– Er ikke dette bare vanlig byutvikling?
Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/2018
– Parken skal være oversiktlig, ikke ha noen baksider, men fleksible aktivitetsflater, rikelig belysning, ulike møtesteder og gangstier på kryss, tvers og rundt, så du kan sirkulere omkring parken før du bestemmer hvor du vil slå deg ned.
Landskapsarkitekt Henning Lindgren Jensen i Studio Oslo landskapsarkitekter beskriver kontorets prosjekt på Rudolf Nilsens plass i Oslo. I dag fungerer plassen både som Vahl skoles skolegård og som ett av få offentlige rom i bydel Grønland. Den består nå av en ball-binge, en fotballbane, en tribune og en utstyrsbod i tillegg til mørklagte og slitne gressflater. En stedsanalyse og en rekke medvirkningsmøter la føringer litt utenom det vanlige for det oppdraget kontoret til slutt fikk. Stedsanalysen fra Grønland slo nemlig fast at det er behov for økt tilrettelegging for jenter og kvinner i offentlig rom.
Mødre og jenter møttes
Landskapsarkitektene tok initiativet til en rekke medvirkningsmøter i samarbeid med Områdeløft for Tøyen og Grønland.
– Vi begynte med særmøter høsten 2017, med blant andre foreldre på skolen, en kvinne-gruppe som heter Håp, og jenter i 6. klasse. Det endte opp med en workshop der alle møttes, og da var det spesielt mødrene og jentenes stemme som ble tydelig. Det var starten, for vår del, for å få deres innspill til utforming av plassen og hva de tenkte, forklarer Jensen.
Han forteller videre at jentene ikke nødvendigvis ville ha spesielle aktiviteter, apparater eller leker som skilte seg fra det guttene brukte.
– Jentene dro fram et ønske om flere møtesteder for ulike aktiviteter. Og at det var viktig å ha voksne til stede, siden det gir en trygghet, forteller landskapsarkitekten, og presiserer at kvinnenes og jentenes stemme har vært viktig hele veien i prosjektet, som nå er i detaljeringsfasen.
Oppgjør med en kjønnsblind planlegging
Prosjektet på Rudolf Nilsens plass er, etter hva Arkitektnytt kjenner til, et av de første prosjektene i Norge der kjønn blir vektlagt i planleggingen. Samtidig er selvsagt trygghet fremhevet som en vital faktor i en rekke byromsprosjekter og knyttes ofte til barn og unge - og kvinner. Kriminalitetsforebygging og trygghetsskapende virkemidler er viktig for å skape en mer inkluderende by, men en feministisk tilnærming til arkitektur og planlegging innebærer mer enn sikkerhet. Det konstaterer Pia Haukali, som denne våren ferdigstilte sin masteroppgave om det som til nå har vært et tilnærmet ukjent emne i Norge.
– Før jeg skrev oppgaven, var jeg ikke sikker på om det var noe å snakke om. Men tvilen forsvant fort, forteller landskapsarkitekt Pia Haukali. Under studiene på NMBU måtte hun lete godt for å finne relevante kilder til masteroppgaven «Likestilte byrom – en utforskning av hvordan en feministisk tilnærming kan bidra til utforming av offentlige byrom i indre Oslo». En norsk artikkel fra 1999 var det eneste konkrete hun fant, ellers måtte hun se til utlandet – til USA, England eller Sverige.
Maskulin norm
I utarbeidingen av masteroppgaven dykket Haukali ned i litteratur og teori om feminisme knyttet til arkitektur og planlegging og undersøkte påstanden om ujevn kjønnsbalanse i bruk av offentlig rom. Hvordan denne skjeve kjønnsbalansen har oppstått, og vedvart, forklarer Haukali delvis gjennom det hun kaller «kjønnsblind planlegging», et begrep Haukali bruker for å beskrive hvordan kjønn i stor grad ignoreres innenfor arkitektur og planlegging.
– Man snakker ofte om «folk» og «mennesker», og alle er jo det, men det oppstår ofte en norm for hva det mennesket er, og den er ofte maskulin.
Selv om kvinner har like stor formell rett på det offentlige rom, medfører den kjønnsblinde planleggingen at kvinner i mindre grad enn menn opptar byens offentlige rom, påpeker Haukali. Hun henviser til faglitteratur som forklarer hvordan dette i stor grad henger sammen med at menn historisk har hatt maktposisjoner og dominert profesjonene som styrer planleggingen av samfunnet.
– Det har vært en mangel på justering underveis, det er ikke lengre den vestlige mannen som alene skal definere våre fysiske omgivelser, men når vi ikke tenker på kjønn, medfører det at man gjerne ubevisst fortsetter å tilrettelegge etter den mannlige normen.
– Å omsette ideologi til noe fysisk, har vært en utfordring, innrømmer Haukali, som tidligere har studert sosiologi og kjønnsfag.
I masteroppgaven ble påstanden om en ujevn kjønnsbalanse i offentlig rom en påstand hun ville besvare også gjennom fagets prosjekterende praksis.
16 designprinsipper for mer likestilte byrom
– Da jeg anvendte denne metoden på utvalgte byrom i Oslo, viste den nettopp at kvinner og jenter var underrepresentert enkelte steder.
Gjennom å kombinere feministisk teori med Gehl Architects’ analyse av byromskvalitet, har Haukali laget en ny metode for å analysere byrom i et feministisk perspektiv. I Kristparken talte hun at dobbelt så mange menn som kvinner krysset parken i løpet av en halvtime. Dermed ble den mørke parken i hovedstadens sentrum en hensiktsmessig case for å teste en ny verktøykasse: «16 prinsipper for utforming som kan bidra til å skape mer likestilte byrom». Designprinsippene sorterer hun i temaer med bakgrunn i feministiske strategier.
– Tilrettelegging for kvinners bruk og trygghet innebærer blant annet et mangfold av aktiviteter og sittemuligheter, slik at ikke én enkelt gruppe dominerer stedet. Belysning, oversikt og flere ankomstveier er også viktig, forklarer Haukali og beskriver hvordan tomten oppleves i dag.
– Kristparken er en skyggelagt park som gir inntrykk av å være en rest, et tilfeldig åpent rom i byen, med OBOS’ ruvende kontorbygning som vender parken ryggen. Byrommet er lite, tilgjengeliggjør kun opphold i midten, og er mye benyttet til rus.
Ikke ekskluderende
Haukali er imidlertid rask med å understreke at det ikke handler om å ekskludere rusbrukerne fra parken, men heller tilstrebe et byrom som naturlig kan benyttes av flere. På lik linje med prinsipper for trygghet og bruk, utarbeidet hun designprinsipper knyttet til bevisstgjøring og synliggjøring av kvinner. Det er kanskje her den feministiske tilnærmingen tydeliggjøres og sitatet av Jane Jacobs fra 1961, som innleder oppgaven, kommer til sin rett: «Cities have the capability of providing something for everybody, only because, and only when, they are created by everybody.»
– For å skape inkluderende og likestilte byrom bør de ikke bare tilrettelegges bedre for kvinner, men også med kvinner, understreker Haukali.
Masteroppgaven til Haukali inneholder en analyse og et prosjekt: Kristparken får tilført nye gangstier, bearbeidelse av terreng, fasadeendringer, belysning, nye funksjoner og oppholdsrom. Hun poengterer imidlertid sine egne begrensninger når det kommer til å omsette feminisme til landskapsarkitektur.
– En svakhet ved min analyse, er at den blir veldig fysisk. Ideelt sett bør også de sosiokulturelle faktorene spille inn. I den virkelige verden, og utenfor akademia, bør denne typen arbeid kombineres med medvirkning og intervjuer. Det er viktig for å oppnå en feministisk tilnærming.
Se til Sverige (igjen)
Et basketballstativ med to kurver vendt i hver sin retning, en danseklasse på fotballbanen og en aktivitetsti rundt ballbingen. Smått nytenkende lekeplassplanlegging? Ja, det er det også, men først og fremst er det et fysisk resultat av en designprosess der jenter har fått sette premissene. Mens Norge fortsatt har en lang vei å gå for å komme bort fra den «kjønnsblinde planleggingen», kan det se ut som om svenskene allerede er godt på vei.
– Da vi oppdaget at aktivitetsplassene her hadde så lite som 20 prosent deltakelse av jenter, skjønte vi at her hadde vi et prosjekt.
Åsa Samuelsson er arkitekt i Nyréns arkitektkontor i Malmø. Sammen med Emma Pihl og forskere på Lund og Malmø universitet har hun ledet prosjektet «Equalizer», et tverrfaglig forskningsprosjekt som utforsker hvordan offentlig rom kan bli mer inkluderende og likestilt.
– Byen og utvalgte plasser er arena for fullskalatesting og prototypeutvikling i samarbeid med brukerne, forklarer Samuelsson, som holdt en innledning om prosjektet under Oslo Urban Arena i september. «Equalizer» handler om å gjøre fysiske endringer på eksisterende aktivitetsplasser i svenske byer, forklarer hun.
Vel nede fra scenen etter konferansen, utdyper arkitekten hvordan metoden deres fungerer. Plassen Södervärn, en rest-yta med gressmatte og ballsportsarena, lokalisert i den multikulturelle bydelen Möllan sentralt i Malmø, ble valgt som ett av forskningsprosjektets nedslagsfelt. Undersøkelsene de gjorde av plassen viste at den i stor grad var dominert av gutter, forteller Samuelsson, og forklarer videre at de ville utfordre forventninger og utviklet en metode for å forstyrre normene.
– Störning er en analysemetode vi utviklet i prosjektet. På Södervärn ble denne brukt gjennom involvering av en gruppe lokalt organiserte jenter.
Arkitekten beskriver hvordan jentene gjennomførte et «stunt»:
– De inntok plassen og holdt åpen dansetime, og for noen timer endret hele dynamikken på aktivitetsplassen seg. Vi gjennomførte en mengde slike stunt, etterfulgt av workshops sammen med jentene og andre lokale aktører, kartlegging av hindre og forslag til fysiske tiltak.
Salsa- og zumbatrinn på kunstgresset er kanskje ikke revolusjonerende i seg selv, men likevel vektlegger den svenske arkitekten denne fysiske måten å analysere på som et viktig trinn for å senke barrierene og åpne opp plassen for andre typer aktiviteter, og flere brukere.
Bevisstgjøring i byplanlegging
Pia Haukali har allerede brukt tid på å overbevise kolleger om at designprinsipper utviklet fra et feministisk perspektiv, åpner for mer enn bare «vanlig byutvikling»:
– Det handler om en bevisstgjøring for å endre uheldige samfunnstendenser, samtidig som man styrker argumentasjonen for å skape gode byrom. Likestilling har ikke kommet av seg selv, men av at man stadig har pekt på problemene knyttet til kjønn for å gjøre noe med det, og slik har man gradvis endret normer og praksiser. Det er på tide at vi gjør dette også innenfor byplanleggingen, sier Haukali.
Mens nye Rudolf Nilsens Plass på Grønland i Oslo går inn i siste prosjekteringsfase, reflekterer Henning Lindgren Jensen rundt ringvirkningene av prosessen. I tillegg til at kvinnene og jentenes medvirkning har påvirket utformingen av den nye plassen, mener landskapsarkitekten at prosessen har endret måten kontoret tenker i andre prosjekter.
– Absolutt! Vi vil planlegge for alle, så dette er en bevisstgjøring vi trenger i alle design prosesser.