Arkitektnytt

– Som landskapsarkitekter er vi ansvarlige for alle steder der en regndråpe kan tenkes å falle, sier hun på linje fra Paris. – Ethvert sted med åpen himmel. Arkitekter har ansvaret for steder som har et tak og som er omsluttet av en fasade. I visse tilfeller viskes skillene ut, for eksempel tak uten fasader, som pergolaer. Dette er fortsatt landskap, i mine øyne. Og det som skjer nå, er at vi plasserer landskap på toppen av hustakene. Alt som ligger under himmelen, er vårt. 

Gustafson har bidratt til prosjekter som kjennetegnes av et edelt, men i visse henseender upraktisk attributt: skjønnhet. Hun snakker gjerne om hvilken bevegende kraft som kan ligge i det vakre. 

– Skjønnhet kan ha en direkte inngripen i folks liv, sier hun. – Det forandrer folks holdninger. De blir mindre aggressive, de blir sunnere og de blir mer forståelsesfulle.  Så skjønnhet har en sosial påvirkningskraft som er gunstig. Det er vidunderlig. 

Hun mener det er nok av dem som ikke ser verdien av dette perspektivet, folk som har en ensidig praktisk tilnærming og bare vil ha jobben unnagjort. De mener kanskje det er ineffektivt å bruke krefter på det estetiske. 

– Men da sier jeg, vent nå litt. Du tar feil. Vi trenger skjønnheten. Og dessuten, hvis vi ikke tar oss bryet med å lage vakre ting, kommer ingen til å bry seg om det, og det vil bli vandalisert. Det er dermed nødvendig. Skjønnhet presser fram nye tankeprosesser. Det endrer folks oppfatning av hva som er viktig. 

Alt urbaniseres her i verden. I mange tilfeller fører dette til en maktforskyvning, der ressursene klumper seg sammen i sentrum, samtidig som det blir stadig mer skrint jo lenger ut i periferien man befinner seg. De aller vakreste og mest prestisjetunge byutviklingsprosjektene ligger gjerne sentralt.

Hvis skjønnhet har en heldig påvirkningskraft og gjør folk mer harmoniske, vil det si at folk i utkanten ikke får nyte godt av dette? Ser vi en antydning til et geografisk betinget klasseskille med tanke på tilgang til det som er vakkert? Gustafson er ikke helt overbevist. 

– Det vil jeg si er en snever analyse, sier hun. – Mennesker som bor på landet, for eksempel på en gård, vil oppleve mer skjønnhet enn de som bor i sentrum av byen. Jeg er enig i at man presser de som er mindre privilegerte til ytterkantene, hvor boligene er billigere, og hvor det er lavere byggkostnad.

Men dette inngår i et større spørsmål, mener Gustafson, om hvordan vi kan bygge byene tettere og samtidig mer mangfoldige og blandede, hvordan vi klarer å få til en jevnere fordeling av kvalitet gjennom hele byen.

– Dette er et stort problem. Mange steder dreier det seg om hvem som betaler skatt i hvilke områder, og hvor myndighetene bruker skattepengene. Dette er politiske spørsmål. Det bør være et mål å bygge byene på en mest mulig rettferdig måte. Det er et langt lerret å bleke. 

I et intervju med Arkitektnytt i 2017 snakker Bjarne Aasen, æresmedlem i NLA, om hvor viktig hans eget hjemsted er for alt han gjør som landskapsarkitekt: «Som småbrukersønn er jeg for ydmyk til å lage store, flotte ting. Det første stedet for meg er mitt barndomshjem, med skogen, Litjberget, Storsteinan, Hammeran og Damtjønna, og så videre, det er stedet. Alle de bitene ligger bak hele tiden. Når jeg ser på en tomt eller et område, ser jeg etter hvilke muligheter som ligger der. En dristigere arkitekt enn meg vil kanskje gjøre alt nytt. (…) Ikke jeg. Jeg ser at den kollen og det treet og det draget, det må vi prøve å beholde.»

Man hører ofte musikere snakke om sine tidlige musikalske minner med den samme begeistringen. Gustafson beskriver sitt eget hjemsted i Yakima i Washington på noe av den samme måten. 

– Landskapet jeg vokste opp i er som en del av mitt DNA og min psyke, sier hun. – Jeg lager ting på en annen måte enn en landskapsarkitekt fra Alpene i Frankrike, for eksempel. Vi er simpelthen ikke de samme menneskene, på grunn av stedene vi vokste opp. Tenk på deg selv, på stedet du vokste opp, hva det har hatt å si for livet ditt. Hjemstedet legger grunnlaget for dine tidlige minner, for hvordan du ble oppdratt og hva du forbinder med familie, glede, tilknytning og barndom. Tenk på hvordan alt dette knyttes sammen til det du tenker på som behagelig. 

Gustafson er en travel dame, og det ble et kort besøk i Oslo for hennes del i forbindelse med IFLA. Vi lurer likevel på om hun fikk med seg noe av landskapsarkitekturen her i Oslo. Hun bet seg merke i Dronning Eufemias gate. 

– Det er en fantastisk gate, der trikken går mellom alle trærne. De er helt fabelaktige trær. Og det er flott at man kan gå oppå operahuset. Jeg synes også at Slottsparken var veldig fint integrert i resten av byen. Oslo virker som en svært behagelig by.