Arkitektnytt

Det vi før tok på «gefühlen», tar vi nå på appen. Menneskets velvære kan optimaliseres hvis appen er god nok, og hvis det høyteknologiske armbåndet måler nivået på alle kjemiske komponenter som sirkulerer i våre kropper. Større befolkningsgrupper måler vi ved hjelp av stadig voksende datamengder. Jo større database, desto større sannheter får vi ut av dem.

Målet er å kunne måle det aller meste. Derfor måler vi også lykke. Og skal vi måle forekomsten av lykke, må vi ta for oss faktorene som former våre liv. Blant disse finner vi arkitekturen. Arkitekt og forfatter Reinier de Graaf, som til daglig er partner i Nederlands mest kjente arkitektkontor, Office for Metropolitan Architecture (OMA), skriver om denne kvantifiseringen av lykke i et innlegg i Dezeen. I dag har såkalte lykkeindekser begynt å bry seg om arkitektur: Bygningers kvalitet blir en målbar faktor, i likhet med «soldager, luftkvalitet, offentlig transport og antallet kaffebarer i nærområdet». Til sammen er de mange kvalitetene et mål på velvære og tilfredshet, også kjent som lykke (happiness).

«At long last,» skriver de Graaf, «an elusive subject like architecture can be held accountable: good architecture makes people happy, bad architecture does not.» Han har ikke noe imot at folk utenfor fagstanden skal vurdere arkitekturen og blande seg inn i hvordan den utformes, men han mener vanskelighetene begynner når man skal finne en objektiv basis for en slik vurdering: «How does one measure happiness? How does one logically correlate happiness (or a lack thereof) to the features of a building? And, perhaps most importantly, what is the validity of happiness as a criterion, for architecture, or anything else for that matter?»

Selv tenker jeg at hvis vi kunne måle disse tingene, ville det vært stas for arkitekturen. Det ville vært et (kremt) lykketreff for arkitekturen. Endelig kunne arkitektene slå i bordet med fakta. Arkitektene ville være mer relevante i samfunnsutviklingen enn noensinne, for hvis lykke forutsetter god arkitektur, må de beste fagfolkene lage arkitekturen. Målinger ville raskt vise at dette ikke er et fag for teknologer og amatører med valgfag i kunsthistorie.

Gradvis ville man finne ut hvordan lykken kan intensiveres. Hvis arkitekturen måles, og den ikke skaper lykke, hvor ligger feilen? Har arkitekten tenkt feil, eller var det utbygger som ødela arkitektens visjon? Stadig flere feil vil kunne lukes ut tidlig i prosessen. De lykkeskapende kvalitetene simuleres og måles allerede på idéstadiet og gjennom lykkemodifiserte BIM-verktøy. En arkitektonisk lykkeformel finjusteres fram til perfeksjon. En sannhet er funnet. Den perfekte arkitektur. Arkitektene jubler og hylles for sitt bidrag til menneskeheten. Men jubelen blir kortvarig. Ganske raskt erstattes arkitektene av sannheten, det vil si en app og en lykkemåler. BIM-hjernen gjør resten.

Sånn kan det gå. Eller ikke. Det kan oppstå problemer. Ett av dem: Folk er forskjellige. Noen blir lykkelige av rosetter, karnapper og ornamenterte fasader. Andre må ha hvite flater og uforstyrrede linjer for ikke å bli fanget av estetisk depresjon. Vi må heller ikke glemme gruppen som er relativt likegyldige til arkitekturen, men som blir lykkelige av en god plan for det som er mellom husene.

Og dermed er vi tilbake der vi alltid har vært. Arkitektene prøver seg fram. De strekker seg etter sine idealer for hva som er vellykket arkitektur. Folk flest melder tilbake om hvorvidt de trives i sine bygde omgivelser. Lykken er flyktig, mens trivselen kan være like varig som arkitekturen.