Arkitektnytt

– Situasjonen i Norge er interessant på flere måter, sier Ola Bettum, professor ved institutt for landskapsarkitektur ved NMBU og daglig leder av det oslobaserte kontoret IN'BY. Han skal snakke på IFLAs verdenskongress for landskapsarkitektur, som foregår i Oslo til høsten. Tema for kongressen er common ground. Bettum sier det dermed er naturlig å ta opp diskusjonen om fellesskapets byrom og fellesskapets landskap. 

– Når vi ferdes i utmark, følger vi offentlighetsprinsippet om tilgjengelighet til utmarksområder, kjent som allemannsretten. Vi forutsetter at vi i grunnen kan gå overalt. Vi har en tilvendt holdning til at vi møter lite restriksjoner når vi beveger oss til fots. Denne forventningen har vi med oss overfor det vi møter når vi kommer inn i tettbygd strøk. 

Ifølge Bettum kjennetegnes byen av tilsynelatende klare skiller mellom offentlige og private områder. Vi er klar over at en butikkeier har en forventning om å få solgt deg noe idet du går inn i butikken, og hvis du setter deg på en kafé, vil verten regne med at du kjøper en kopp kaffe eller en pils. Byen er full av slike varebytte-sfærer. 

– Men så er det noe i byen som vi tenker på som offentlige fellesskapsområder, sier han.

– Det er gater, plasser og parker. Byen er imidlertid under kontinuerlig ombygging, og det er ganske vanlig at det oppstår diffuse overganger mellom det som er tydelig offentlig, altså offentlig forvaltet og eid av fellesskapet, og det som er privat. 

Ingen tiggere på Tjuvholmen

Det blir ifølge Bettum stadig mindre tydelige overganger mellom det som folk flest oppfatter som offentlige områder og det private. De færreste er klar over at man beveger seg igjennom fire–fem forskjellige forvaltningsregimer når man går den korte turen fra Akershus Festning, over Rådhusplassen, ut på Aker Brygge og videre til Tjuvholmen. 

Festningen er statens eiendom og har status som et nasjonalt kulturminne. Den kommunale Rådhusplassen forvaltes av Oslo kommunes Bymiljøetat, mens bryggene sorterer under Oslo Havn KF. De fleste oppfatter Tingvallakaia på Aker Brygge som en naturlig forlengelse av Rådhusplassen, men er ikke klar over at de da er inne på et privat område. Ute på Tjuvholmen ender vi i et annet helprivat byområde.

Tingvallakaia og byrommene på Aker Brygge og Tjuvholmen er regulert til offentlige formål, men er privat eid og forvaltes privat. Det innebærer blant annet at det er overvåkningskameraer i en utstrekning man vanligvis ikke finner i et rent offentlig rom.

– Hvis noen stusser over at det aldri er noen som selger =Oslo eller at du aldri ser en eneste tigger på disse områdene i sentrum, skyldes at de som eier og forvalter disse byrommene ikke ønsker å ha denne delen av bylivet på sitt private område, sier han. – Så det er mange paradokser knyttet til diskusjonen om offentlige byrom, fordi vi har så mange gradvise overganger mellom det store fellesskapets områder og det som faktisk er privat. 

Han sier planmyndighetene selvsagt kan definere at det ikke skal være restriksjoner på offentlig tilgjengelighet gjennom vedtak etter plan- og bygningsloven, men at det er sjelden myndighetene er skarpe nok i definisjonsspillet om akseptert offentlig bruk. 

– Dette er ikke først og fremst et spørsmål om eierskap, men om hvordan bruken defineres, sier Bettum.

– Stort sett hele veinettet i Oslo utenfor sentrum, er privateid, veigrunnen tilhører tomtene som ligger inntil veien. Men selv om du eier halve veien inn til huset ditt, betyr det ikke at du har noen som helst råderett over den delen av eiendommen. 

Passe-på-bransjen vokser

En utfordring i byens fellesrom er at bruken og tilgangen er for svakt definert, mener han. 

– Vi har ikke vært oppmerksomme nok på nyansene som dukker opp når det skal trekkes opp grenser for hva som skal være tillatt og ikke, hvem som skal ha tilgang til å ferdes der, og hvem som egentlig bestemmer over området, sier han. – Terrorparanoiaen i Oslo sentrum etter 22. juli, med viktige deler av byens fellesrom ødelagt av tanksperreliknende «sikkerhetstiltak», er en annen illustrasjon på det raskt vekslende spillet om hvem som har makt over det offentlige byrommet i landets hovedstad. Det er i økende grad et flytende skille mellom offentlig og privat sfære i vårt samfunn. Og den kommersielle passe-på-bransjen er sterkt voksende.

Bettum er opptatt av at varehandelen er i sterk omveltning. Dette vil ha store konsekvenser for hele samfunnet. Varemengden øker stadig, men samtidig opplever vi en økende interesse for gjenbruk.  

– Fokuset på miljøhensyn og gjenbruk er det stor grunn til å glede seg over, sier han. – Dette vil både gi nye muligheter og utfordringer når det gjelder de mest sentrale byrommene, der butikkhandel har vært en viktig del av bylivet. Nå skjer mange endringer samtidig. I klassisk varehandel på kjedenivå er det en konsolidering med flytting av en god del handel til store anlegg utenfor byene. Store kjøpesentre med parkeringsplasser kommet ikke til å dø ut de neste tyve årene. Det er heller ikke mange som kommer til å kjøre til Oslo sentrum for å kjøpe sofagruppe eller kjøleskap. Den tida er over. For butikklokaler og salgssteder sentralt i byene er det en økende grad av omskiftelighet.

Bruktmarkeder

Ifølge Bettum kan det godt tenkes at denne endringen etter hvert vil foregå i et enda høyere tempo, med «pop up»-virksomhet som kanskje bare er der en helg eller en uke eller en sommer, og kanskje fokusert på miljøbevissthet og gjenbruk. 

– Det kan bli kontinuerlige festivaler i gata og innenfor kvartalene i en del områder, sier han. – Gjenbruk er på vei fram. I mange tiår har vi for eksempel hatt det kjempesvære bruktmarkedet El Rastro i Madrid, kanskje Europas største loppemarked. På Grünerløkka er det et økende antall bruktbutikker. Jeg tror det kommer mer av dette, antakelig også en profesjonalisering i forvaltningen av denne omskifteligheten i bruken av lokalene. Det har begynt å komme aktører som spesialiserer seg på slik forvaltning. 

Han sier videre at det i økende grad vil komme hentesteder, eller pick up-points.

– Jeg holder på med en plan for noen kvartaler i en småby, i en del av sentrum hvor det ikke skjer noe særlig utenom at det bor folk her. Kommunen er naturlig nok opptatt av å bringe inn det som skaper liv på gatehjørnene. Da foreslo jeg, i overkant arrogant, at det eneste vi kan være helt sikre på å få til på disse gatehjørnene, ville være et pick up-point for datingtjenesten Tinder.