Tema

Olje, laks og plantegninger

Jeg skriver dette klokken 06.47, en mandag morgen i slutten av april. Utenfor togvinduet er det tett snødrev over Langmoens produksjonslokaler på Brumunddal. Jeg er på vei fra Lillehammer til Oslo, en tur jeg tar et par ganger i uken. Det er en del av mine rutiner. Å sitte på toget og skrive. De umiskjennelig norske vær- forholdene. De menneskene jeg er på vei for å arbeide med.

Fra papirutgaven Arkitektnytt 04 2017

Jeg går ut fra at dere har det på samme måte. Arbeid er i sin natur rutinepreget. Og jeg husker tilværelsen som prosjekterende arkitekt som en situasjon der det nettopp var det vane- messige i jobben som gav rom for kreativitet. Du sitter i et kontormiljø med mennesker du kjenner og stoler på. Du jobber med en type prosjekter du kan noe om. Og du samarbeider med konsulenter, klienter og kunder du har bygget opp en relasjon til. Det er naturlig og det er bra.

Å vinne en konkurranse i Kina, Midt-Østen eller Sør-Afrika snur opp ned på denne situasjonen. Fra å være i en struktur der forutsigbarhet er den viktigste suksessfaktoren for at prosjektene skal bli bra, havner man med ett i en virkelighet der alt fra klimaet til kontraktsformene til kundene er helt ukjente.

Og det er nettopp denne måten å arbeide på som nå fremmes av regjeringen gjennom en storstilt satsing der Innovasjon Norge og Doga sammen skal bruke ti millioner kroner på å eksportere norsk arkitektur til utlandet.

I den forbindelse har det vært snakket om at arkitektur er en bransje som ikke har innfridd det fulle potensialet i sin verdiskapning. Om muligheten for å ta markedsandeler utenfor hjemmemarkedet og lignende næringslivs- argumenter. Mens det parallelt er rullet frem en gammel etisk diskusjon om hvorvidt «arkitekturmisjonering» egentlig har noe for seg, om vi skal tro at norske verdier kan eksporteres gjennom arkitektur – eller om dette egentlig er verdier som er verdt å videreformidles.

Jeg mener det er helt fint om arkitektureks- port gir økt overskudd på statsbudsjettet. Og kan hus bidra til bedre menneskerettigheter der kårene er trange, er ingen ting bedre enn det. Men det er ikke akkurat gitt at dette er noe vi skal oppnå i særlig omfang.

Når jeg allikevel er udelt positiv til initiativet, handler det mer om noe annet, nemlig den muligheten som ligger i denne ordningen for de enkelte arkitektene. Akkurat som det å etablere trygge strukturer og kjente mønstre er en forutsetning for å få bygget noe som helst, er det inspirasjon utenfra som gir prosjektene våre vidd og overskudd, som tar dem fra brukbare til å bli bra. Alle virkelig gode hus kommer med et visst element av reell nytenkning. Og jeg tviler på at kontorturisme med glade kollegaer til Hamburg, London eller Tokyo alltid er tilstrekkelig for å oppnå dette. Men straks man inngår i forpliktende arbeidsforhold med en kultur utenfor sin egen, skal det derimot mye til om man kommer ut på den andre siden uten nye perspektiver.

Og det er her det største potensialet til nyordningen ligger. Ikke i form av inntjening eller u-hjelp. Men ganske enkelt gjennom muligheten for norske arkitekter til å bli bedre arkitekter.

Gaute Brochmann, vikarierende redaktør