Arkitektnytt

I dokumentet «Politiet mot 2025» står det at politiet skal ligge i forkant av kriminaliteten. Kriminalitetsforebygging skal foregå på nye måter og på nye plattformer. Via nyutnevnte næringslivskontakter i alle politidistriktene, skal Politidirektoratet (POD) koordinere en ny og mer effektiv forebygging som inkluderer arkitektur og byutvikling.

– Tankegangen fra designing out crime- prosjektene i Storbritannia er et av mange punkter vi utforsker, forteller politiinspektør Anne-Catherine Gustafson i POD.

Næringslivskontaktene skal blant annet rette oppmerksomheten mot arkitektur, design og byutvikling. Næringslivskontaktene skal sørge for god dialog mellom politiet og andre myndigheter og aktører i byggeprosesser. Målet er å forme både nye og eksisterende fysiske omgivelser slik at de motvirker kriminalitet.

Gustafson forteller at en slik tankegang favner alt fra utforming av ordinære, mindre sikringstiltak ved terrorsikring, til bevissthet om bystrukturer.

– Vi skal finne ut hvordan vi kan bidra til at det skapes gode bymiljøer. Det er selvsagt en stor fordel om dette er gode estetisk utformete sikringstiltak, sier Gustafson.

– Arkitekter må påvirke

Professor ved NTNU og arkitekt Ole Møystad har jobbet med urbanisme siden 1990-tallet. Han ønsker Politidirektoratets initiativ velkommen. Han påpeker et etymologisk sammenfall, nemlig at grunnlaget for ordet «politi» er polis, altså by.

– Så rent etymologisk er de tilbake ved opprinnelsen og det antikke mandatet sitt, smiler Møystad.

Han mener arkitekter må kjenne sin be- søkelsestid og gripe muligheten til å påvirke og informere det nye politiarbeidet. Å etablere en felles situasjonsforståelse, er viktigst, mener Møystad.

– Vi må bringe til torgs fast kunnskap som kan forklare og begrunne hva som er triggerpunktene for og rekkevidden av inngrep som gjøres. Beslutningstakerne må forstå at sted og bygninger er situasjoner og systemer dannet av rom og mennesker. Vi må vekk fra den vanlige modellen hvor det er én oppdragsgiver, én tomt og ett prosjekt og heller vise fram de fysiske omgivelsene som et system som utspiller seg over tid og som har implikasjoner for et mye større område enn det situasjonsplanen viser, sier Møystad.

NTNU-professoren er aktuell med boka Cognition and the Built Environment på Routledge, som er skrevet for studenter og undervisere i urbanisme. I 2015 etablerte han The Urban Trigger Group, som han nå leder ved Metamorfose, NTNU. Gruppen består av forskere fra NTNU, TUDelft og Bartlett UCL. 

Trygghet, ikke sikkerhetstiltak

Sikkerhetsindustrien er ikke rigget for å generere tillit. Den lever av å gjøre tillit overflødig, sier Møystad.

– Det eneste de gjør er å lukke våre mulighetsrom og sabotere den åpne, urbane strukturen. Byen (polis) har en iboende intelligens som er avhengig av en tilstrekkelig mengde muligheter står åpne for at det nettopp ikke går ned en bom i hvert gatekryss, men at det er nok med rødt og grønt lys, sier Møystad.

Poenget hans er at når sikkerhetsindustrien låser, lukker og overvåker, bryter den kollektive intelligensen i det urbane systemet sammen. Den fysiske situasjonen alene løser opp det limet som sivilisasjon består av.

– På engelsk kalles mekanismene i den åpne, urbane strukturen for connectivity. Det går for eksempel ut på at man har inn- og utganger som går rett ut i gatene, og førsteetasjer som er utadvendte og aktive. Man skal ha så få blindgater som mulig slik at menneskestrømmene har mange muligheter og stor bevegelsesfrihet. Høy connectivity demper kriminaliteten, mens stengsler og blindgater, veibommer og barrierer legger forholdene til rette for den. Dette vet vi, understreker NTNU-professoren. 

Frykt som våpen

Det er mange sikkerhetsutfordringer i en moderne by. Møystad har jobbet med hvordan byer påvirkes av endringer som følge av krig og terror. Han jobbet blant annet tre år med dette i Beirut.

– Terrorismens våpen er ikke dynamitt, det er frykt. Terrorister kjemper for å bli lagt merke til, og derved skape frykt. Er det noe som gjør terroren synlig, er det et Karl Johan fullt av kloakkrør på høykant. Får man i tillegg overvåkningskameraer overalt, genererer man frykt. Terroristene trenger egentlig bare å rasle litt med sablene, så kommer sikkerhetsindustrien og gjør resten. For mange sikkerhetstiltak kan virke destabiliserende på den usagte, gjensidige tilliten en bystruktur er avhengig av. Man avler mistillit, og den forplanter seg. Terroristene ler sist, sier Møystad. 

Sikkerhet er byens ansvar

Han mener ikke at alle sikkerhetstiltak er unødvendige, men han er redd for at sikkerhetsindustrien skal legger premissene for tiltak som skaper trygghet.

– De faglige rådene om sikkerhet og trygghet i by må komme fra andre fagfelt enn produsentene av overvåkningsutstyr og betongelementer. Det arbeidet må være et ansvar som spenner direkte fra byen (polis) til den enkelte borger, gjerne ved hjelp av et synlig, velutrustet og velutdannet politi av levende mennesker, mener Møystad. 

Styrk sivilsamfunnet

Møystad mener et viktig, trygghetsskapende tiltak er å gjøre en bevisst innsats for å beholde og dyrke sivilsamfunnet.

– En sivilisasjon forutsetter tillit mellom innbyggerne. Det er vi heldige nok til å kunne forutsette i Norge. Så blir neste skritt å bruke dette tillitsforholdet til å skape de riktige typologiene i det offentlige rommet. De gamle modernismestrategiene gikk ut på å bygge fysiske løsninger på sosiale og politiske problemer. Trygghet kan kanskje ikke bygges ved hjelp av fysiske rom. Den må utvikles indirekte, gjennom nye strategier for en arkitektur basert på samvirket mellom rom og mennesker. I boken min skriver jeg om hvordan byen er en pågående kognitiv prosess. Byens struktur danner, sammen med innbyggerne sine, et system som betinger og skaper menneskelig tenkning. Den tilblivelsen er avhengig av åpne mulighetsrom, og at man kan gå inn og ut av byen og bruke mulighetene som ligger der, sier Møystad.