Arkitektnytt

Hvis Y-blokka skal stå, må vi tilbake til tegnebrettet og det blir dyrt, har regjeringen uttalt. Betyr det at saken har vært låst allerede i 2014 og at arkitektene har vært lydige og knapt kunnet påvirke avgjørelser som er sikkerhetsbaserte underveis? Kanskje.

Hvis det er slik at utbyggingen, som i manges øyne er for massiv og tett og derved fortetter bydelen mer enn behovet skulle tilsi, drives frem av vikarierende motiv under et kamuflasjedekke omtalt som «sikkerhet» så blir vi jo alle lurt. Men det kan jo faktisk også tenkes at «sikkerhet» er et velment motiv sett i lys av hva Norge har opplevd på akkurat denne tomten. Noen vil hevde at det ikke bare er velment, men absolutt nødvendig og klokt. At Y-blokken rammes av denne prosessen og må fjernes av sikkerhetshensyn er jo tragisk, men kan det også tenkes at det ikke er sikkerhet, men tetthetskravet som har drevet mye av dette frem? Historikerne vil nok kunne si noe om dette i fremtiden når konfidensielle dokumenter med tiden muligens frigis eller at sentrale personer i prosessen om noen tiår blir «biografi-snakkesalige». 

Hvis man i ettertid, derimot, kommer til at de beste løsningene ikke ble funnet med den foreliggende planen må vi kanskje lete etter årsakene andre steder enn bare blant sikkerhetssultne byråkrater som legger premissene for den brief/romprogram/planpremisser som arkitekter får seg forelagt og som regel aksepteres uten store innvendinger. Arkitekter biter jo sjelden hånden som gir den mat. Som aktører er vi sjelden obsternasige.

Hvis det er slik at planleggerne ikke har greid å stå imot sikkerhetskrav-retorikken, og at dem som har drevet denne har sett dette fra dag inn og saken om å bevare Y-blokka har vært tapt steg for steg i årevis, kan man jo begynne letingen etter årsaker i måten utdannelsen innen arkitektur og byplanlegging er bygget opp på.

Regjeringskvartalets utvikling kan vise seg å bli nok et eksempel på at mer tverrfaglighet er påkrevd. Riktignok har myndighetene under planleggingen av regjeringskvartalet lagt vekt på å innhente ekspertuttalelser, arrangert en rekke høringer og konsultert det ene ekspertpanelet etter det andre. Men hva slags eksperter har det vært? Har sikkerhetseksperter dominert og har planleggerne blitt fortapt i et fag og en retorikk de ikke har kunnet nok om til å demme opp for?

Dette vet vi i dag lite om. Vi vet imidlertid at arkitektene har fått støtte av en rekke spesialister som de selv ikke har hatt in-house, og det har nok vært nødvendig - dessverre – fordi de prosjekterende fagfolk (byplanleggere, arkitekter og landskapsarkitekter) ikke er utstyrt med den nødvendig sikkerhetskompetanse og derved verken kan opplyse eller begrense oppdragsgiverens sikkerhetskrav-iver. I stedet for at denne sikkerhetskunnskapen er en integrert del av planleggingsteamets sentrale, indre kjerne, blir kompetansen ofte kjøpt inn som eksterne konsulenttjenester.

Resultatet ser man i mange slags byggeprosjekter med sikkerhetsutfordringer. Man ender opp med en kompakt bunkerlignende løsning. Når sikkerhet settes opp mot arkitektur og byplanlegging, og ofte underbygges med informasjon i konfidensielle dokumenter som av sikkerhetshensyn selvfølgelig og naturlig nok er unntatt offentlighet, blir det også vanskelig å føre en opplyst debatt internt i planleggingsteamet. Eksternt blir det helt umulig.

Vi som utdanner arkitekter og byplanleggere har lenge sett denne utfordringen og også forsøkt å adressere den. Svaret på svakheten som er avdekket er mer tverrfaglighet (crossover-kompetanse), mer helhetlig tenkning. Dette er absolutt nødvendig for at planleggere skal kjenne begrepsapparatet, den verdenen som sikkerhetsekspertene operer i, og kunne forstå dens mulighetsrom for å omgjøre totalkunnskapen til gode innovative løsninger som til enhver tid samtidig bruker den mest relevante metode for å øke sikkerheten.

Noen ganger er ikke løsningen betongbunkers, men smart teknologi, dingser som «leser» situasjoner, varsler og stenger gater og bygninger. Andre ganger ligger løsningen et sted mellom bunkersen og dingsen, men for å føre en fornuftig dialog med oppdragsgiveren kreves kompetanse om alle muligheter og begrensinger og et tilhørende språk som gjør at alle sider skjønner hverandre. Nettopp dette kan se ut til å være en mangel i dag.

Ved universitetet i Stavanger har vi det teknisk naturvitenskapelige fakultet Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP). Planleggingsdelen består av By- og regionplanlegging hvor vi hvert år utdanner 20-25 mastergrads byplanleggere, i tillegg til at vi veileder PhD-studenter. Da vi i samme institutt har en kjent samfunnssikkerhets-avdeling, som har gjort seg godt bemerket internasjonalt, har det lenge vært naturlig for oss å arbeide mellom de to fagene som ellers ofte opptrer som avgrensede sfærer. Vi har utviklet masterkurs som ser på byplanleggerens rolle i et sikkerhetsperspektiv. De siste års terroraksjoner og nå nok en pandemi, har gitt oss forsterket tro på at samarbeidet gir bedre by- og regionplanleggere.

Masterkursene (BYG 610 og BYG 640) har gitt studentene innsikt i nettopp de dilemma som kommer til syne i regjeringskvartalet. Vi har de siste årene hatt en rekke studenter som har skrevet sin masteroppgave om relasjonen mellom byplanlegging og samfunnssikkerhet, også om Regjeringskvartalet.

For å ytterligere understreke viktigheten av dette tverrfaglige samarbeidet, og for å respondere på den økende etterspørselen, har de to faggruppene for byplanlegging og samfunnssikkerhet utarbeidet et helt nytt bachelor kurs, BYSAM, som planlegges oppstartet høsten 2021. Vi håper med dette å bidra til bedre byplanlegging med en mer presis forståelse av sikkerhetsaspektet og hvordan det kan løses som en innovativ del av totaloppgaven.

Dette er også en kompetanse som arkitektskolene etterlyser og som må tas på alvor for at byene våre både skal bli gode å oppholde seg i, trygge og mindre konfliktfylte. Vi kan ikke være fornøyd før vi tar hensyn til alle disse tre forholdene, og for å lykkes med det kreves mer tverrfaglighet: Planleggerne må kunne snakke med sikkerhetseksperter og vis-a-versa, og de må kunne forstå hverandre. Hvis vi ikke lykkes med dette, vil den symboltunge Y-blokk-fadesen og kunsttappingen gjenta seg – gang etter gang.