Arkitektnytt

Denne uken kan du lese intervjuer med et utvalg unge kontorer, som tidsskriftredaksjonen (Arkitektnytt + Arkitektur N) og et knippe lokalforeninger i NAL, NLA og NIL har lagt ekstra merke til den seneste tiden. I dag: Kastler Skjeseth.

– Satt på spissen: Hvordan ble to unge London-utdannede arkitekter spesialister på transformasjon av norske tradisjonsbygninger?

– Vi skulle egentlig ikke starte noe kontor, men så fikk vi et prosjekt i fanget da en britisk familie, hvor sønnen hadde studert med oss i London, kjøpte Doktorgården i Lyngør. Så har alt det andre vokst ut av det prosjektet, egentlig. Vi hadde jobbet noen år hos David Chipperfield Architects etter vi var ferdig utdannet, med transformasjonsprosjekter forskjellige steder i sentrum av London og på den britiske landsbygda og fått erfaring med vernede bygg. Vi er på en måte et litt britisk kontor, det er i vårt DNA.

– Hadde dere en interesse for transformasjon fra starten av?

– Vi hadde ikke tenkt å bli et renspikka transformasjonskontor, og det er ikke det eneste vi gjør. Men vi delte en interesse for historie, og vi jobbet med eksisterende bygg flere ganger i løpet av studietiden. Du kan kanskje si at historiefaget er mer til stede i en utdanning i England og i kulturen generelt, på godt og vondt. Det er en kultur som er veldig fokusert på å bevare, mens vi i Norge inntil nylig har hatt et større fokus på grensesprengende nybygg enn å foredle eksisterende bygg. Tesen vår er at her har transformasjon og jobb med bygningsvern vært en marginal del av faget som ikke har blitt sett på som samtidsarkitektur. Det har blitt redusert til noen veldig enkle motsetninger mellom nytt og gammelt istedenfor en diskusjon om kvalitet. Vi vil åpne opp den delen av faget til et større mangfold av metoder og innfallsvinkler.

– Ved å undervise på AHO (og i perioder også AA og KHiO) har dere mulighet til å bidra direkte til dette – har undervisningen og det praktiske arbeidet gått hånd i hånd hele tiden?

– For oss har det å undervise og praktisere vært en syntese fra starten av. Lyngør var første gangen vi underviste. På AA har man et nettverk av Visiting Schools, tre-ukers kurs på sommeren, og gjennom Lyngør-prosjektet etablerte vi det eneste slike kurset som har vært i Norge. Huseierne var veldig positive til det, og vi hadde kurs der i fem år på rad. Det første kurset handlet om oppmåling og registrering, men vi så også at det var fruktbart for studenter å oppleve en byggeplass i prosessen.

– Det typiske Kastler Skjeseth-prosjektet er, slik jeg ser det, en transformasjon av en eller flere eldre bygninger i naturskjønne, landlige strøk i Norge. Har dere en spesiell interesse for dette?

– Når man opparbeider seg noen gode referanseprosjekter, så får man mer av det samme. Folk snakker om at de velger seg en viss type prosjekter, men du har ikke den luksusen når du er en liten aktør eller et forholdsvis nyoppstartet kontor. Vi har ikke hatt en tanke om å ha et ruralt fokus, men så har vi etablert et nettverk rundt det. Generelt har vi vært veldig mye til stede i den konteksten vi bygger i, og det har gitt oss erfaring med hvordan man håndterer hele prosessen rundt verneverdige bygg. Det er interessant å jobbe tett med et lokalsamfunn over tid i stedet for å komme som en sånn fallskjerm inn hver gang.

Ingen signaturstil

– Hva slags tilnærming har dere når dere skal gå inn og endre på eksisterende bygningsmasse?

– Vi har ikke en signaturstil. Teknikkene vi bruker, måten vi tegner og bygger modeller på, er i dialog med den historiske arkitekturen. Og de prosjektene vi har som er nybygg, der ser vi at vi gjennom arbeid med eksisterende former akkumulerer et slags formspråk som vi kan bruke. Det vi gjør når vi går inn i eksisterende bygg, måler og registrerer dem, det blir til former og grep som kommer ut igjen i de delene vi bygger. Vi kan spore ideen fra noe vi har sett.

– Dere viste en furuseng under London Craft Week nylig – er den et eksempel på det?

– Ja, den var tegnet til Doktorgården, som et stykke møbel som hadde i seg en formmessig resonans til huset det skulle stå i. Den er som en skalatolkning av huset. Det er mer virke enn nødvendig, den er stor, tung og klumpete, som hus i empirestil kan være.

– I sommer stilte dere ut i låven på Budsjord. Hva bestod utstillingen av?

– Der viste vi fem fragmenter fra prosjektene våre. Gjennom de fragmentene presenteres me- toden vår for hvordan vi jobber med å transformere hus. Vi prøver å begrense intervensjonen til et bestemt krysningspunkt i huset. Slik kan vi bevare større deler av bygget og konsentrere tilførselen av det nye. Vi spøker med at det er en trojansk hest som introduserer et stykke samtidsarkitektur i bygget. Det ligger både en varsomhet og en voldsomhet i det. Vi liker å jobbe med den målestokken og har fokus på at dette møbelet kan være like komplekst som et bygg. Det må ha en høy funksjonalitet, litt som arkitekturen om bord på en båt.

– Hva slags fragmenter er det snakk om?

– På Budsjord stilte vi ut fire ildsteder – peiser med tilhørende møbeldeler. Ildstedene har vært driveren i hvordan norske hus endres. De er multifunksjonelle elementer, de er bæring, oppbevaring, steder for matlaging, hygiene, soveplasser – i ett og samme element. Det er presedensen for det vi kaller «fragmentene» i vår metode, den måten man var funksjonell rundt disse punktene i huset, mens resten av huset er enkelt. Fremgangsmåten i resten av prosjektet kan være litt dempet og tvetydig i forhold til hva som er gammelt og tilbakeført. Vi er ikke så opptatt av å tydeliggjøre hva som er nytt, og hva som er gammelt. Vi viser også et femte prosjekt, låven på Billerud gård på Kapp, hvor et nytt vindfang brukes som atelier. Tre av de utstilte prosjektene er del av Riksanti- kvarens eksempelsamling.