Arkitektnytt

Da Ingfrid Lyngstad denne høsten ble tildelt stillingen som førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU, ble det en smått historisk hendelse. Kun én landskapsarkitekt har tidligere vært ansatt her i en fulltidsstilling.

Det har imidlertid vært flere landskapsarkitekter i mindre stillinger, så det er noe å bygge videre på, framholder den nyansatte landskapsarkitekten selv.

– Det er vel derfor NTNU har skjønt at de skal ha mer av det, poengterer Ingfrid Lyngstad, som ikke er i tvil om at landskapsarkitektur-faget har mye å tilføre arkitektur- og planleggingsutdanningene.

Brobyggende stilling

I den nye stillingen skal Ingfrid Lyngstad jobbe med forskning, samt undervise på studieprogrammene for både planleggere og arkitekter. Instituttleder Nordenborg Linge kaller den nyopprettede stillingen «en slags brobyggerstilling», der landskapsarkitekturfaget kan tilføre ny kompetanse og sammenheng mellom de ulike fagene. Der er landskapsarkitekten selv langt på vei enig.

– En av våre største utfordringer er å bygge bærekraftige byer. Det er komplekst å drive med byutvikling, derfor må vi være flerfaglige. Og der er det viktig at faget vårt er med! Landskapsarkitektur har det helhetlige blikket som arkitektur har, samtidig har vi også en naturfaglig basis, poengterer Lyngstad.

Landskapsarkitekten har på ett vis kommet hjem. Hun kom flyttende fra Lillehammer for å begynne i jobben, men er oppvokst i Trøndelagskommunen Inderøy. Samtidig er det å jobbe i akademia helt nytt for trønderen. Lyngstad hadde ingen doktorgrad som kunne kvalifisere henne til stillingen, men brakte til torgs noe annet som ble vektet like tungt: lang erfaring med prosjektutvikling og flerfaglighet.

Granskende analyser og aktiv medvirkning

Etter endt utdanning ved NMBU i 1988, har Lyngstad opparbeidet seg erfaring som landskapsarkitekt både i det private og det offentlige. Hennes første jobb var med ingeniører og arkitekter i Asplan Østlandet, før kommunalt arbeid og en periode i Vegvesenet ble etterfulgt av mange år som landskapsarkitekt i Lillehammer, forteller landskapsarkitekten. Etter tolv år i Feste, hvor hun også var medeier, ble kontoret på Lillehammer i 2008 kjøpt opp av Rambøll – og Lyngstad fikk med sine kolleger bygge videre på praksisen sin i planlegging og prosjektering hos et flerfaglig rådgivningsfirma.

– Hva kjennetegner den praksisen dere tok med dere?

– Arbeid med kulturlandskap og stedsanalyse på små steder. Og et søkelys på planprosesser der vi aktivt jobbet med medvirkning gjennom aktiviteter med folk der vi hadde prosjekter. Vi jobbet også i store deler av landet, på Vestlandet, i Troms og i Nordland.

Usynelig arbeid

Av prosjekter som har vært retningsgivende for hennes faglige interesser, trekker Lyngstad frem stedsanalysen og reguleringsplan som Feste gjorde i det lille fiskeværet Henningsvær i Vågan i Lofoten. I sammenheng med dette arbeidet ble de invitert inn av Riksantikvaren til å bidra i arbeidet med å utforme en forvaltningsplan for kulturmiljøfredning av fiskeværet, en prosess som ble aktualisert denne høsten, da det i kommunen ble fattet et endelig vedtak om fredning av deler av Henningsvær.

Selv om stadig flere godt utformede byrom som tar seg fotografisk godt ut i arkitekturmagasiner gir oppmerksomhet til landskapsarkitekturfaget, er det også mye av profesjonen som omhandler prosjekter som ikke framstår like visuelt tilgjengelig, kommenterer Lyngstad.

– Arbeidet som blir utført av landskapsarkitekter kan ofte være ganske usynlig. Det kan være tiltak for å unngå noe, eller å legge et godt grep i tidligfase. Det er viktig å forbinde faget med dette også, og ikke bare de synlige fysiske tiltakene i et byrom, for eksempel.

Lyngstad nevner et annet prosjekt: en turvei på tvers av Groruddalen på oppdrag for Oslo kommune, hvor de jobbet med å trekke de store linjene tidlig i prosjektet.

– Det er et eksempel på den usynlige landskapsarkitekturen. I ettertid, ti år etterpå, først da ser du konsekvensene av grunnarbeidet og kan se hvordan området er blitt forandret, sier Lyngstad.

– Slikt arbeid er blitt en viktig del av praksisen min. Jeg interesserer meg for stedsanalyser i tidligfase og utredninger av konsekvenser – og at de blir beskrevet godt og forståelig! Det gir potensial for forbedringer og god prosjektutvikling. Den bakgrunnen tar jeg med meg inn i den nye stillingen. Samtidig er landskapsarkitekturfaget som arkitektur – vi skal også planlegge og bygge ting. Det praksisbaserte tar jeg også med meg inn i arbeidet ved NTNU, sier Lyngstad, og forteller at mens hun er godt i gang med undervisningen, er forskningsdelen av arbeidet noe hun skal utvikle over tid.

– Men det kommer til å være innenfor bærekraftig byutvikling, og noe skal være prosjektbasert, understreker landskapsarkitekten.

Naturen retningsgivende

Lyngstad forteller at hun har blitt godt mottatt på instituttet, og blir motivert av å undervise for det hun beskriver som dyktige og arbeidsomme studenter. Landskapsarkitekturfagets kompetanse på natur og biologi er et viktig bidrag. I tillegg til å bygge bro mellom fagene, er den nye stillingen ved NTNU også opprettet som et ledd i instituttets satsning på bærekraft og et økt fokus på biologisk mangfold og økologi. Den naturfaglige tilnærmingen i landskapsarkitektur er da sentral og viktig, påpeker Lyngstad.

– Landskapsarkitektur blir mer og mer aktuelt. Vi ser det når vi skal løse de blågrønne strukturene, det blir helt nødvendig å gjøre det på en god måte. Det handler ikke lenger om den klassiske, kultiverte parken, men i større grad bruk av stedegen vegetasjon og små økosystemer. Vi som landskapsarkitekter må dele kunnskap om hvorfor dette er viktig.

– Det er viktig for meg å formidle en tilnærming der vi jobber med naturen. Den er så stor og kompleks, begynner du å forstyrre den for mye, så går det ofte ikke bra. Det er viktig å ha med seg når man jobber med all slags type byplanlegging, både i det rurale og det urbane.

Lyngstad nevner transport i byene som et felt der vi virkelig kan få til store forbedringer og mer klimavennlighet. Flere tiltak og fortetting er bra, samtidig framhever landskapsarkitekten at vi må passe på at det ikke blir for tett – som i neste omgang kan gå utover behovet for parker og byrom. Det er nemlig ikke bare for naturen og biomangfoldet selv at naturen trenger å få plass i våre fysiske miljøer, det er også for oss mennesker, fortsetter Lyngstad.

– Jeg har erfart at det å ivareta naturkontakt hos mennesker, er helt nødvendig for oss. Naturkontakt har betydning for folkehelse, fellesskap, barns utvikling og tilknytningen vi får til et sted. Her mener jeg naturen vi prosjekterer for, ikke naturområder, men kontakt med natur gjennom vegetasjon, treplanting og alt det grønne i byen. Vi må planlegge for opplevelse av natur og vektlegge det estetiske og poetiske bidraget det gir i våre bygde omgivelser, sier den nyansatte landskapsarkitekten ved NTNU.