Arkitektnytt

28. september, fredagen før høstferien, ble det nye regjeringskvartalet presentert for n-te gang. Det var vanskelig å spå hva som ville komme. På den ene side kom innkallingen på kort varsel, og det var en fredag, den beste dagen for å «begrave» nyheter man vil ha lite oppmerksomhet rundt. På den annen side skulle det skje midt på dagen, ikke kl. 15, når folk allerede er på vei til hytta. I tillegg hadde man toppet laget med regjeringsfirkløveret Erna, Siv, Ola og Monica. Og det hele skulle strømmes direkte.

Kanskje hadde de en gladnyhet å servere. Ola og hans partileder Trine hadde jo sneket inn noen ord i Jeløya-erklæringen om et mindre massivt kvartal. Skulle man muligens la UD bli værende i Vika, eller beholde de «utrygge» byggene på feil side av Akersgata? Eller hadde man fått et arkitektonisk illebefinnende etter at Erling Viksjøs gjenferd kom på visitt, og bestemt seg for å beholde Y-blokka, likevel?

Og svaret var: ostehøvel. En stuss på toppen, takk, 15.000 kvadratmeter til sammen. Dette må kunne kalles en kvart gladnyhet, hvis man bryr seg om hovedstadens byutvikling. Begrunnelsen var ikke at byggeklossene virket voldsomme for den jevne borger, men at regjeringens «forenkling og avbyråkratisering har virket», så nå kunne man høvle bort tusen planlagte byråkrater fra kvartalet som står klart i 2028.

Fra Snøhettas ruvende trekanttårn og BIGs fjelltopper i det første parallelloppdraget i 2015, har vi vært gjennom flere episoder i føljetongen «Hjelp, vi har krympet regjeringskvartalet!». Fortsetter det slik, kan vi risikere at regjeringskvartalet ender opp som et menneskevennlig sted. Men dessverre var Erna til stede, man toppet mannskapet for å signalisere at nå er det krympet ferdig, dette er sånn det blir. Ola Elvestuen var der for å vise at han var helfornøyd med krympingen, mens han klarte å kile inn en snedig dissens angående den stadig mer dødsdømte Y-blokka.

I denne utgaven av Arkitektnytt tar vi for oss planleggingen av våre felles byrom. Vi har snakket med arkitekter, landskapsarkitekter og byplanleggere som på hver sine vis brenner for å skape gode byrom. Mariela Alfonzo, amerikansk byplanlegger med utdanning innen psykologi og arkitektur, har utviklet State of Place-indeksen, der et sted bedømmes ut fra ti kategorier.

Regjeringskvartalet, vil jeg påstå, scorer bra på noen av kategoriene, men lavt på andre. Sikkerheten for fotgjengere og syklister er naturligvis høy på det bilfrie området. Men «tetthet» og «nærhet» er det lite av. Parken kan bli vellykket, men plassen foran Høyblokka er i største laget og vil bli glissen etter kontortid. I det tette området, det vil si mellom byggene, er det lite å ta seg til, og ingen grunn til å henge for andre enn utelunsjende eller nikotinavhengige byråkrater.

Terrorfrykten former regjeringskvartalet mer enn den burde. Tenk så mye bedre byrom vi kunne skapt hvis bare de essensielle statsfunksjonene ble sikret. Det er ingen grunn til å terrorsikre en ansatt i Nærings- og fiskeri-
departementet mer enn en saksbehandler i Skatt Øst. La oss si at statsministeren og andre essensielle plasseres i et av de lavere byggene, ikke i den mer utsatte Høyblokka. Dermed kunne resten av departementene vært en del av byveven (ved Skatt Øst får du sushi og kaffe i første etasje), og man kunne beholde byråkratene på andre siden av Akersgata.

Den overdrevne sikkerhetstenkningen er et knefall for terroristen, og den fører til dårligere byrom. Regjeringskvartalet synes å være en tapt sak i så måte, når man tenker på potensialet som er der. Heldigvis finnes det en rekke andre byrom som skal skapes eller forbedres. Inspirasjon kan søkes i bladet du holder i hånden.

Mikael Godø, redaktør i Arkitektnytt