Arkitektnytt

Arkitekturdagen 2022 er her med gjester fra inn- og utland, og i Folketeatret i Oslo kunne rundt 500 deltakere blant annet kjent med nye normer for nabolagsutvikling og møter dem som allerede former fremtidens nabolag:

Arkitektnytt grep fatt i tre nøye utvalgte gjester for å høre hva de synes om dagens samtaler om nabolag, arkitektur og stedsutvikling.

Ellen de Vibe
arkitekt, byplanlegger og tidligere byplansjef i Oslo kommune:

– Hva er ditt innrykk av Arkitekturdagen «Nabolagsreform» så langt?

– Det har vært flott å se at nabolagsbegrepet utvides til å gjelde noe mer enn «Ullevål hageby»-konsept. Med det mener jeg at nabolag lett kan bli forstått som middelklassens skjerming for egne verdier. Det er mange grupper, kvinner, innvandrere, flyktinger og rusmisbrukere, som trenger nabolag like mye som vi som tilhørere middelklassen.

– Hva vil du trekke frem spesielt fra dagen?

– Her utvides nabolagsdiskusjonen til også å gjelde hvordan vi samspiller med natur og landskap og egentlig hele eksistensgrunnlaget vårt. Det synes jeg særlig fransk-svenske Anna Chavepayre, formidlet med et utrolig flott budskap: At det å tenke at det som allerede er og finnes, er egentlig både gratis og fritt og benytte seg av. Den tenkningen mener jeg det ligger stor klokskap bak, og kanskje et eksempel på hvor vi skal gå i fremtiden.

– Er det noe du savner i alt dette snakket om naboskap?

– Nabolag ble drøftet masse på 1970-tallet. Men menneskers nabolag er, som Chavepayre sa, ikke bare der man bor. Det kan også være de man jobber sammen med, noen i en annen by eller noen åpen oljeplattform. Det er derfor viktig å tenke på alle de ulike liv som leves, og hvordan vi kan skape tilhørighet uten at det er klamt, lukket og gentrifisert område for middelklassen.

Erling Okkenhaug
stedsaktivist i Arkitekturopprøret:

– Du er spesialinvitert til Arkitekturdagen som aktivist i Arkitekturopprøret, og har nylig utgitt boken «Arkitekturoppgjøret» av Ulf Andenæs. Hva synes du om dagens arkitektursamtaler?

– Hver gang jeg går på sånne møter, hører jeg jo bare ting som jeg elsker å høre. Det sies og tenkes så mye riktig. Og så tenker jeg «Hvorfor blir ikke dette praksis ute i samfunnet?» Det spørsmålet burde man være veldig mye mere opptatt av. Hvordan får man disse gode ideene til å virke i praksis. For de gjør jo ikke det. Vi opplever at utbyggere presser politikere – med det resultat at det blir banalt nesten hver gang.

– Hva legger du i det?

– Nå snakker jeg ikke om enkeltstående prosjekter som er juveler, både klassiske og modernistiske bygninger, det er helt greit. Men nå snakker jeg om stedsutvikling.

– Er nordmenn konservative? (spørsmål stilt av en annen Arkitekturdagen-gjest)

– Nei, jeg synes arkitekter er klønete radikale. Det er om å gjøre å være oppsiktsvekkende på en brysom måte. Slik jeg ser det, er arkitektur i alles øyne, om objekter ikke sammenheng. Det er mitt objekt, min idé, min form. Det er veldig få som styrker stedet med den arkitekturen de presenterer. I stedet årelater de stedene.

– Men hvis du skal se på konkret dette arrangementet her. Hva tenker du?

– Som sagt: Jeg elsker det! Det er så mye bra informasjon, men det burde vært en post på programmet som het «Ja ha, men hva gjør vi nå?» Hva gjør vi for å få dette implementert i samfunnet? Det er det som er problemet. Jeg har bakgrunn fra markedsføring, og der lykkes man bare dersom man klarer å få disse ideene til å bli virksomme i samfunnet. Da må vi finne og utvikle gode strategier på det.

Kaia Krüger
arkitekt Lundhagem arkitektur:

– Hvordan har du opplevd innholdet fra scenen her på Arkitekturdagen?

– I Lundhagem har vi i det siste jobbet med store prosjekter, så det er klart at de store temaene som tas opp her er interessante. Det er likevel også veldig godt å lytte til Anna Chavepayre, som forteller om det litt nære. Fordi vi må huske på de mindre strukturene i det store. Vi lever i en tid hvor vi skal bygge stort, og da er det viktig å tenke nabolag hvor vi skaper små, trygge samfunn i dette store.

– Flere vi snakker med her trekker frem nettopp Chavepayre. Hva er det med henne som treffer tror du?

– Først og fremst handler det om engasjementet og formidlingsevnene. Også handler det om hvordan hun setter mennesket i fokus. Hun har jo også et sykt barn, så det er fantastisk det hun holder på med. Det perspektivet må vi bare aldri glemme.

– Er de noe du tenker mangler på dagens arrangement?

– Det vi kan savne, og det er en utfordring til oss alle sammen, er at vi må være konkrete når vi snakker om de store temaene. Når det snakkes om Dokken, et prosjekt jeg kjenner til, så opplever jeg at språket blir veldig generelt. Hvis man ikke kjenner til Dokken fra før, kan det nesten bli fremmedgjørende. Det blir fort bare generelt språk. Vi må tørre å lære av formidlingsevnen til sånne som Anna og tørre å finne konkrete knagger også i de store tingene.