Arkitektnytt

– Nesten alle her har boligpreferanser med suburbane verdier. Eneboligen er den absolutt foretrukne boformen.
Tonje Broch Moe, partner i KAP, bekrefter et mye omtalt fenomen i Stavanger: Den er en villaby. Også byens arkitekter, som alle snakker varmt om urbanisering av Stavanger sentrum, har omfavnet stedets villaånd. I hvert fall bor så godt som alle arkitektene Arkitektnytt møter i Stavanger, i selvtegnet eller annen enebolig.
– Ja, de pusser opp eller totalrenoverer sentrumsnære hus, enten det er eneboliger eller blir det, bekrefter Broch Moe. 

Og arkitektene har statistikken på sin side. I Stavanger kommune var det 21 885 eneboliger i 2013. Samme år hadde kommunen omtrent 130 000 innbyggere. Det betyr 17 eneboliger per 100 siddiser. Om det gjennomsnittlig bor tre personer i hver enhet, vil det si at 51 av 100, altså over halvparten, bor i enebolig. Sammenlikner vi med Oslo, så er tallene for 2013 omtrent 30 000 eneboliger på 600 000 innbyggere. Det blir knappe fem enheter per 100 osloensere.

Villaarkitekten

Ingen er vel mer av en frontfigur for de moderne stavangervillaene enn Tommie Wilhelmsen.

 – Stavanger har hatt en markant boom i villabyggingen de siste ti til femten årene. Selv driver jeg bare med hus og hytter, rett og slett fordi jeg synes det er mer gøy. Jeg skjønte tidlig at jeg ikke skulle redde verden. I villaprosjektene kan jeg holde kontrollen. Ting blir som jeg vil ha det, sier Wilhelmsen.
Før han tenker seg om: 

– Når det er sagt, så har jo nesten alle husene vi tegner jordvarme. Og det er på mote i oljebyen å være energibevisste. Jordvarme og elbil står høyt på ønskelisten her for tiden. Vi bygger knapt et hus som ikke er drevet av jordvarme. 

Stavangerstilen? 

Henrik Lundberg i KAP mener Stavangers villabebyggelse har utviklet en egen stil: 
– Jo, det finnes vel en slags stavangerstil. Og det er hvite, bolete villaer. Det er vel slik at kjøpekraften nå finnes blant folk flest, og at velstanden materialiserer seg i antall kvadratmeter. Man skal ikke bare ha enebolig, men den boles opp til enorm størrelse. En slags oljedopa funkis.
Tommie Wilhelmsen observerer noe liknende:
 – Det første huset mitt var utrolig mye i media, med organiske former, av eik og grå murpuss. Men jeg fikk ikke noen henvendelser fra klienter, bare fra journalister. Så laget jeg et firkanta hus. Og da kom kundene løpende.Men han mener at det stort sett er vilje til å gå utover den hvite generiske funkisen.
 – Det er ganske vanlig å komme til meg og bestille en hvit boks, men prosessen gjør at vi får til noe annet. Byggeplassen vi har gående nå, er dominert av mer naturmaterialer, mørkere interiører og mindre hvite eneboliger. Jeg var nok veldig internasjonalt orientert da jeg startet.

 

Stavanger genererer villaer

Henrik Lundberg mener svært mange av arkitektene i byen har tegnet eneboliger til over 15-20 millioner kroner. 
– Sånn sett har vi vel alle våre svin på skogen. Men blant disse husene er det jo arkitektur med kvaliteter. Kanskje er det smakløst at det er en slik opphopning av penger, men det er en viss estetisk vilje bak pengene. Denne kapitalen er ung og risikovillig. Vi, og flere andre kontor, opplever relativt fordomsfrie byggherrer.
Wilhelmsen er enig.
– Jeg deler ikke forakten som mange arkitekter har for de som har tjent penger i oljebransjen. Jeg synes det er fantastisk om de vil bruke noe av dette til å bygge arkitektur.
Tommie Wilhelmsen forsøkte først å slå seg opp i Bergen sammen med arkitekt Todd Saunders mellom 2001 og 2003, men måtte til Stavanger for å bli vellykket villaarkitekt. 
– Det var veldig vanskelig å komme i gang i Bergen. Det var useriøse utbyggere vi hadde kontakt med, og vi hadde lite nettverk. 

– Er det lettere å bedrive arkitektur i Stavanger?
– Når jeg flyttet hit i 2003, så gikk det unna nesten med en gang. Men jeg begynte i det små, med en hytte, så det var ikke noen gratisreise akkurat. 

Ikke bare Amerika

Wilhelmsen mener at Stavangers villaer forsøkes presset inn i et mønster som ikke helt stemmer.
– Jeg synes man for raskt griper til klisjeen om den rike, amerikaniserte oljebyen for å beskrive Stavanger og arkitekturen som er bygget de siste tiårene. Når for eksempel «Revheimhuset» mitt ble presentert i D2, ble det indirekte omtalt som ny arkitektur fra den rike oljehovedstaden. Men dette er et lite hus på kun 160 kvadratmeter bruksareal med et stramt budsjett, sier han. 
– Det gjør at Stavanger ikke har en like tydelig overklasse med egne bydeler, som i Oslo, hevder Wilhelmsen.
– I Stavanger bygger man relativt kostbare hus, men dette gjøres i alle bydeler, og budsjettene er sjelden på Oslo vest-nivå. Det er egentlig en god ting for Stavanger, at moderne arkitektur ikke er kun for en del av byen.

 

Fortettingens problemer 

Derimot gjør det faktum at alle vil ha villa, at det snart ikke er plass til mer villa. 
– Det er sjelden man får være alene med moder natur her. For nesten alle de gode tomtene i Stavanger er allerede tatt, og det som er igjen, blir for smått. 
Wilhelmsen er bekymret for utviklingen i Stavanger.
– De sier at stavangerfolk har mye penger, men de tar jommen til takke med å bo trangt. Eneboligene ligger tett i tett, med garasje klemt inn på de små tomtene. Den sterke viljen til fortetting i kommunen går ut over eneboligarkitekturen. Man sliter med å bevare ulike karakterer, man driver med flat fortetting. Noen steder må det jo være luft også.

Kulturforskjell 

Wilhelmsen mener en kommune som Bærum gjør noe riktig. 

– I Bærum insisterer de på å beholde landlighet. At det ikke skal bli for tett. Det er noe bra med det. For meg som bygger både i Oslo, Stavanger og i grisgrendte strøk, er det påfallende kulturforskjeller. I Stavanger er det kanskje for stor velvilje til fortetting i eksisterende villaområder. Det flater ut variasjonen i bebyggelsen og reduserer kvaliteten på områdene. Det er lettere å lage arkitektur med stedtilhørighet på steder med tydelig karakter.

Wilhelmsen fortsetter: 

– En enebolig trenger luft rundt seg. Fire til syv meter, som er vanlig avstand i Stavanger, er for lite. Man vil bygge mest mulig på små tomter. Selv synes jeg da det er mye bedre å bygge lite på små tomter. Men der får man et dilemma. Man kan jo ikke som arkitekt nekte klientene soverom til ungene.
Wilhelmsen er derfor i ferd med å trekke seg ut av byen.

–  Jeg vil ut i distriktene, og vi har akkurat nå mange slike oppdrag. Det er der man får jobbe tett på det norske landskapet, sier han. Før han gjentar stavangermantraet:

– Stavanger har bare forstads- og suburbiaproblematikk. 

 

 

 

Villa blir marginalt 

Elisabeth Hoem og Stig Folstad har drevet kontor i Stavanger siden 1993. De deler bekymringen for fortettingen i Stavanger. 

– Her i Stavanger har det vært bygd store boligprosjekter de siste årene, og ny villabebyggelse er faktisk ubetydelig sett i forhold til dette volumet. Det er utbyggerne som tar hånd om de verdifulle, sentrumsnære tomtene. Maks profitt og maks utnyttelsesgrad er største motivasjonsfaktor, sier Hoem og Folstad.Det nye Stavanger består av fire-femetasjes blokker med få kvaliteter, mener de:

 

 – Alle tomtene fylles opp med karakterløse lavblokker, gjerne med et penthouse på toppen. Gateløp og uteområder blir liggende igjen som restarealer uten verken bruksmessige eller estetiske kvaliteter. Det er blitt for få nye boligområder der folk får meningsfull fritid i nærområdene. Det ender med leilighet i byen og hytte i helga, mener Folstad. 

– Vi har dessverre heller ikke gamle byleiligheter som i Oslo, Bergen eller Trondheim, som vi kan bruke som forbilder. Hadde man bygd mer karré- og kvartalsstrukturer med definerte gårdsrom for bofellesskap, så kunne vi bedre ivaretatt de spesielle klimatiske utfordringene her også. Romslige, lune gårdsrom med mye sol er mangelvare i de fleste nye boliganlegg her i Stavanger. 

Villatradisjonen

Om Stavanger i dag er en villaby der mange markante arkitekter får boltre seg, har de ingen stor villahistorie. Byen har ikke hatt noen modernistiske kanoner som Korsmo i Oslo eller Konow Lund i Bergen. – Nei, ser du på Konow Lund, så hadde Bergen en periode med både funksjonalisme og nasjonalisme som sammenfalt. Og de hadde et rikt borgerskap som støttet opp under villabebyggelsen. Her har vi ikke hatt det samme, sier Hoem. Tonje Broch Moe fra KAP har samme teori. 
 
– Stavanger har stort sett vært fattig. Rikdommen har bare vært der i perioder. Man ble rike på seilbåter, hermetikk, sild og nå olje. Men det har alltid vært nedgangstider innimellom. Derfor har vi ikke så mange borgerskapsvillaer. Mens vi faktisk har en god del sosialt boligbygg fra etterkrigstiden, særlig rekkehusområder fra 1960- og 70-tallet som har vært det fineste som er bygget her.

 

Storhetstiden

Så er det ingen stolt felles tradisjon blant stavangerarkitektene som de kan vedkjenne seg som lokale kanoner?
 – Jo, Stavanger var faktisk en foregangsby i etterkrigstiden. Da var det en veldig drive og felles stor ambisjon på tvers av politikere, utbyggere, entreprenører og arkitekter. Stavanger boligbyggelag tegnet masse rekkehus, og selvbyggerideen var stor, sier Stig Folstad.

– Så dette kan kalles en storhetstid for Stavanger?

 – Ja, den gang hadde vi dyktige arkitekter som tok et sosialt ansvar, og så bort fra luksuseneboliger. De hadde evne til å tenke gode planer, sol og lys og uteoppholdsrom. For eksempel Retzius & Bjorland og Hoem og Kloster
 

– Men dere tegner jo primært villaer selv, og mange er eksklusive? 
– Jo, men det er ikke et bevisst valg, mer en øy vi har havnet på. Men vi vil jo si at vi ikke bare befinner oss i den mest eksklusive enden. Hadde vi fått mer byggeri i større skala, ville vi jo omfavnet det. 

 

Den ideelle klient?

Det sirkulerer teori om at oljenæringen har skapt den ideelle arkitekturklienten. Rik og fremtidsrettet, med stor toleranse for å ta sjanser og være innovativ. Tommie Wilhelmsen er ikke enig. 

– Nei, jeg synes ikke jeg merker mye forskjell. Det vil si, jeg har forskjellige klienter over alt i landet hvor jeg bygger, og det er ikke mer dristighet her. Men derimot synes jeg normalt at saksbehandlerne her i Stavanger er fantastiske, sier Wilhelmsen. For Hoem og Folstads passer kartet bedre med terrenget:

 – De siste femten årene har folk hatt mulighet til å bygge i en annen skala enn før. Vi har også tegnet for en del velstående bygg-herrer. Og disse har vært veldig villige til å prøve ut ting. Det har virkelig vært en kjekk periode å være arkitekt her siste årene. 

Ta suburbaniteten på alvor

– Kanskje har vi hatt det for lett, sier Randi Augenstein, som jobber for Helen og Hard og tidligere har vært formann i SAF. Hun mener nedkjølingen som er i gang kan gi anledning til å tenke nytt. – Fremover handler det om å gi kjøperne kompetanse. Vi ser at kjøpere ofte er interesserte i prosjekter som går litt utenfor allfarvei. Som kollektive boligprosjekter. Vi har en rolle som gjør at vi kan lære opp brukerne og finne ut mer om hva de egentlig har behov for. Det er bygget alt for mye homogen boligmasse  de siste årene, mener hun. Tilbake på kontoret til KAP spekulerer Tonje om en annen form for fremtid, mellom villa og boligtårn. – Kanskje vi må begynne å ta preferansene for suburbanitet på alvor istedenfor å konsekvent jobbe mot det. Må man tenke en klassisk by-urbanitet når man fortetter her i Stavanger? Finnes det typologier som passer Stavanger bedre og som kan videreutvikles? Som er tette, men med suburbane kvaliteter spør Broch Moe retorisk.