Arkitektnytt

– Brukere er eksperter på sine omgivelser. Selv om de ikke har studert arkitektur, har de en god forståelse for hva slags omgivelser de trenger i livets mange variasjoner.

Det forteller Jana Sommer fra det tyske arkitektkontoret Die Baupiloten. På telefon fra Berlin snakker hun med Arkitektnytt om egen praksis og et syn på brukermedvirkning som strekker seg langt utover de formelle brukergruppene vi kjenner fra tradisjonelle norske byggeprosjekter.

Arkitektur er deltagelse

Die Baupiloten startet opp i 2003 som et eks- perimentelt utdanningsprogram hvor arkitektstudentene fikk mulighet til å jobbe med reelle prosjekter fra konseptfase til ferdigstilling. Prosjektet var et samarbeid mellom Teknisk Universitet i Berlin og Susanne Hofmann Arkitekter. Die Baupiloten levde sitt eget liv som forskningsprosjekt frem til 2014, hvor Susanne Hofmann tok over navnet og fortsatte konseptet Die Baupiloten som et eget arkitektkontor. Med fokus på arkitekturens kvaliteter som kommunikasjonsredskap, har de utviklet metoder for å åpne opp designprosessen for deltagelse.

Og grunnlaget for denne metodikken ble etablerte allerede i det første prosjektet i samarbeid med barneskolen Erika Mann i Berlin i 2003.

Begynte med skolebygg

Den flerkulturelle skolen Erika Mann ligger i det belastede området Berlin-Wedding og har elever fra 25 forskjellige nasjoner. Skolebygget fra 1915 var moden for modernisering, og det første Die Baupiloten gikk løs på, var revitalisering av korridorene som var preget av det tidlige 20. århundrets autoritære arkitektoniske prinsipper. Målet var å transformere de sterile rommene til gode og stimulerende omgivelser der språklige og kulturelle barrierer kunne overkommes. Rektor ved skolen, Fru Hobbe, mente elevene kunne komme med viktige inn- spill om sine omgivelser, og hun satte som krav at de skulle få delta i utviklingen av prosjektet.

– I begynnelsen av prosessen famlet vi litt i mørke etter måter å involvere barna på, sier Sommer, som forklarer at alt brått endret seg da de begynte med en sensorisk tilnærming.

– I stedet for å be barna tegne og visualisere sine omgivelser, gav vi dem forskjellige materialer og bilder som verktøy. Det romlige rammeverket var skolekorridoren hvor oppgaven var å lage en trasé inn i fremtiden, forteller hun.

De ble overrasket av barnas evne til å kommunisere sensorisk og innså at de hadde oppdaget noe helt essensielt. Ved å fokusere på de sanselige og immaterielle kvalitetene i arkitekturen, som følelser og stemninger, åpnet de opp for et felles språk og en verdifull samtale med barna.

– Gjennom bildekollasjer og fantasifulle historier klarte barna på utmerket vis å invitere arkitektene inn i sin verden og kommunisere drømmene, behovene og ønskene de hadde for bruken av de romlige omgivelsene, sier Sommer.

Samarbeidet mellom elevene og arkitektene kulminerte til slutt i den fiktive Historien om Sølvdragen, som også dannet konseptet for de romlige løsningene. Jo lenger inn i bygningen man beveger seg, jo tydeligere blir tilstedeværelsen av dragen. Den endrer seg, beveger seg, gløder og skimrer. Den etterlater seg lyd i trappe- rommet, og man hører tårene dens dryppe når det regner.

– Vi har et sterkt sensorisk fokus, og målet er å skape omgivelser som stimulerer til sanselig utforskning av arkitekturen, og hvor alle kan få tilgang til opplevelsene, forteller Sommer.

Som basen for en ekspressiv og stimulerende arkitektur gir den aktive bruken av en historie barna en følelse av tilhørighet og eierskap. Da Die Baupiloten nylig besøkte Erika Mann, 14 år etter, ble de møtt av en gjeng elever som var ivrige etter å vise dem rundt og fortelle om skolen sin.

– Historien om Sølvdragen lever i beste velgående, om enn i en litt forandret versjon. Stedet lever og utvikler seg med brukerne, og de tar godt vare på og bryr seg om omgivelsene sine. Det var en rørende opplevelse, forteller Sommer.

Stemninger som designverktøy

Sommer forklarer at kommunikasjon er avgjørende for deltagelse, og for å kommunisere må man etablere et felles språk.

– Det er ikke til å legge skjul på at dette er en av profesjonens aller største utfordringer. Et fag som i stor grad dreier seg om fenomener, det vage og immaterielle, kan være vanskelig å kommunisere på en enkel måte.

Fremfor å kommunisere med brukerne på tradisjonelt vis, via et loddent arkitektspråk og tekniske tegninger, tilrettelegges det derfor med forskjellige kreative øvelser og workshops for en kommunikasjon gjennom stemninger og sanselige opplevelser. Brukerne uttrykker ønsker, drømmer og behov gjennom bildekollasjer og forskjellige narrativer. Resultatene kan være helt konkrete eller konseptuelle og abstrakte. Fellesnevneren er at bruken av stemninger muliggjør et felles språk og kommunikasjon om opplevelsene av omgivelsene våre og hvordan de påvirker oss.

– Erfaringene fra Erika Mann-prosjektet er at siden persepsjon, minner og fantasi er i konstant interaksjon, kan man ved å tilrettelegge for de sensoriske opplevelsene muliggjøre dialog om arkitektur på tvers av alder og sosial- og kulturell status, forteller Sommer.

Verktøykassen Die Baupiloten bruker, er bilder, materialer, modeller, historiefortellinger og kollasjer, for å nevne noen. Sommer forteller at det ikke finnes én oppskrift, men at tilnærmingen stadig tilpasses et mangfold av brukere og prosjekter med det særegne utgangspunktet de måtte ha. Kommunikasjonen foregår deri- mot alltid via stemninger og atmosfærer, og Die Baupiloten mener at de sensoriske opplevelsene er avgjørende for interaksjon mellom arkitekt og brukere.

– Bruken av stemninger som utgangspunkt muliggjør også diskusjoner om romlige kvaliteter uten å involvere spesifikke designløsninger, forteller Sommer.