Arkitektnytt

Denne uken kan du lese intervjuer med et utvalg unge kontorer, som tidsskriftredaksjonen (Arkitektnytt + Arkitektur N) og et knippe lokalforeninger i NAL, NLA og NIL har lagt ekstra merke til den seneste tiden. I dag: Makershub.

– Makershub jobber kun med prosjekter som kommer fellesskapet til gode. Hvem er dere, og hva er det som driver dere?

– Vi vil gjøre en forskjell med arkitektur. Ser man på den norske arkitekturbransjen i dag, er det få som er villig til å gjøre profesjonelt frivilligarbeid, sammenlignet med yrkesgrupper som jurister og sykepleiere. Det handler kanskje om at arkitekter jobber så mye og er så stressa at man ikke har tid til å se hvor privilegert vi er blitt i vårt yrke. Med de privilegiene vi har burde vi gi mer tilbake. Det var den grunnleggende idéen vi hadde da vi startet opp Makershub. Det burde være selvsagt, men det er det ikke.

– Hvorfor tror dere det er så lite vanlig i Norge?

– Norge er et rikt land, og mange ser kanskje ikke de sosiale problemene som likevel er her, eller tror at de blir løst av det offentlige. Der- for bestemte vi oss for å konsentrere arbeidet vårt om folk og steder som har blitt glemt av resten av samfunnet, som flyktningmottak og ungdomsklubber. Steder kan være stigmatiserende, når man får tildelt triste lokaler, kan det ende opp med å si noe om dem som oppholder seg der. Hvis vi lar marginaliserte grupper forbli på stigmatiserte steder, så vil stigmatiseringen bare fortsette. Men gir man folk en følelse av tilhørighet og eierskap, så kan dette endres.

– Hvordan da?

– Det beste eksempelet er Jordal fritidsklubb. Der var vi i Makershub med helt fra starten, og kunne bli kjent med og bygge et forhold til tenåringene, og forstå hva de ønsket seg, før de selv var med og bygget.

– Dere er mildt sagt opptatt av medvirkning?

– Vi ser på arbeidet vårt som arkitekter som en form for oversettere. Det handler om å forstå brukernes reelle behov. Jeg tror mange arkitekter misforstår konseptet medvirkning, og er redde for å miste kontrollen over prosjektet, eller for å skuffe brukerne, som de tror har urealistiske forventninger. Vår erfaring er derimot at folk ønsker seg helt enkle og grunnleggende ting: Steder å være for seg selv, at det skal være trygt, litt mer farger og så videre. Da handler det om å oversette dette til form, som vi er trent til å gjøre. Da må man ofte gi fra seg egoet sitt, og gå fra å definere hva som skal skapes, til å lytte og oversette for å kunne skape.

– Dere lar også brukerne være med å bygge. Det er en radikal form for medvirkning?

– Ja, det også handler om å la brukerne få et eierskap til stedet der de skal føle seg hjemme. På samme måte som at bærekraftshensyn etter hvert er blitt helt selvsagt for alle arkitekter, som en integrert del av arbeidet man ikke tenker over, så håper jeg det samme vil skje med medvirkning. Kanskje vil det gjøre at vi fremstår som et helt vanlig arkitektkontor i fremtiden.

Har fått bygget ekstremt mye

– Tror dere denne tankegangen er vanligere blant yngre arkitekter?

– Ikke nødvendigvis. Vi bygger selv på arbei- det til de som har kommet før oss, som Fantastic Norway, som jobbet med sosialt bevisst arkitektur. De la ned mye grunnarbeid for å vise hva det handler om. Vi ser på oss selv som en slags andregenerasjon, men fokuserer mer på marginaliserte grupper, med spesifikke sosiale mål. Sosial arkitektur er veldig vanlig i student- prosjekter, men når de er ferdigutdannet, tror mange at man ikke kan drive et kontor på denne måten. Da er vårt svar: Jo, det kan dere, bare se på oss, kom og konkurrer med oss! Vi tjener ikke mye penger, men det er heller ikke poenget.

– Makershub er nå delvis delt i to deler, et aksjeselskap og det idealistiske prosjektet Spireverket. Kan du fortelle litt mer om denne delingen?

– Makershub begynte i 2016 som en frivillig organisasjon for å forbedre flyktningmottak. Vi jobbet kun frivillig i to år, før vi innså at vi måtte starte et selskap og få betalt for å kunne fortsette driften. Vi hadde til da prøvd å drive kun på offentlige midler, men det gikk ikke lenger. Så da bestemte vi oss for å bli et ikke-kommersielt aksjeselskap. Vi var spent på om vi ville få betalt, om folk var interessert i det vi hadde å tilby. Det var de, og etter hvert vokste mange små prosjekter og ble større. Nå er den idealistiske siden av driften blitt omformet til Spireverket, som jobber med å undervise, hjelpe og bygge nye, inkluderende byrom. Her videreføres Makershub-prinsippene i prosjekter som går over lengre tid, og tilbyr arbeidstrening og aktivisering til ungdommer som er interessert i design og håndverk. Makershub drives derfor nå som et mer tradisjonelt arkitektkontor, mens Spireverket får penger fra selskapet, samt offentlig støtte.

– Dere har også ansatte som driver med litt forskjellige ting?

– Ja, i Makershub har vi både en arkitekt, en interiørarkitekt, en sosiolog og en håndverker. Alle er involvert i både administrasjonsarbeid og bygging. Det å kunne dele på arbeidsoppgavene er veldig frigjørende. På arkitektutdanningen lærer man å tegne rom, men i arbeidslivet utgjør det gjerne bare 10–20 prosent av tiden din på jobb. Når vi snakker med unge arkitekter, prøver vi alltid å fortelle dem hvordan virkeligheten er, ikke for å skremme dem, men for at de skal skjønne hvilke valg de må ta for å kunne jobbe med det de faktisk vil. Det er så mange arkitekter som ikke har fått bygget noe før de er nærmere 40, mens vi har fått bygget ekstremt mye allerede. Det handler om å skjønne hvor det trengs arkitekter og arkitektur, og skjønne at arkitektur er overalt, og at jobben ofte er å gjøre små endringer og forbedringer på det allerede bygde.