Tema

Arkitekturpolitikk, nei takk

En av de tingene som irriterer meg mest her i verden, er folk som stemmer på det partiet som i løpet av en fireårsperiode lover å gi dem flest konkrete fordeler.

Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2017

Kunstnere stemmer på de partiene som lover de rauseste støtteordningene. Lastebilsjåfører stemmer på dem som gir dem billigst bensin og diesel. Folk skal selvsagt få kjempe for sine særinteresser i et samfunn. Men hvert fjerde år mener jeg at folk må heve blikket fra sin egen horisont og tenke større og mer prinsipielt, på balansen mellom bærekraftige løsninger og sysselsetting, mellom individuell frihet og verdien av et homogent samfunn osv.

Dette har tradisjonelt ikke vært noe stort problem for arkitektene, siden vi som regel ikke har blitt lovet noe som helst. Dette kan selvsagt sees som en unnlatelsessynd. Som representant for faget, ser jeg jo verdien i at stortingspolitikere har uttalt forståelse og interesse av arkitektur, og at de omsetter dette til forpliktende politikk.

Samtidig har denne manglende viljen til å skape en uttalt arkitekturpolitikk også vært en velsignelse. Konkrete løfter ville fort begrense seg til marginale enkeltsaker med stor symbolverdi, som satsting på arkitektur i utvalgte offentlige bygg eller nye tilskudd til Dogas arkitektur-eksport. Og det hadde vært synd hvis slike særtiltak skulle ta fokus vekk fra det faktum at politiske beslutninger allerede øver svært stor innflytelse på det bygde Norge.

Miljøpolitikk, distriktspolitikk, samferdsels- politikk og ikke minst den generelle politiske dreiningen mot et mer markedsliberalt samfunn har hatt helt avgjørende betydning for hvordan både hus og byer ser ut i dag. Vi nærmer oss på nytt stortingsvalg. Og jeg vil bruke anledningen til å minne om at det hele tiden tas svært viktige avgjørelser for vårt fag i fora der ordet «arkitektur» ikke nevnes.

Og kanskje er ikke denne kjensgjerningen noe å beklage seg over. All den tid dette kan være en spore til at vi i vårt fagfelt ikke lar oss blende av utsiktene til kortsiktig, intern vinning. Og at vi i stedet beholder et bredt perspektiv på arkitekturfaget og ser det i sammenheng med det hele det samfunnet vi grunnleggende sett ønsker oss.

Godt valg!

Gaute Brochmann, vikarierende redaktør