Arkitektnytt

Historien om arkitekt og eventyrer Daniel B-H Liebermann (1930–2015) streifer borti mange av 1900-tallets store navn. Han vokste opp med Albert Einstein som nabo i Princeton på den amerikanske østkysten, i en familie som omgikk fysikeren Robert Oppenheimer og forfatteren Thomas Mann; han studerte under Walter Gropius ved Harvard og jobbet for Frank Lloyd Wright i Arizona. 

Senere tegnet han en rekke bygg med et særlig fokus på klima, økologi, solenergi og gjenbruk av materialer. Arkitekt og professor emeritus Sigmund Asmervik har nå skrevet boken om den humanistiske modernisten og norgesvennen Liebermann. Med undertittelen: «Arkitekten, ingeniøren og filosofen med Frank Lloyd Wrights organiske arkitektur og Einsteins verdensbilde i bagasjen.»

 – Dette er jo fortellingen om mange av 1900-tallets store personligheter, men også om lille Norge. Fortell litt om Daniel B-H Liebermann og Norge. Hva ville han her? 

– Det var litt av eventyrer som ankom Trondheim i 1967. Med kone og to barn i en Alfa Romeo. Historien begynner i California, vi vet ikke helt hva han «flyktet» fra. Liebermann hadde et romantisk forhold til Norden og skandinavisk design, og det fantes kun én arkitektskole i landet på den tiden. Slik endte han opp i Trondheim, ved NTH, like før semesterstart, og da han introduserte seg selv:
«I have worked for Frank Lloyd Wright,» begynte folk å løpe rundt ham. Han levde på ledig gasje som ble fornyet etter hvert, og han holdt en utstilling i Oslo med sine epoxyarbeider.

Wenche Selmer og Knut Knutsen ble store forbilder for ham blant de norske arkitektene. Av arbeidene han gjorde i denne perioden, var det interiørarbeidene i materialet epoxy for cruisebåtene til Royal Carribean Cruiselines i 1969 som ble lagt mest merke til.

En hund på søppelplasser

– Hvordan kan man knytte Liebermanns arbeid opp mot dagens arkitektur? Hva kan vi lære av ham?

– Han er jo nesten like mye en slags ingeniør som arkitekt, han snakket med forakt i stemmen om post-modernismen. Forbildene var Gaudí og landskapsarkitekten McHarg, som var tett på det naturvitenskapelige. Personer som skapte «poesi». Som FLW var han alltid ute på byggeplassen og pekte og kommanderte. Han var dessuten veldig tidlig ute med bruk av både solenergi og gjenbruk av materialer. Liebermann begynte mot slutten av 1950-tallet med lagring av solvarme i tunge konstruksjoner som ville vært aktuelle i dagens diskusjon om energibruk. Gjenbruk var et annet område der han var tidlig ute. Til sitt eget hus, fra 1960, fikk han kjøpt en stor del av en highway-bro, laget av to tusen år gammelt trevirke, som han brukte til bjelker. Han var en hund til å lete på søppelplasser, og fikk blant annet tak i et WC av rustfritt stål fra et fengsel. Han var også veldig opptatt av persepsjon, med ellipse-formede kurver i planløsningene, slik at en persepsjonsmessig opplevde rommene større enn det de egentlig var i kvadratmeter. Dét er viktig å kunne for en arkitekt.

– Hvorfor ville du skrive boken akkurat nå?

– Som jeg skriver i innledningen: 21. februar 1986 kom Daniel Liebermann inn i mitt liv og ble der. Jeg hadde et sabbatsår i Berkeley, og da begynte vi å snakke om å skrive ei bok. Han var en veldig kritisk person, så bokprosjektet var ikke enkelt å få til, men etter at han døde, ville jeg gjøre det ferdig. Du kan kanskje si at han noen ganger var litt uetterrettelig, jeg har nok tatt ham litt ned, men han laget noen fine hus! Ved minnearrangementet i 2015 var det en entreprenør som reiste seg og fortalte at Liebermann var vanskelig å jobbe for, men at han samtidig lærte utrolig mye, spesielt om bruk av materialer. Han hadde en svært kreativ måte å bygge på.

Sigmund Asmerviks bok, «Daniel B-H Liebermann – Arkitekten, ingeniøren og filosofen med Frank Lloyd Wright organiske arkitektur og Einsteins verdensbilde i bagasjen», er utgitt på Kolofon forlag. Ute i bokhandlere og nettbutikker nå.