Arkitektnytt

OSLO ARKITEKTURTRIENNALE: Åpningshelgen for Oslo arkitekturtriennale «Oppdrag Nabolag» er gjennomført med en rekke vellykkede åpninger, debatter, fester og utspill. Også noen artikler har begynt å tikke inn fra det store utland. Dezeen og polske Architektura & Biznes har foreløpig mer generelle promoteringssaker, mens The Architect's Newspaper (AN) og KoozArch har mer grundige intervjuer med triennaledirektør Christian Pagh.

I begge intervjuer er Pagh tydelig kritisk mot mye av det som har skjedd av byutvikling i Oslos nabolag de siste årene.

– Det er veldig klare problemer med måten vi planlegger. Den er tungt privatisert og kortsiktig. Det er veldig rart at planleggingen er så dårlig i et rikt land som Norge. Det er kanskje ikke tydelig for ikke-urbanister, men Oslos nye offentlige rom suger, sier Pagh til AN.

Reagerer på retorikken

Denne måten å slakte byutviklingen i Oslo på har blant annet fått Ellen de Vibe, tidligere byplansjef i Oslo kommune og nå blant annet styremedlem i Norske arkitekters landsforbund (NAL), til å reagere.

Hun peker blant annet på tiltredelsesintervjuet i Aftenposten i 2021 hvor Pagh fastslo at «det som bygges, er nesten oppsiktsvekkende brutalt og lite sjenerøst». Det var imidlertid rett før Arkitekturtriennalens åpning, under arrangementet «Fix you: Internasjonale eksperter fikser Oslo» på Oslo Urban Week (OUW) tidligere i september, hvor det toppet seg, mener De Vibe. Her skulle Pagh, Kristian Ahlmark, partner i danske Schmidt Hammer Lassen og Brent Toderian, tidligere byplansjef i Vancouver, Canada, «fikse» Oslos byutvikling.

– Jeg opplever at særlig triennalenes direktør på mange måter bruker raseri og drittkasting som metode i diskusjonen. Den aggressive formen blir produktet hans. Da ender han dessverre opp med å snakke mot dem han ønsker å snakke til, og folk blir ikke lydhøre overfor det han vil formidle. Hans bruk av adjektiver virker mer for å sjokkere, enn å åpne opp for en åpen samtale, sier De Vibe til Arkitektnytt.

– Bajasshow

Hun mener samfunnsdebatten og «virkeligheten» fortjener bedre innlegg enn det hun var vitne til på OUW av Pagh og de andre «fikserne».

– Virkeligheten fortjener noe mer sofistikert enn tre menn som skjeller ut arbeidet som har vært utført av mange både private og offentlige aktører. Når de ikke møter motstand hos moderatoren og slenger ut byplanfaglige selvfølgeligheter i sin egen fortreffelighet, oppleves det på grensen til arrogansen beskrevet i begrepet «mansplaining». Det blir et realt bajasshow, mer enn en byplanfaglig interessant seanse.

– Men er det ikke bra med sterke ord, slik at debatten får oppmerksomhet? Kan ikke det være bevisst at han er så tydelig?

– Dette er verken riktig form eller metode for å få til de endringene han etterspør. For å få til gode løsninger og reelle forbedringer må man ha en helt annen tilnærming. Da vil jeg heller trekker frem NALs president, Adnan Harambasic, som på åpningen av Arkitekturdagen fredag sa noe veldig klokt og reflektert. Han mente at man i en polarisert verden trenge å diskutere med ro og respekt og at vi trenger noen som stiller seg midten.

(Se Paghs svar til De Vibe lenger ned i saken)

– Må ha kunnskap

Den tidligere byplansjefen er klar over at hennes kritikk i dag kan oppfattes som partisk, i og med at hun har styrt Plan- og bygningsetaten (PBE) i den perioden som kritiseres. Hun mener likevel kritikken og poengene hennes er gyldige og viktige for den videre diskusjonen om arkitektur og byutvikling i Oslo.

Hun mener Pagh spesielt bommer ved hans utvelgelse av eksempler. «Det er ganske brutalt», var dommen da Pagh i fjorårets intervju med Aftenposten sto i Lørenveien og ga sin dom over Lørenbyen.

– For å komme med valid kritikk, må man ha kunnskap om det man kritiserer. Når han kritiserer Løren og trekker frem Lørenveien, er jeg også enig med at bygulvet er dårlig opparbeidet, men dette har utgangspunkt i uenighet innad i kommunen og med utbygger. Dette vil endre seg når planene om den sirkulære parken, «Den grønne ringen», som strategiplanen for Hovinbyen bygger på, gjennomføres, sier De Vibe.

De gode eksemplene

Videre mener hun både Grefsenbyen og Løren har flere gode utearealer egnet for blant andre for barnefamilier.

– Det er lett å finne noen uheldige og stygge forstøtningsmurer i alle byer, men er den bilfrie Fritjof Nansens plass ved Rådhuset, havnepromenaden og Statsjonsallmenningen i Bjørvika, byrommene på Vulkan, lekeplassen ved Nedre Foss gård, Svartdalsparken og Grorudparken langs Alnaelva, parken og Kanonhallen på Løren, Verdensparken på Furuset, byrommene og parkdragene på Ensjø med Hovinbekkens gjenåpning, byrommene på Hasle ved Vinslottet håpløse? Er de alle like sjokkerende dårlige?

Hun spør også om den «fysiske og sosiale opprustingen» i områdesatsinger, utenfor gentrifiserte steder som Kampen, Sagene, Grunerløkka og Gamlebyen, også er helt ubrukelige?

– Pagh river med andre ord ut elementer av store byutviklingsprosjekter og det hele ender opp med å bli nokså populistisk og kunnskapsløst. Det er ikke byggende for debatten, sier De Vibe.

– Debatt i feil ende

Det samme gjelder debatten om fremtidens Filipstad, fortsetter De Vibe. Filipstad var tema under OUW. Her må vi ta én kamp av gangen, mener den tidligere byplansjefen.

– Det er meningsløst å diskutere strukturen på bebyggelsen på Filipstad, før vi har fått staten og grunneierne med på å bekoste og legge motorveien i tunell, slik at Skillebekk og Frogner bydel kan få kontakt med fjorden. Debatten om Filipstad blir dermed tatt i feil ende. Staten er ikke interessert om vi ikke er enige om hva vi vil med området.

Hun understreker til slutt at hun selvsagt er enig med utgangspunktet for triennalen og at det er riktig at mye kan gjøres bedre.

– Slik er det alltid, men jeg hadde ønsket meg en debatt hvor de positive lærestykkene også i Oslo ble fremhevet mer under triennalen, ikke bare fra de andre nordiske landene. Og hvor man konkret kunne drøftet hvordan enkeltutfordringer kan løses bedre framover. Det ville vært mer byggende enn å skaffe triennalen store medieoppslag. Men da må man være villig til å stille seg i midten, avslutter hun.

Pagh svarer

For Christian Pagh er det viktig å understreke at han verken er rasende eller kaster dritt. Han påpeker at arrangementet under Oslo Urban Week var ment som en morsom seanse hvor premissene var en retorisk, umulig lek hvor man skulle fikse Oslo på veldig kort tid.

– Jeg skjønner frustrasjonen De Vibe har over det formatet og kan ærlig si at jeg er litt lei slike formater selv. Og helt konkret var jeg sikkert litt vel tydelig den dagen der, forklarer Pagh til Arkitektnytt.

Samtidig som Pagh skjønner at det er kjempevanskelig å lage by, mener han det bør være rom for tydelig kritikk av byutviklingen.

– Jeg har aldri kommet med noe annet enn min egentlig helt nøkterne faglige vurdering. Jeg mener det burde være ukontroversielt å si at vi, utifra mange parameter, ikke har lykkes godt nok med ny byutvikling i Oslo. Hvorfor skal det dårlige som har skjedd forsvares? Hva skal til for at det blir bedre er jo heller spørsmålet vi må stille. Og det er fult ut mulig. Man har faktisk på mange måter lykkes bedre i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Frankrike – blant annet fordi det offentlige har andre og bedre styringsverktøy.

Inviterer til samtale

– De Vibe mener man bør ha mer kunnskap om de bakenforliggende prosesser før man trekker frem enkelteksempler. Er du enig?

– Nei, det må man ikke. Vi må kunne diskutere resultatet i seg selv uten å vite hva som skjedde i 1994 eller 2004. Hele poenget med triennalen er å diskutere betingelsene for byutvikling, de økonomiske, politiske og juridiske rammene, og den kulturen som styrer byutviklingen. Min kritikk er derfor ikke rettet spesifikt mot fagfeltet, men like mye utad mot de politiske og økonomiske beslutningstagerne, som må investere mer i kompetanse og strategisk byutvikling. Vi må rett og slett få til nye måter å jobbe med byen på. Både de offentlige og private aktørene, som har styrt veldig mye i siste årtiene, må tenke og handle nytt.

– Hun ber deg tre inn i midten og ikke fremme polariserende retorikk. Hva tenker du om det?

– Jeg er i midten allerede og ser det som et svært nøkternt synspunkt at eksempelvis Storo er et område av Oslo som kunne ha blitt gjort mye bedre. Og det er den samtale jeg er besatt av: «Hva skal til for at det blir bedre?». Hele triennalen er også full av forslag til hva som kan bli bedre. Så det er bare å komme opp på Gamle Munchmuseet og se. Her viser vi for øvrig en masse prosjekter fra Oslo, som vi synes har potensial.

– De Vibe trekker også frem prosjekter hun gjerne ville sett få mer oppmerksomhet fra deg og triennalen. Burde dere vært mer romslig når det gjelder å også snakke om de vellykkete prosjektene i Oslo? At ikke alt suger?

– Det kan hende. Dessverre er de prosjektene Ellen de Vibe trekker frem, mest vellykkete enkeltprosjekter, med unntak av Vulkan, og ikke hele nabolag. Jeg er enig med at Vulkan er bra, men ser man på Vinslottet er det absolutt vellykket, men området rundt ganske håpløst. Samtidig vil jeg gjerne invitere Ellen til triennalen å snakke om min kjepphest systemene: Det som ligger bak byutviklingen, det vi må forandre for å lykkes i fremtiden. Jeg tenker at jeg har masse å lære av Ellen – men vi må se fremover: «Hva kan vi forandre for at det skal bli bedre?».

Oslo Arkitekturtriennale varer frem til 30. oktober. Hovedmengden arrangementer og utstillinger er på Gamle Munch på Tøyen, men det er også en rekke arrangementer andre steder i Oslo. Se mer her.