Arkitektnytt

Et annet eksperiment: Sett at befolkningsveksten i byene kun bestod av mennesker vi ikke ante hvem var. Det eneste vi visste, var at de kom flyttende fra utlandet. Hvordan ville vi bygget for dem? Mer fleksible leiligheter som la til rette for mange boformer? Et minste felles multiplum som passet alle (og ingen) like godt?

Et tredje tankeeksperiment: Hva hvis befolkningsveksten bare bestod i fødselsoverskudd, og de vi bygget for, kun var barn av de som alle-rede bodde i byene? Hvordan ville vi ivareta deres behov? Skulle de bo sentralt og smått? Perifert og stort? Kollektivt?

Alle disse tankeeksperimentene er basert på helt reelle scenarioer, basert på tall og stati-stikk fra SSB. Byene våre har de siste 20 årene hatt høy befolkningsvekst, men tilnærmet null i netto innflytting: Like mange flytter ut av byene til andre steder i Norge, som de som flytter inn fra andre steder i Norge. Den befolkningsveksten vi har hatt, og som vi nå planlegger videre for, er utelukkende basert på innvandring (i Oslo cirka 55 prosent av veksten de siste ti årene, i Stavanger 60 prosent) og fødsels-overskudd (i Oslo cirka 45 prosent av veksten siste ti år, i Stavanger cirka 40 prosent).

Ifølge SSB er arbeidsinnvandringen fra vestlige land og EU-land i Øst-Europa synkende, mens den store bolken kalt «resten av verden», er den som øker. Hvilke deler av verdens befolkning som trekkes mot Norge i fremtiden, og hvor stor innvandringen blir, avhenger av en rekke globale og lokale, politiske og materielle størrelser som er i kontinuerlig endring.

Det eneste vi kan være sikre på, er at vi hverken vet eller kan forutsi med stor sikkerhet hvem vi bygger og fortetter for. Vi aner heller ikke hvor stor veksten vil være. En av dem som mener dette bør få konsekvenser for hvordan vi tenker rundt boligbyggingen, er analytiker Sigmund Aas i Arealstatistikk. Han viser til at morgendagens boligbehov er basert på så usikre prognoser at de ikke er til nytte for langsiktig boligplanlegging. Så hvordan kan planleggingen i så fall ta opp i seg og inn-arbeide denne usikkerheten, og hvilke verktøy skal vi bruke?

Knutepunktsstrategien har blitt et slags universelt svar på riktig byutvikling, egentlig uavhengig av det vanskelige spørsmålet om hvem man bygger morgendagens by for. Knute-punkt er uangripelig som ideal, både etisk, miljømessig og transportøkonomisk, fordi man tar sikte på å minimere bilbruk, øke kollektivtransporten, effektivisere hverdagen og legge til rette for et grønnere og mer effektivt bomønster.

Men er knutepunktsstrategiene fremadskuende nok? Når boligmassen nå økes for å få plass til morgendagens ukjente innbyggere, hvordan ser vi for oss at de skal bo? Er det de som skal inn i strategiske knutepunkt og nye leilighetsbygg? Eller baserer vi oss på at det oppstår boligrokader ved at relativt velstående mennesker flytter til de nye knutepunkt-ene og dermed etterlater hus eller leiligheter, som igjen kjøpes av de litt mindre velstående, og så videre, helt til man frigjør boliger til for eksempel unge i etableringsfasen?

Jo mer vi i dag bygger for en ukjent vekst, jo større er sjansen for at det i morgen danner seg et boligoverskudd, heller enn et underskudd. Er det da slik at dette overskuddet vil bestå av utrangerte boenheter som er til overs etter fortettingsrokaden, i bunnen av hierarkiet? Eller klarer vi å bygge med en slik kvalitet i alle ender av skalaen at morgendagens byborgere får et vell av forskjellige typologier, størrelser og boformer å velge mellom?

Budskapet fra Sigmund Aas er at man trygt kan holde igjen på dagens høye tempo i boligbyggingen. Man må heller tenke beredskap og muligheten til å både øke og senke tempoet etter behov. Det vil i sin tur gi mulighet til å tenke nytt rundt typologi og boform. For selv om knutepunktstrategien løser en rekke miljø- og transportmessige floker, er det fortsatt et veldig åpent spørsmål om den bidrar til å løse framtidens reelle boligbehov.

—  Martin Braathen, Redaktør