Arkitektnytt

Under overskriften «Kjære byen vår. Er du kald?» ønsket Henning Larsen torsdag Oslo-borgere til innvielsesfest i sine nye lokaler, men også til debatt om inkluderende byliv, omsorgsfull arkitektur, og hvordan mennesker kan bevege oss vekk fra ensomhet og fremmedgjøring i urbane områder, til byer som tar imot oss.

I panelet satt Henning Larsens danske global design director Signe Kongebro, landskapsarkitekt i Snøhetta Jenny Osuldsen, stortingsrepresentant Ola Elvestuen (V) og Byrådssekretær i Oslo, Rasmus Reinvang (MDG).

Svarene på hvordan vi blir kvitt ensomhet sprikte i mange retninger, fra regjeringskvartalet og Munchmuseum på Løren, til takhøyder og skillsmisseleiligheter.

– Hvordan skal vi bygge for å motvirke ensomhet? Det er et enkelt spørsmål, men det er egentlig kjempestort, og krever mange forskjellige svar, sa Elvestuen til Arkitektnytt i etterkant av debatten.

– Den dårligste byplanleggeren er staten. Det dårligste prosjektet i Oslo er regjeringskvartalet. Vi kan ikke gjemme oss i bunkere, vi må bygge sikkerhetstiltakene inn rundt omkring i byarealene. De som har det vanskeligst i byen må også kjenne seg hjemme: Folk som sliter med rus, tilreisende fra Europa som ber om penger, de har også rett til å være i fellesarealene, og det må vi aldri glemme, når vi bygger dem opp, sa Elvestuen.

– Arkitekter må fasilitere

Mennesker er flokkdyr og har behov for relasjoner, og derfor er byens største attraksjon er mellomrommene, påpekte Kongebro. Vi må få dem til å fungere hvis de relasjonene skal kunne oppstå.

– Byene har vært designet for biler, og ikke i menneskelig skala. Vi skal ned i skala, ha mer variasjon, kvartaler som er mindre, som kan gi muligheten for at mangfold av relasjoner kan oppstå. Hva er arkitektens rolle? Ikke å komme med ferdige svar, men å fasilitere prosessen, sånn at mange kan bli med og utvikle byen, fortsatte Kongebro.

Reinvang ble umiddelbart utfordret på hva politikerne i kommunen gjør.

– På makronivå er vi opptatt av å legge til rette for en arealbruk og byutvikling som skaper et nettverk av landsbyer knyttet til kollektivknutepunkt, med en ti minutters by med sosialt samhold. Nye byområder må ha demokratisk tilgjengelige grøntarealer, understreket Reinvang, og påpekte at byrådet han selv er en del av har anlagt mange nye lekeplasser, som det har vært stor mangel på lenge.

– Bygge med historien

– Gatene og plassene er den viktigste demokratiske arenaen vi har, og der skal alle ha samme tilgjengelighet, var hovedbudskapet til Elvestuen, som han understreket både på scenen og gjentok overfor Arkitektnytt etterpå.

Elvestuen kom selv med en oppfordring tilbake til arkitektene.

– Utfordringen er å bygge med historien. Hvis man skal bygge alt nytt, så blir det veldig likt.

Og det må ikke bli for mye landsbyer, var Elvestuens svar til Reinvang.

– Lokalmiljøer er bra, men det skal også være by. At folk kan bo og jobbe på samme sted er fint, men vi må ha mye mer reising og samhandling rundt om i byen sånn at et nabolag også tiltrekker seg mennesker som bor andre steder, sa Elvestuen.

Folk har en lei tendens til å ikke gjøre som man har tenkt, det er det greit å huske på som arkitekt, mener Elvestuen, og bruker som eksempel at badelivet på Sørenga aldri var planlagt, bortsett fra helt ytterst.

Ideer blir liggende i skuffen

Vi må tørre å gjøre annerledes ting, alt er for likt, sa Osuldsen i Snøhetta.

– Og så blir vi klin kokos gærne av at alt tar så lang tid å få gjennom. Behandlingstiden i Oslo kommune er 2000 dager. Før man kommer gjennom, er planene foreldet. Jeg tror vi kunne fått en gøyere by hvis vi turte å teste ut mer, sa hun.

– Vi er ansvarlig for 50, 100, 150 år fram i tid, og da er vi nødt til å tørre å ta større sjanser, mente Snøhetta-arkitekten.

– Selvfølgelig skal utbyggerne tjene penger, og vi er nødt til å samarbeide. Men det er alt for lite vilje til å se etter nye løsninger. Arealplanene er kanskje for snevre. Når man har mulighetsstudier og parallelloppdrag så kommer det gjerne opp ganske mange gøyale idéer, men så blir de bare liggende i en skuff. De barna som blir spurt i medvirkningsprosesser, som nå er obligatorisk i ethvert prosjekt, er foreldre før de planene er gjennomført. Jeg tror vi har gjort det litt for vanskelig for oss selv. Det er gode hensikter, men å ikke tørre å ta større risiko, da lærer man heller ingenting. Vi er alle nødt til å ta større ansvar for å utfordre, fortsatte Osuldsen.

Spist og tygd opp

Reinvang var enig i at prosesser bør gå fortere, men påpekte at ønsket om mer medvirkning, som er bra, også krever mer tid.

– Én ting jeg tror vi er helt enige om er at det bygges for mye likt. Det skyldes at det er utviklere og prosjektøkonomi som styrer utrolig mye av det som skjer i praksis. Som politikere opplever vi at vi har masse intensjoner, men hvordan får vi markedet til å komme oss i møte?

Mange arkitekter føler de blir spist og tygd opp i disse prosjektene, hvor man alltid ender opp med prefabrikerte moduler som gir generiske resultater, mente Reinvang.

– Alle utviklere må nå vise at de leverer kvalitet, ikke bare for dem som bor i leilighetene, men også for nærmiljøet. Hvis man klarer det blir det mindre konflikt og mindre støy. Jeg opplever at nettopp dere arkitekter har kunnskap til å hjelpe utviklere, sa Reinvang.

– Hele systemet må endres

At behandlingstidene er for lange sa Elvestuen seg enig med Osuldsen i.

– Vi må komme raskere til beslutning. Hele systemet må endres. Når man vet at siste beslutning uansett må tas i et bystyre, at man ikke får planlagt deg vekk fra uenighetene, da er det bedre å bare få det fram og få til en beslutning tidligere. Det brukes for mye tid på utredninger, og så dukker uenighetene likevel opp når beslutningene skal tas.

– Hva mener du når du snakker om å bygge med historien?

– I Oslo kan man gå gjennom byen og se de ulike tidsepokene. Sånn skal det fortsatt være, og vi må bygge til. Om og på. Ikke rive og bygge nytt, noe som også er et klimaspørsmål. Og det er ikke dårlig plass i Oslo. Det er nok av områder man kan åpne opp uten å utfordre marka, eller rive historisk bebyggelse, avsluttet stortingsrepresentanten.