitet og utforskertrang. De voksne har satt opp lekeapparater, lagt ut fallunderlag i gummi og satt opp en fotballbane på asfalten. Dette er altså jernburet barna har å riste i. Det kan virke smått.

– Måten vi lager skolegårder på, begrenser barna, sier Thorén.

– Naturelementer og variert terreng gjør det lettere for barn å ta initiativ. Vår litteraturgjennomgang viser en sammenheng mellom innholdet i uteområdene og hvordan de blir brukt, som arenaer for lek, sosialt samspill og utfoldelse.

JENTENE LANGS KANTEN

Thorén sier det er viktig med variasjon i formgivingen og viser til studier som underbygger betydningen av mange små rom og nisjer ute og forbindelsene mellom disse som skaper gode uterom.

– Et stort rom som forteller deg at her skal du spille ball, gir lite muligheter, sier hun.

– NIBR-studien «Skolegården, jungel eller luftegård» viste at skolegårdene i hovedsak appellerte til gutter, som spilte fotball på midten, mens jentene satt klistret langs kantene.

KRITISK TIL FALLUNDERLAG I GUMMI

Mange lekeplasser har fallunderlag i gummi. Disse underlagene får kritikk fra flere hold. Naturvernforbundet bekymrer seg for all plasten, som smuldrer opp og finner veien ut i havet. Thorén er også i tvil om det er bra for barn å base på underlag som kan være giftige. Hun mener disse underlagene vitner om at noe er alvorlig galt i vår tilnærming til uteområder for barn.

SUBSTITUTT FOR FOR LITE AREAL 

– Det er et symptom på at barns uteområder ikke sees på som viktige, sier hun. 

– Fallunderlaget er et substitutt for for lite areal. Det viser at det er for lite plass. Det er mange rasjonelle grunner til å ha gummi- underlag over alt, men få av disse grunnene er gunstige for de som bruker dem. Det er minste motstands vei. Man bruker dem for å unngå slitasjen. Gress tåler ikke å bli tråkket på av barn. Fallunderlag i naturlike materialer er bedre av mange grunner, men de gjør at klær og sko bli mer skitne. Man vil ha det rent og pent inne, så da blir det valgt bort. Men disse gummiunderlagene finnes på de fleste lekeplasser, og noen steder dekker de hele anlegget, sier hun.

– ALTFOR OPPTATT AV SIKKERHET

Thorén ser også den utstrakte bruken av fallunderlag i sammenheng med et syn på sikkerhet og risikotaking som har gått for langt. – Man er altfor opptatt av sikkerhet, sier hun. – Det skal være risikofritt overalt. Og en tanke om at barn ikke skal slå seg, et sikkerhetshysteri. Og man kan for lite om hva barn behøver. Man tror barn elsker de glorete, gummidekte flatene. Det er korttenkt og vitner om en kunnskapsmangel om barns behov.

SKAPER LIKE UTEOMRÅDER

Thorén mener videre at totalentreprisen som form bidrar til at uteområdene raskt blir en salderingspost. Kravene blir raskt redusert til å si noe om hvilke funksjoner som skal inn, og så er det opp til entreprenøren som tar de virkelige valgene. Landskapsarkitektene får kanskje i oppgave å fikse terrengformingen. Det er gjennomgående at det er for lite penger og tid til prosjekteringsfasen. Det kan med andre ord se ut som om at det ikke er rom i byggeprosjektet til å ta denne kostnaden. Totalentrepriseformen der entreprenøren får velge i utstyrskatalogene, ser også ut til å bidra til at uteområdene blir svært like med samme utstyr og møblering overalt.

REDUSERT AREAL FOR BARN

Thorén sier at mye tyder på at utearealene på skoler og barnehager har krympet, men at dette er mangelfullt dokumentert, spesielt når det gjelder skoler. Når det gjelder barnehager, har vi litt bedre dokumentasjon fra Askild Nilsens doktoravhandling fra NMBU. Det kan se ut som at barnehagereformen fra 2003 førte til at mange barnehager ble bygget på kort tid. I Oslo var reduksjonen på mer enn 12 kvadratmeter per barn i barnehager bygget etter 2006, sammenlignet med de som ble bygget før 1975. Fram til 1975 hadde for eksempel Oslo kommune normer med minstekrav til areal i barnehager. Disse normene finnes i ikke i samme form i dag, forklarer hun, og er i langt større grad veiledende.

SKAL HINDRE DET VERSTE

Arealnormer fremmer ikke det beste, men hindrer det verste, heter det i rapporten, som undersøker sammenhenger mellom henholdsvis arealstørrelse og innhold, og barns helse og aktivitet, i hvilken grad det påvirker aktivitet, motorisk utvikling og lek.

Litteraturgjennomgangen som er en del av rapporten, finner i liten grad sammenhenger mellom disse aktivitetene og arealstørrelse fordi forskningen er mangelfull og lite entydig. Men rapporten inneholder også erfaringskunnskap fra fem kommuner som viser at arealstørrelse har betydning dersom en skal få plass til de kvalitetene forskningen har avdekket som viktige.

HVOR LITE KAN TILLATES?

– Lite areal kan til en viss grad oppveies med høy kvalitet, sier Thorén.

– Men hvor lite areal kan man tillate, er et åpent spørsmål. Vi har sett at det går en smertegrense når uteområdet blir ned mot 20 kvadratmeter per elev i grunnskolen. For å få plass til kvaliteter og funksjoner som er viktige, anbefaler vi i rapporten 25 kvadratmeter per barn for barnehager og 30 for skoler, sier hun.

VERDISPØRSMÅL

Thorén er bekymret for at det som er typisk for Osloskolen, der arealknappheten er stor, skal gjelde for hele landet, og selv i slike situasjoner burde barna få mer plass enn de ofte har i dag.

– Slik jeg ser det, er det et verdispørsmål hvor mye plass et barn skal ha, sier hun.

Sammenhenger mellom innhold og aktivitet er imidlertid mer tydelige.

– Dette er viktig, sier hun. – Dårlige uteområder er kanskje et like stort helseproblem som dårlig inneklima. Vi trenger en debatt om dette av samme type som inneklimadebatten er og har vært.