Arkitektnytt

Når Maria Molden ble ansatt som byarkitekt i Bergen i februar i fjor, uttrykte hun et ønske om at alle norske kommuner måtte få sin egen byarkitekt. «Slik at arkitekturfaget får lov til å bidra sterkere i samfunnsbyggingen,» utdypet Molden.

Interiørarkitekt Anne Cecilie Hopstock i Statsbygg supplerer med å si at ethvert prosjekt trenger en interiørarkitekt som kan påvirke samfunnsbyggingen på en positiv måte, både i offentlig og privat sektor.

– Som profesjon ivaretar interiørarkitekten de nære ting. Vi arbeider i 1:1, poengterer Hopstock, som jobber i Seksjon for arkitektur i Faglig ressurssenter i Statsbygg. Den består av faggruppene landskapsarkitekter, arkitekter og interiørarkitekter. De er totalt 16 ansatte, hvorav tre interiørarkitekter, som bretter opp ermene når Statsbygg skal sørge for gode lokaler til statlige virksomheter og alle som bruker dem.

– Vi fungerer som rådgivere og kvalitetssikrere innen faget, har oppfølging av arkitektfaglige utøvende i prosjektets ulike faser, leder brukerprosesser og utarbeider rom- og funksjonsprogrammer, kravspesifikasjoner for bygninger og anlegg, nærhetsdiagrammer, arealberegninger med mer, sier interiørarkitekten.

Arbeidsplassutforming

En av oppgavene er å bistå statlige organisasjoner som leier kontorlokaler i det private markedet.

– En av de viktigste oppgavene i denne typen prosjekter er å finne fram til en optimalisering av rammene rundt arbeidsoppgavene som skal utføres, sammen med kunden. I dette arbeidet er brukerprosesser viktig, og Statsbygg har stort fokus på disse prosessene og verktøyene som tas i bruk. Den statlige sektoren har ikke vært gjennom den samme utviklingen som vi kjenner fra den private sektoren når det kommer til blant annet utforming av arbeidsplassen og vurdering av aktiviteter og arealbruk, sier Hopstock.

Hun forteller at oppgavene spenner over et vidt felt og at avdelingen arbeider bredt tverrfaglig.

– Ikke bare innen arkitekt- og byggfagene, vi trekker også inn jurister, økonomer og tjenestedesignere. Det ser jeg på som en av de aller mest spennende og utviklende faktorene ved å arbeide her, sier Hopstock.

«Nest etter klærne»

Anne Cecilie Hopstock trekker fram en tekst som står i boka «Interiørarkitektur», skrevet av tidligere professor i interiørarkitektur ved Kunsthøgskolen i Oslo, Ellen Klingenberg. Hun skriver: «Nest etter klærne på kroppen er interiøret det rommet som er oss nærmest. Det påvirker vår levemåte, våre opplevelser, alle våre sanser og vår fysiske og mentale tilstand. Interiøret som et rom som berører kroppen, våre handlinger og følelser, er en grunntanke og et utgangspunkt i fagfeltet interiørarkitektur og skiller det fra andre fagfelt. Interiørarkitektur er en disiplin som handler om å forme rom og gjenstander omkring menneskers liv og handlinger, og lar seg ikke lett definere og avgrense. Den har i seg elementer av mange fagfelt, ikke bare arkitektur, design og kunst, men også psykologi, antropologi og etnologi.»

– Arkitektur er spennet mellom den store helheten og de nære opplevelsene, og interiør- arkitekter forvalter en viktig rolle i den helheten, understreker Anne Cecilie.

I prologen i Lars Saabye Christensens siste bok, «Byens spor», kommer forfatteren med følgende betraktning som fascinerer Anne Cecilie: «…En by må være på sin egen alder. Ellers ligner den et barn i smoking eller en old- ing i matrosdress. Da vekker den bare latter og ikke hjemlengsel …».

Ikke primært prosjekterende

Tidligere har Anne Cecilie Hopstock hatt en 60 prosents stilling som høgskolelektor i bachelor i interiørarkitektur ved Høyskolen Kristiania. Et av fokusområdene var å knytte studentene opp til bransjen under studiene.

– Likevel må jeg nok innrømme at jeg hadde og fortsatt kanskje har altfor lite kunnskap om arbeidsmulighetene utenfor det etablerte prosjekterings- og undervisningsarbeidet, og tenker at utdanningsinstitusjonene må bli bedre på å informere om de mulighetene, sier Hopstock. 

Vil ha flere i posisjon

Interiørarkitekt MNIL Hilde Mortvedt jobber i Kulturdepartementet. Hun ser for seg fagfellene sine i flere typer stillinger i samfunnet.

– Interiørarkitekter skal delta, de skal løse samfunnsoppgaver, ta ansvar, holde seg orientert og tørre å være politisk interesserte og slik løse oppgaver på vegne av samfunnet, mener hun.

Mortvedt har flere innspill til hvordan og hvor interiørarkitekter burde komme mer på banen:

– I kommunesektoren er innredning av helse- foretak og institusjoner en stor samfunnsoppgave. Det arbeidet kan ikke overlates til utstyrsleverandører, slik det i stor grad gjøres, poengterer hun.

Mortvedt mener interiørarkitekter bør ha ambisjoner om å legge føringer for utvikling og stedsutvikling. Det bør ikke være forbeholdt arkitektene, mener hun.

– Jeg tror interiørarkitektene må fremme sin kompetanse også på dette området. Vi er trent i å formgi rom i menneskelig målestokk. Pauserom og vestibyler har kvaliteter man også ønsker i byrom. Interiørarkitekter kan skape trygge byrom med de samme virkemidlene som benyttes innendørs. Belysning og møblering, gatemøbler som skaper trygghet og legger til rette for gode opplevelser, under- streker hun. 

– Bli stedsutviklere

Som seniorrådgiver i Kulturdepartementets Kunst- og museumsavdelingen, jobber Hilde blant annet med Kunst i Offentlige rom (KORO). Hun forteller om det pågående stedsutviklingssamarbeidet mellom KORO og kommunene.

– Det er bare ett av flere prosjekt både på kommunalt og statlig nivå som stimulerer til positiv stedsutvikling. Nasjonale turistveier er et annet prosjekt som bidrar til stedsutvikling. I forbindelse med disse prosjektene er det også behov for spisesteder, toaletter, sittesoner, busstopp og lignende, hvor interiørarkitektene må bidra til å sikre stedets karakter. Dette kan ikke overlates til leverandører. Det må være faglig gjennomarbeidet, mener Mortvedt.

Hun påpeker også behovet for mer arkitektkompetanse i kommunene. Hun ønsker seg interiørarkitekter både som saksbehandlere og i rollen som stedsutvikler.

Både Hilde Mortvedt i Kulturdepartementet og Anne Cecilie Hopstock i Statsbygg er enige om at interiørarkitektene må posisjonere seg. Som Anne Cecilie avslutter med å si:

– Arkitektur og en tydelig arkitekturpolitikk må i mye større grad fremmes, og arkitekt- fagene må bli sett på som en tverrfaglig samlet enhet. Vi må ta tilbake fagene våre, spørre oss selv hvilket ansvar vi har, og ikke fungere som kompromissleverandører eller passive utøvere. Jeg sier ikke at vi skal opptre som misforståtte genier, men vi skal tilføre verdi og utdanne konsumentene. Dessuten trenger vi å skape en bedre debatt om arkitektur. Desto flere interiørarkitekter i posisjon, jo bedre.