Arkitektnytt

Vi har debattert kjøpesentre i ganske mange år. Og slik skal det fortsette. Små og store byer vil presentere planer som går på tvers av alle vedtak og føringer om god byutvikling. Og innimellom vil det komme gladmeldinger fra enkelte steder som har «tatt grep». De har bestemt seg for å lage et utadvendt kjøpesenter midt i Storgata, eller å utsette byggingen av et nytt senter i utkanten, og i stedet satse på sentrumsgatene.

Imens er argumentene de samme, grunnleggende sett. Vi har hatt dem en stund. Siden antikken, sånn omtrent. Men det har skjedd ting. Grekerne og babylonerne snakket ikke om fortetting og knutepunkter. Det gjorde forresten ikke vi heller, før helt nylig. I stedet bygget vi knutepunkter, før det ble et moteord som skal redde verden. Mange av de første kjøpesentrene ble til i takt med drabantbyene i Oslo, plassert på T-banestasjoner som Veitvet og Lambertseter. Selv var jeg tenåring på Furuset og tok banen i seks minutter og fire stasjoner til det glamorøse Tveita-senteret. Men så kom det et enda bedre senter på Furuset, med åpninger i alle ender, bibliotek, svømmehall, og en idrettshall som også ble vår gymsal. Vi fjortiser hadde ikke hørt om fortetting og knutepunkt, men vi satte pris på begge deler.

Men hva med de mindre byene? Hva er deres mottrekk når de unge flytter til større steder? Hvis de skal overleve den kraftige urbaniseringen, må de skape levende urbane miljø.

I denne utgaven av Arkitektnytt har vi tatt en stikkprøve. Vi har besøkt Elverum og Asker, to motpoler i sentrumsutviklingen. På samme måte som vi mennesker har drømmer, har mange byer sine idealer for hvor fint de kan få det. Men så kommer planene fra utviklere om kjøpesenter utenfor sentrum. Dette går på tvers av alt man drømmer om, men man kan jo ikke si nei til lovnader om arbeidsplasser.

Og mens utbygginger vedtas av politikerne i rådhuset, forvitrer sentrum rundt dem. Som NIBR-forsker Gro Sandkjær Hanssen sier til Arkitektnytt, er forskningen «entydig på at du ikke kan kombinere utvikling av en attraktiv bykjerne med storstilt kjøpesenterbygging utenfor sentrum».

Ifølge tall som er noen få år gamle, er arealet i norske sentre firedoblet de siste 20 åra. Vi har 400 kjøpesentre og flest kvadratmeter per innbygger i Europa. Nesten 40 prosent av all butikkhandel finner sted på disse sentrene. Slike tall har skapt grunnlag for handling på nasjonalt plan, og partiene har diskutert fram og tilbake. De rødgrønne vedtok i 2008 en «Rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre» som skulle vare i ti år. Fra i fjor er det «Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging» som ligger til grunn, uten at det har hindret dem som ønsker å tjene penger framfor å tjene byutviklingen.

Hva er så oppskriften på suksess? Det kan være så mange. Hva med å tilby utviklerne attraktive tomter i sentrum? Inviter på spleiselag, der lokale myndigheter og framsynte investorer går sammen med dyktige arkitekter og byutviklere og fusjonerer utadvendte kjøpesentre med et yrende gateliv. Legg til rette for smart parkering, som ikke ødelegger bymiljøet eller forurenser like mye som valfarten til den introverte shoppingboksen ute på jordet. Et mer radikalt forslag kunne være å lokke med søndagsåpne butikker for sentre som blir med på spleiselaget. Så kan man lokalt bestemme seg for hva man foretrekker. En friskmeldt og levende by. Eller søndagsfred hele uka.