Arkitektnytt

Det var med hodet fullt av forventninger jeg 31. mars troppet opp på NAL-kurset «Ombruk av eksisterende bygg – bevaring og fornyelse». Gitt at vi i framtiden må belage seg oss på ombruk og transformasjoner av eksisterende bygninger mer enn nybygg, så jeg frem til å snakke med dem som er eksperter på dette – nemlig interiørarkitektene. Kurset fant sted i Kongens gate 1, og den gamle garasjen ut mot Nedre Slottsgate var fullstappet av entusiastiske deltagere – dessverre var det skrint blant interiørarkitektene. 

Interiørfaget har den siste tiden blitt viet stor oppmerksomhet, og flere har begynt å få øynene opp for hva interiørarkitekten gjør, og kan utrette. En av disse er Gaute Brochmann (vikarierende redaktør i dette tidsskriftet), som viet årets første utgave av Arkitektur N til nettopp transformasjon og interiør. En bekreftelse på at det i framtiden vil være et stort behov for vår kompetanse. Kompetansen vår er ett av de viktigste kortene vi har på hånda – noe vi interiørarkitekter må fortelle om og vise.

– Vi tar det kanskje for gitt, at det arkitekter her hjemme og ute i verden akkurat har begynt å oppdage, er interiørarkitektur, sier interiørarkitekt MNIL Hans Christian Elverhøi Thomassen.

Drømmeprosjektene – i utgangspunktet

Men til tross for at ikke mange interiørarkitekter hadde funnet veien til kurset i Kongens gate 1 som deltagere, var vi godt representert blant foredragsholderne. Først ut var interiørarkitekt og professor Ellen Klingenberg, som med sitt foredrag om strategier for vern og gjenbruk understreket interiørfagets relevans. Deretter ble det servert en inspirerende presentasjon av ombyggingen av SHKS til Edvard Munch videregående skole. Arkitekt Kathrine Austlid fra Futhark fortalte om hvordan alle fagene snudde hver stein for å finne de beste løsningene, om «prøve og feile-rommet», hvor de gjorde utallige utprøvinger, og om hvorfor livsglede ikke kommer av ventilasjon. De siste ti minuttene fortalte interiørarkitekt mnil Bente Handberg fra Kapsel Design om løst og fast inventar, som var deres hovedoppgave. Prosjektet fikk de gjennom sin rammeavtale med Undervisningsbygg. SHKS er på mange måter den norske interiørfaglige vuggen, og da jeg senere møter Handberg på kontoret hennes, forteller hun at de virkelig gikk løs på oppgaven med et snev av ærefrykt.

– Vi føler oss utrolig heldige som har fått jobbe med dette prosjektet, og ikke minst bygget som vi kjenner så godt fra studietiden. Undervisningsbygg hadde egentlig ikke tenkt å bruke interiørarkitekt, men prosjektlederen hadde god kjennskap til vår kompetanse fra tidligere og ønsket vår bistand til løs og fast innredning, sier hun.

Handberg forteller videre at ansvaret for løst og fast inventar er vanlige rammer for interiøroppdrag på store offentlige prosjekter.

Kampen om interiøret

På kontoret hos Kapsel Design handler diskusjonen om framtida og frustrasjonen over at interiøret i prosjekter blir overlatt til leverandører og andre konsulenter.

– Vi er et lite og smalt kontor som hovedsakelig jobber med offentlige prosjekter, og her opplever vi dessverre at mange oppdragsgivere ikke forstår viktigheten av å bruke interiørarkitekt, sier hun.

I flere offentlige prosjekter er det ikke uvanlig at rammene for interiørarkitekten er så begrenset at selv det å henge opp noen pendellamper, eller sette farge på en vegg, er noe man må karre til seg.

– Vi er prisgitt enkeltpersoners kunnskap om hva vi kan bidra med for å oppnå de gode tverrfaglige prosjektene, sier hun.

Hans Christian Elverhøi Thomassen er av den oppfatning at det er i det private næringslivet at interiørarkitekturen kan være det den egentlig er. Han er interiørarkitekt mnil og partner i Riss Interiørarkitekter, og har helt siden studietiden hatt et sterkt engasjement for interiørfaget. I sin master fra 2010–2013 spesialiserte han seg innen transformasjon og tilpasset gjenbruk av historisk arkitektur.

Han oppdaget, nesten ti år før Brochmann, fagets betydning og relevans for framtidas transformasjonsprosjekter. Han mener at kunnskapen ligger fundamentert i interiørarkitekten, men at de er helt avhengige av å få prosjekter, fordi det er nettopp prosjektene som bærer hele arkitekturdebatten.

– Det hadde vært mange flere gode prosjekter om vi hadde fått de gode rammene, sier han.

– Det handler ikke bare om å få bedre prosjekter. Prosjektene blir også bedre med en interiørarkitekt på laget, sier Thomassen.

Han mener at det interiørfaglige blikket i møtet mellom bygning og det som skal skje der, muliggjør bygningsmessige og formmessige grep som bare kan komme ut av interiørarkitektens dedikerte hensyn til hvordan bygningen skal fungere helt ned på detaljplan.

Handler ikke om bygningsvern

Thomassen tror at en klassisk misoppfattelse er at interiørarkitekten bare holder seg innenfor det gitte rommet, mens virkeligheten er en helt annen.

– Vi er jo dem som sier: «Ja, men her må vi rive,» eller «her må vi åpne opp eller legge til for å få dette til.» Den interiørarkitekten som kun nøyer seg med å se mulighetene innenfor et gitt rom, har i alle fall ikke lært dette på skolen, sier han.

Ifølge Thomassen ligger norske interiørarkitekter langt framme.

– Jeg var ganske langt inn i utdannelsen min ved KHiO da jeg innså at interior architecture som en betegnelse på den faglige praksisen i relasjon til tilpasset gjenbruk og transformasjon, skilte seg til dels fra rammene rundt interior design, forteller han.

Han har opplevelsen av at utdannelsen av norske interiørarkitekter aldri har skilt mellom disse to, og at det å omrokere på bygningselementer om nødvendig for å løse en problemstilling eller å utnytte et potensiale, ligger helt naturlig for norske interiørarkitekter.

– Det er også viktig at vi forstår at transformasjon ikke handler om bygningsvern, men at det handler om måten vi praktiserer faget vårt på, sier Thomassen.

Opplysningstid

Thomassen og Handberg er enige om at interiørarkitekten bør ta noen grep for å vise fram og ha trua på sin relevans. Interiørarkitekten må ta sin del av ansvaret for at faget ikke er forstått, som den stillferdige bransjen den er. Thomassen er enig og mener at interiørarkitekten må ta på alvor at verden der ute er interessert i noe som de har massevis – og nok av.

– Det handler om å få markedet til få øynene opp og forstå de store fordelene som følger ved å involvere interiørarkitekten, sier Thomassen. Vår erfaring og evne til å se potensiale i eksisterende bygninger i møte med endret bruk, kan bidra til at bygget ikke bare blir redusert til et klimatisk skall, men et sted hvor samvirket av historiske lag kan bli jækla bra arkitektur, tenker han.

– Det er også på denne måten vi kan bli kvitt fordommene – og misforståelsene, som Brochmann hadde før, at vi er en faggruppe som kommer inn i slutten av prosjektet for å velge maling og plukke ut møbler fra kataloger, supplerer Handberg.

Ut å sosialisere kunnskapen

Interiørarkitekten er opplært til å bli ekspert i ombygging, og i praktisk forstand er det nettopp dette transformasjon går ut på.

– Det er derfor det er så innmari viktig at vi interiørarkitekter bidrar med å stimulere til at flere transformasjonsprosjekter havner på vårt bord, sier Thomassen.

Han er enig med Handberg om at interiørfaget er avhengig av å sosialisere kunnskapen og gjøre den til noe som gir interiørarkitekten økt tillit til å løse flere komplekse oppgaver. Denne sosialiseringen bør skje via kanaler som når ut til de offentlige aktørene.

– Det er disse som er taktgivere, og som setter premissene. Det er derfor viktig at interiør- arkitektens kompetanse må gjøres kjent som det den faktisk er, overfor de offentlige instansene. Dette er en jobb hver enkelt utøver og den samlede faggruppen må bidra til at skjer, sier Thomassen.

Ingenting skjer av seg sjæl. At ting er som de er, trenger ikke være noe godt argument for at det skal fortsette å være sånn. Behovet for å aktualisere faget er ikke noe nytt. Da studentene til Arne Korsmo i 1952 bygde to fullskala leiligheter i to av klasserommene ved SHKS, var ambisjonen å drive folkeopplysning for å oppnå et mer intimt samarbeid med publikum, fagverdenen og industrien.

Den veien faget har tatt opp gjennom årene, er pløyet opp av folk som har gitt faget betydning og relevans i samfunnet. Med et samfunn i stadig endring og et tydelig behov for vår kunnskap, er vårt ansvar å respondere. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi gjør interiørarkitektens 80 år med erfaring og kunnskap enda mer tilgjengelig og forlokkende.