Arkitektnytt

Heldigvis går det bra på andre fronter. Overskuddet i 2018 var på nær tre milliarder kroner, og boligbyggelaget har 40 milliarder på bok. Ikke dårlig for et selskap bygd opp på gratis kommunetomter og gunstige lån fra Husbanken.

Det er en enkel sak å hakke løs på Obos i dag. Grunnen er at boligmastodonten har en fortid. Den har bagasje. Obos bærer på en historie der selskapet i sin tid, i 1929, ble opprettet for å hjelpe folk med dårlig råd med en rimelig bolig. Men verden er en annen i dag. Obos har utviklet seg med tiden. Vi er Obos. Obos er oss. Å kritisere Obos blir som å kritisere norsk velstandsøkning. Ja, hva er det man ønsker seg? Et Norge med mindre velstand? Et land som i, la oss si, 1975 bestemte seg for å ta noen hormonpiller og stagge veksten?

For dem som ser historien på den måten, var det på 80-tallet det begynte å rakne. Nærmere bestemt 1. september 1982. Da ble boligmarkedet sluppet fritt, og prisene på leiligheter i norske byer ble tredoblet. Folk gråt over hvor mye de fikk for boligene sine. Ventelistene forsvant.

Men Obos sleit. Ikke på samme måte som med leiligheten til 95 millioner på Majorstua, men det ble noen tunge år, med usolgte boligprosjekter og lite bygging. Mange boligbyggelag rundt i landet gikk dukken.

Det er vanskelig å se at Obos kunne gjort noe annerledes. Som forsker Jardar Sørvoll sier i denne utgaven av Arkitektnytt, ble de kastet ut i et fritt marked, og måtte lære seg å overleve. Slik sett er historien om Obos siden 90-tallet en fortelling om god drift og kloke investeringer.

Men hva med den nasjonale boligpolitikken? Var det virkelig nødvendig for Norge å skape et av de mest deregulerte boligmarkedene i verden? Burde vi hentet lærdom fra land med et mer balansert marked? Kunne vi lagt boligpolitiske linjer med vidtrekkende konsekvenser, slik vi en gang tok nasjonal styring over oljeressursene og bygget opp oljefondet?

Er det dette vi savner i dag? Det vil si, er det dette en del av oss savner? De fleste er jo fornøyd. Godt voksne Obos-boere har det bra. Eldre uten boliggjeld koser seg. Det samme gjør generasjon X, som har middels lønninger, men er blitt dyttet oppover boligstigen, og som nå bor i hus og leiligheter de aldri ville fått lån til i dag. De unge med velbeslåtte foreldre er også fornøyd, siden mor og far kan garantere lånet, eller de har spart opp til dette formålet.

Misnøyen finner vi blant unge i 20- og 30-årene med middels inntekt, uten boligrike foreldre. De har bygget seg opp med studiegjeld på matnyttige utdannelser, fordi alle fortalte dem at det er slik du skaper en framtid. I dag sliter mange av dem. Drømmene må justeres mer enn de synes er rettferdig.

Og det er her vi begynner å hakke på Obos. De har en stolt historie å videreføre, og de «skylder» samfunnet mer enn de gir i avlat til lokal idrett og sommerkonserter på Opera-taket, føler vi. For mens milliardene flommer inn i pengebingen hos Obos, bidrar boligmarkedet i avgjørende grad til økende ulikhet i dagens samfunn. Når Obos i tillegg driver lobbyvirksomhet på linje med andre kommersielle boligbyggere for å senke boligkvaliteten gjennom svekking av tekniske forskrifter, bidrar ikke det til styrket omdømme.

For tiden snakkes det mye om «den tredje boligsektor». Oslo og andre bykommuner jobber med saken. I mellomtiden får vi håpe at det ordner seg for Obos på Majorstua. Kåken til 95 millioner er på nærmere 400 kvadratmeter, pluss terrasse på samme størrelse, og kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen i Obos sier til TV2 at «vi har medlemmer som ønsker å kjøpe i denne prisklassen». Ballen ligger med andre ord hos medlemmene, som bør vise samfunnsansvar og slå til på et godt tilbud.

Les tilsvar fra konsernsjefen i Obos her.