Arkitektnytt

Arkitekturdagen på The Hub bråvåknet med professor i klimastrategi ved BI, Jørgen Randers, sitt skarpe foredrag om hva arkitektene kan gjøre for å skape «Et bedre liv for alle mot 2050». Professoren, som i 1972 var med å skrive boken den bestselgende boken «Limits to Growth», omtalte seg som «en fortvilet gammel mann med et smilende ytre», og la ingen ting i mellom når han innrømmet å ha feilet: Verden er mindre bærekraftig nå enn for femti år siden.  

– Det interessante med økonomisk vekst er at den har mange fordeler: Høyere inntekt, mer skatt, økt konsum, fler godt betalte jobber og mer penger satt til pensjonsordninger. Økonomisk vekst leder til åpenbare fordeler, og vi kunne sagt: Yes, vi har levert! sa Randers lattermildt.  

– Men det er tindrende klart at det er ulemper også: Økt press på ressurser, økte utslipp, mer ødeleggelse av naturen og systematiske ulikheter. Min sosioøkonomiske klasse, eliten, drar fra de andre 90 prosentene, eierinntekter vokser fortere enn lønnsinntektene i et kapitalistisk samfunn, og en åpenbar svakhet er at dersom vi senker den økonomiske veksten i samme takt, synker antallet arbeidsplasser, fortsetter han.

Anno 2050  

Randers mener det er enkelt å skissere hva som vil skje i 2050, siden vi i dag nærmest utelukkende lager kortsiktige beslutninger, og at vi som verden virrer rundt og ikke klarer å beslutte noe som helst. Om 30 år vil vi være ni milliarder mennesker på jorden; vi vil gradvis ha gått over til sol- og vindkraft, men ikke nok; Kina vil være verdensleder og vi vil oppleve ekstremt forskjellig utvikling i de ulike verdensdelene:  

– Jeg tar gjerne debatt, men jeg har rett! sa professoren.  

Randers kjepphester er å få ned befolkningsveksten og å kutte bruk av olje, kull og gass. Han oppfordret derfor arkitektene til å få færre barn; å se det som deres moralske plikt å kjempe for en sterkere stat med høyere inntektsskatter og strengere regulering; bidra til utfasing av kull og olje og gass ved å nekte å jobbe for «de gutta»; tenke lurt og tegne klokt; jobbe kommunalt (enklere å få ting gjennomført i kommunene); hjelpe bedriftene til å bli politiske aktører som selv argumenterer for nye rammer mot politikerne; reise til Kina og lær modellen der og å bruke stemmeretten. 

– Siden det sannsynligvis er det eneste dere kommer til å gjøre, er det viktig å stemme riktig! Stem på den som vil øke skattene til de rike og dem som vil bruke mer på det grønne skiftet, sa Randers til humring i salen.

Høy hoppkant  

Professoren fikk motsvar i form av tre korte innlegg og en felles salongdebatt, der Øystein Dørum, samfunnsøkonom ved Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mente at Randers gikk høyt ut fra hoppkanten. 

Økonomen sa seg enig i at verden ikke er på en bærekraftig kurs, og at tredoblingen av CO2-utslipp i løpet av to generasjoner truer livsgrunnlaget for millioner av mennesker, stabiliteten og artsmangfoldet. «Folk vil flytte på seg i håp om et liv i det hele tatt,» sa Dørum.  

Han slo fast at vi ikke redder verden med idealisme, og at «myggen» Norges bidrag først og fremst kan være å vise at det går an å være et lavkarbon-land og å være med å utvikle ny, miljøvennlig teknologi. 

– Det er markedet, økonomi og bedrifter som skal gi oss de gode løsningene, sa Dørum.  

Hans oppfordring til arkitektene var å tenke på plussenergibygg, materialbruk, tette bomiljøer og hyttekonsepter, som han mener krever masse unødig energibruk.  

– Cruxet er at vi allerede har alt, at det er lett å snakke om lavere forbruk i Norge, sa økonomen.

Samhandling

Amerikanske Lisa Ann Cooper jobber som endringsleder for Catalysts i Norge, og var overrasket over at Dørum snakket ned landet som spiller på den internasjonale arenaen:

– Verden ser til Norge! Det er en velfungerende velferdsstat med oljerikdom, som har gode muligheter til å gå foran, sa hun og fikk støtte fra Randers.

Cooper jobber med samfunnsproblemer i integreringen, og er skeptisk til at systemet kan endres med stadig økende ulikheter. Hun la vekt på at samhandling og medvirkning for å bukt med utfordringene, og sa at «medvirkning, der vi også spør Fatima og Mohammed» var veien å gå.

Tone Smith er økologisk økonom og styremedlem i Rethinking Economics i Norge og en sterk forsvarer av degrowth-økonomien, som både er tema for Arkitekturdagen og den påbegynte Oslo arkitekturtriennale.

Smith ba arkitektene om å eksperimentere med alternative former og strukturer samt utfordre det eksisterende lovverket. Vekstsamfunnet har bevist at det ikke fungerer, mente Smith: – Mange har det bedre, men det er like mange fattige som for femti år siden, vekstøkonomien har ikke løftet fattige, sa økologiøkonomen.