Arkitektnytt

Et prisfall vil bety et foreløpig punktum i en av tidenes byggeboomer i norsk historie. Der selv en global finanskrise bare ble en liten hump i en vei som gikk rakt til himmels der alle Oslo- leiligheter i prinsippet var solgt i det øyeblikket byggetillatelsen ble stemplet.

De aller fleste arkitekter er enige om at disse boligene er av gjennomgående langt dårligere kvalitet enn de som ble bygd for tretti eller førti år siden, dette til tross for at nordmenn har opplevd en historisk økning i velstand og kjøpekraft. Dårlige planløsninger, semre standardmaterialer og Laila-soverom er normen, selv i det som gjerne holdes frem som forbildeprosjekter.

Hvor få alternativer det er til denne standard- formelen, ble synliggjort da Nasjonalmuseet lanserte fem-års oppsummeringen «Et sted å være». Utover en blokk i Barcode (inkludert som representant for Fjordbyutviklingen, ikke i kraft av seg selv), inkluderer utstillingen tre leilighetsprosjekter. To av dem er ikke bygd. Et  vil heller aldri bli realisert. Og i sum er Selvbyggerprosjektet på Svartlamon (Nøysom arkitekter), Vindmøllebakken i Stavanger (Helen & Hard) og Hauskvartalet (Eriksen + Skajaa Arkitekter) de eneste avvikene fra den kommersielle standardformelen for leilighetsbygg, dette i en periode der vi har bygget boliger som aldri før.

Dette er et slag arkitektene tapte stygt. I årevis kjempet vi for bedre bokvalitet. Gjennom NAL, i et utall ulike debattfora og ikke minst i en endeløs rekke konkrete byggeprosjekter over det ganske land der arkitektene forsøkte å påvirke sine byggherrer til å implementere så mye kvalitet som mulig. Hvilket bare i svært liten grad førte frem.

Og det er konkrete grunner til det. Etterspørselen eskalerte fullstendig. Prisveksten var radikal. Det politiske presset økte. Og kalkylene til Daniel Siraj og Baard Schumann ble normen. Og straks utbyggerne ble konfrontert med opprop for arkitektonisk kvalitet, ble dette feid av banen av argumenter fundert i økonomi og pragmatikk.

I ettertid er det lett å se at arkitektene aldri skulle akseptert selve premissene for diskusjonen. Det eneste som kunne endret utviklingen, var eksempler på at noe annet et standardformlene til OBOS eller Selvaag er mulig. Og dette skjer ikke gjennom å spille alle kampene på deres hjemmebane. I stedet må man finne helt andre arenaer. Som da Nøysom arkitekter anla fem townhouses for en samlet kostnad på tre millioner på Svartlamon, midt i Trondheim sentrum.

Det skal fortsatt bygges boliger i Norge. Nå vil kanskje tempoet roe seg noe i en periode. Da bør alle benytte anledningen til å trekke pusten, heve blikket og innse at måten vi byg- ger bolig på er styrt av menneskeskapte systemer, ikke naturlover. Og at disse følgelig kan endres. Noe de til en viss grad allerede gjør. For det er bevegelser å spore. Og vi har samlet dem i dette bladet. For å i nederlagets time minne om at vi tapte et slag i kampen om bedre boliger. Men ikke nødvendigvis krigen.

 Gaute Brochmann, vikarierende redaktør