Arkitektnytt

Den uken kan du lese intervjuer med et utvalg unge kontorer, som tidsskriftredaksjonen (Arkitektnytt + Arkitektur N) og et knippe lokalforeninger i NAL, NLA og NIL har lagt ekstra merke til den seneste tiden. Først ut: Etyde i Trondheim.

– Etyde startet under korona og vant Dogas nykommerpris i 2021 for diplomoppgaven «Sammensveiset». I oppgaven så dere på å få industriarbeidsplasser tilbake til byen og koblet det til tap av natur- og jordbruksareal utenfor byen. Hva var dette prosjektet?

– Oppgaven var å skape liv i et forlatt industribygg på Sluppen i Trondheim. Etter hvert stilte vi spørsmål ved denne forutsetningen og gikk heller inn for å se på de grunnleggende kvalitetene i området. Da fant vi ut at det var industrien som var utgangspunktet for at stedet hadde utviklet seg. Spørsmålet ble da: Industrien forurenser og bråker mindre enn før, men hvorfor må den alltid flytte vekk når byene våre vokser?

– Dere fant omtrent bare gode argumenter for at industrien bør fortsette å være i byen?

– Ja, i dag flytter alt vi ikke syns er pent, ut av byen. Da bygger vi ned natur, og ny infrastruktur må inn. Arbeidstakerne blir også frarøvet anledningen til å ta del i byutviklingsparadigmet hvor de kan bo, jobbe og hente i barnehagen innenfor kort radius. Industrien er heller ikke pålagt samme krav og bygger stygt i utgangspunktet. Folk vil da bare skyve det unna i en slags snøballeffekt. Samtidig bruker bransjen masse penger på arkitekter, men da på det praktiske, ikke estetikken.

– Her har dere en stor jobb. Mange industriområder sløser både med areal og sliter med estetikken?

– Ja, det er lite innsats rettet mot å lage gode byrom for de ansatte og brukere av industriområder. Det er svære flater som kunne vært mer enn bare snuplass og hensetning. Sløsingen med areal er helt sjuk. Man fyller på pukk og asfalterer. På Nyhavna i Trondheim gjør vi nå en mulighetsstudie om hvordan de maritime teknologinæringene kan leve ved siden av planlagte boliger, by- og gateliv. Der utfordrer vi sannheter om transportbehov og plassbehov. Vi prøver å få inn det samme innholdet, men ikke bruke plassen man har til rådighet, på hvilken som helst nysprengt sted.

– Er samfunnet klart for denne måten å tenke på?

– Det er tunge prosesser og ikke det samme som å tenke nytt i et hytteprosjekt. Store linjer skal tegnes opp for hele bydeler. Tilbakemeldingen er ofte at dette er spennende, men det er vanskelig å få folk til eie vår måte å tenke på. Dette har imidlertid endret seg bare på to år, fra å være den «litt artige ideen» til å være noe som folk faktisk lytter til.

– Hvorfor tror dere disse tankene begynner å gi resonans? – Kanskje er det «vanlige folks tur»-tenkningen som slår inn. Blant arkitekter har det vært vanlig å tegne mest for øvre middelklasse, mens nå ser flere at arbeidsplassene også er viktige. Under korona så vi hvor viktig jobb som gjøres av dem som ikke kan ha hjemmekontor. De ble veldig synlig. I tillegg handler det om bærekraft. Vi har nådd en tålegrense for hva vi kan fylle ut av myr og annen sårbar natur.

Drivkrefter?

– Hva er så deres drivkraft?

– Vi møtes på at vi mener at faget vårt og arkitekter flest er for lite engasjert i samfunnet rundt oss. Mange gjør masse flotte ting, og noen skiller seg ut med å være aktive i debatter, men i de aller fleste tilfellene er arkitektene stille. Vi har lyst å vise, både for oss selv, faget og omverdenen, hvilken kompetanse vi arkitekter har. Vi er også middelklassearkitekter og kommer fra det samme utdanningsløpet, men vi er også frie som eget kontor til å koble faget vårt på en ytre diskusjon.

– Dere har internasjonal studie- og arbeidserfaring fra Frankrike, Sveits, Danmark og Italia. Hvor viktig er denne erfaringen?

– Vi har sett hvor overraskede stor forskjell det er på utenlandske utdanninger kontra norske. Norske studenter er mye friere og har mye mindre teori. Det var befriende å få teoretisk påfyll. At ingen av oss har jobbet ved et norsk kontor, har gjort at vi har mistet litt av kunnskapen om hvordan ting gjøres her. Det er også en styrke. Da tar vi med oss andre innfallsvinkler. Ting er ganske satt i Norge, og det finnes en del normer. Når vi ikke kjenner dem, er det lettere i vår naivitet å foreslå ting som bryter med disse.

– Hva er effekten av å starte for dere selv kontra å bli ansatt?

– Vi er litt usikre på om vi ville råde noen til å gjøre det samme, fordi det er masse nytt. Samtidig har det gjort at vi er skikkelig gode på de tingene nå. Vi hoppet inn med hud og hår. Det har vært kjempespennende og utfordrende på samme tid. At vi ikke må svare til noen andre, gjør at vi våger å stille de litt naive spørsmålene om hvorfor noe er slik eller slik. Da blir folk litt paffe og begynner å stille seg selv de samme spørsmålene og tenke høyt.

– Hvilke oppdrag har dere fått denne første tiden?

– Vi jobber nå blant annet med Randaberg og Hemsedal, sammen med to unge tjenestedesignere. De er mye bedre på brukermedvirkning enn det vi arkitekter er. Målet er å skape liv på mindre tettsteder. Som små og ferske har vi gått inn med åpne armer og opp- lever å vinne frem. Vi er ikke et stort konsulentselskap som kommer inn med en pakke, men leverer noe litt annet og har en mer spontan holdning.

– Uten å røpe forretningshemmeligheter. Hva er den «etydske attitude»?

– Det er å bruke tid på første fase og få til brukerinvolveringen, samt å ikke bare foreslå det opplagte og heller ikke ta samme verktøy ut av verktøykassen hver gang.