Arkitektnytt

Ja, hvor ligger friheten og stoltheten i å flikke på det som noen har skapt for lenge siden? Man blir ikke klesdesigner av å brodere rundt hullene i en sliten olabukse. Burde ikke arkitektene klatre opp på taket av nærmeste fraflyttede industrilokale og rope: Stop cramping my style!

Noen gjør nettopp dét, og signaliserer sin enestående stil etter alle fagets regler. Samtidig er det liten tvil om at en del kneisende individualister må revurdere sin identitet og rolle. Mens man før var «på lag med fremtiden» og startet med blanke tegneark, må et økende antall arkitekter nå oppsøke arkiverte plantegninger og finne ut hvordan gammel murstein og andre materialer oppfører seg.

Før kunne arkitekter nærmest velge seg en historisk epoke til inspirasjon eller kopiering, men i vår transformasjonstid er fortiden mye mer konkret. Den består av tegl og tømmer, smijern og armert betong. Den består av bygninger, interiør og utearealer som skal tilpasses nye former for bruk, og mindre forbruk.

Arkitekter må i større grad være på lag med fortiden. Instinktivt låter ikke det så bra. Hva skjer med det unike, beviset på at man er nyskapende? Hvordan sette sin signatur på et bygg som allerede finnes? Er ikke det noe taggere driver med?

Som halvstudert litteraturviter henter jeg en analogi fra diktekunsten: Mens et nybygg, det være seg Frank Lloyd Wrights Guggenheim eller en mer generisk boligblokk på Ensjø, har en mer eller mindre fri verseform, handler transformasjon om å skrive på rim. Eller det kan være enda strengere: Bygningsmassen som skal bevares, kan legge like rigorøse rammer som en sonett (14 femfotete jambiske verselinjer med sofistikert rimstilling fordelt på fire strofer, hvis du er interessert). Men folk som Petrarca og Shakespeare fikk til litt av hvert innenfor disse rammene.

«Behovet for å sette sin arkitektoniske signatur blir ofte fort utdatert,» sier Ida Winge Andersen i dette nummeret av Arkitektnytt. Hun er arkitekt i Rebuilding, et kontor grunnlagt for å bedrive transformasjon. En fremtidsrettet forretningsidé, vil jeg driste meg til å påstå. Arkitekter må investere stolthet i å bevare historien gjennom å føre våre bygde omgivelser inn i en ny tid.

Transformasjon er del av en bærekraftig trend. Det vil si, kanskje vi skulle unngå å kalle det en trend, siden vi ikke har noe valg, med mindre vi ønsker å transformere hele klodens økosystem.  Hvis så skjer, vil flere enn vanlig henvende seg til høyere makter: Bevare oss vel!

Bygninger har bærekraft, i dobbel forstand. De bærer seg selv, og menneskene som bruker dem. Dessuten bærer de i seg enorme mengder energi, i form av betong, metall og tømmer. Det mest bærekraftige er å bevare disse strukturene, og ikke bruke store mengder energi på å knuse og smelte dem tilbake til råmateriale og klimagasser.

Det vil bli flere transformasjoner de kommende år. Derfor blir det mer stoff i Arkitektnytt, også. Senest på slutten av fjoråret hadde vi et dobbelt temanummer om «eksperimentell bevaring». Denne gang ser vi blant annet på transformasjonen av Vinmonopolets gamle tapperi på Hasle i Oslo, som var Nordens største bygg i 1932. Vi har også intervjuet et halvt dusin fagfolk om deres erfaringer med å transformere og tilføye, framfor å bygge nytt.

27. september forvandles Stavanger konserthus til åsted for Arkitekturdagen, og fylles med alle typer arkitekter fra hele landet. På kvelden er det fest på Tou Scene, transformert fra bryggeri til kunstsenter av Helen & Hard i 2005. Dagen derpå kan du, hvis du er tematisk anlagt, legge lunsjen til et etablissement ved navn Bevaremegvel Bar & Restaurant.