Arkitektnytt

Temaet for årets arkitekturdag var degrowth og hvordan arkitekter kan planlegge for en utvikling uten vekst. Bakteppet for å sette spørsmålstegn ved den økonomiske veksten er en klode på bristepunktet, en økologisk og sosial krise forårsaket av privilegerte menneskers forbruk og livsstil de siste hundre årene. 

Minimere ressursbruken

I et forsøk på å oppsummere degrowth-begrepet og komme opp med konkrete handlingsalternativ vi arkitekter kunne ta med oss ut og bruke i (arbeids)hverdagen, ble programmet avsluttet med en paneldebatt. Tine Hegli, Peter Barber og Jo Taillieu skulle svare på spørsmålet «Hva gjør vi som arkitekter på mandag?». Svarene kretset rundt å minimere ressursbruken, å bruke det vi allerede har, å bevare framfor å rive og deretter rundt konvensjoner og tekniske regelverk som forhindrer for eksempel gjenbruk av materialer og bygningskropper. Viktige og relevante tema for oss arkitekter, og absolutt nødvendig for å se for oss en økonomi og et samfunn uten økonomisk vekst.

Nedvekst er ikke pynt

Det som falt litt bort både i debatten og resten av dagen, som Frederica Miller påpekte i sin gode oppsummering, er at degrowth handler om en radikal samfunnsforandring. Degrowth er ikke noe man kan strø på til slutt eller pynte et prosjekt med. Det handler om å rokke ved vekstparadigmet som ligger til grunn for det meste av måten vi tenker og handler på i vårt samfunn i dag. Det er ikke enkelt å forestille seg hvordan en slik omstilling skal foregå og hvordan et slikt samfunn kan se ut ─ og enda vanskeligere er det å planlegge det. Men en plass må det starte. Om vi arkitekter skulle tatt degrowth på alvor, er det i hvert fall et enkelt, men veldig radikalt grep vi kunne tatt for å starte omstillingen; Ta en dag fri – uten lønn. Det er to grunner til dette: oss selv, her og nå, og de som kommer etter oss av alle arter.

Arbeidsmanien i moderne samfunn

Et samfunn som er så utviklet som vårt er i stand til å utvide retten til latskap fra de få rike til oss alle, skrev Paul Lafargue i 1883. I essayet The Right to be Lazy skriver LaFargue at en «underlig mani» styrer hverdagen vår og at denne arbeidsmanien fører til den individuelle og kollektive elendigheten i vårt moderne samfunn. Mye har skjedd med det moderne samfunnet siden 1883, og det er nok stor forskjell på fabrikkarbeiderne Lafargue skriver om og oss, arkitekter og designere med kaffekoppen foran macen i et åpent kontorlandskap.

  Jeg tror at vi, kanskje mer enn noen gang, trenger et oppgjør med denne manien for å jobbe. Hva om vi klarte å rive oss vekk fra vinduskjema og oppdragsgivere, tidsfrister og leveranser. Hva hadde skjedd om alle arkitektene i salen holdt seg hjemme på mandag? Hva om vi gikk ut i skogen og sanket kantareller, høstet epler eller lagde syltetøy? Hva om vi brukte dagen med våre foreldre, venner eller barn? Vasket huset, dyrket en hobby eller besøkte en utstilling? Eventuelt sov hele formiddagen og spiste en lang, rolig frokost og brukte resten av dagen på å lese en god bok. Hva om vi klarte å bli den første yrkesgruppa der normen var å jobbe 21 timer i uka? Tankesmien New Economics Foundation foreslår dette som en alternativ løsning på en rekke av våre sammenvevde problemer: utbrenthet, arbeidsledighet, overforbruk, høye utslipp, økende ulikhet og mangelen på tid til å leve bærekraftig, bry oss om hverandre og leve gode liv.

Tiden er et gode

Vi ville fått radikalt mer fritid, noe som for de fleste ville løftet livskvaliteten, selv med mye mindre penger å forbruke. Det ville forandret tempoet i livene våre, vanene våre og på sikt hele kulturen. Vi kunne levd langsommere, syklet til Stockholm eller tatt tog til Paris. Vi hadde ikke hatt råd til de designmøblene vi hadde lyst på, men kanskje vi kunne pusset opp de som sto i boden eller designet og bygd noen nye selv. Kanskje kunne vi lært oss noe helt nytt, hatt tid til å dyrke, sanke eller foredlet noe av vår egen mat – eller bidratt med vår kompetanse i borettslaget, nabolaget eller lokalpolitikken. Eller bare brukt mer av den korte tiden vi har sammen med de vi er glade i.

  Selvfølgelig er det ikke alle som har mulighet til dette og det finnes nok mange som sliter med å få endene til å møtes, men om ikke vi som norske arkitekter kan gå ned i arbeidstid, lønn og forbruk, hvem i all verden skal da kunne gjøre det? Blir det aldri nok? Hva er viktigst for oss, overskudd av tid eller penger ─ livskvalitet eller levestandard?

Arkitekter må minske pengesirkulasjon

Degrowth handler om å sakke ned farten, både i våre levde liv og i økonomien. Vekstøkonomien er avhengig av en kontinuerlig investering av overskuddet i ny produksjon, og nettopp dette behovet er bakgrunnen for mye av levebrødet og oppdragene vi får som arkitekter. Vi har tradisjonelt vært, og er fortsatt, nært knyttet til makt og penger og lever av å skape vekst. Å fortsette med dette er å lappe videre på et system som ikke fungerer i stedet for å forsøke å ta problemet med roten. Ved å jobbe radikalt mindre ville vi minsket farten på sirkulasjonen av pengene, et av målene i degrowth-bevegelsen. Dette virker helt meningsløst sett fra et økonomisk perspektiv, som er det vi er vant til å måle i, men sett fra et psykososialt eller økologisk perspektiv er det kanskje helt nødvendig. Dette er ikke det samme som å legge ned yrket vårt. Tvert imot, dette ville vært en videreutvikling. Ved å forandre oss selv til å fokusere mindre på økonomiske verdier, kunne vi gjenvunnet rollen vår som kritiske samfunnsaktører, som visjonære, som avant-garde, som nabolagsbyggere, som politisk engasjerte, som byggende arkitekter eller problemløsere. På den måten kunne vi virkelig fått brukt vår kompetanse til å gjøre noe med de overveldende problemene vi står overfor.

Motvekst et bedre begrep

Nedvekst, som degrowth ofte oversettes til på norsk, hinter til at noe må reduseres, kuttes ut eller skjæres ned på, som om vi skal leve på vann og tørt brød. Som om ressursene er knappe. Men ressursene er kun knappe fordi vi ikke klarer å dele på dem. Individuell sløsing og luksus på bekostning av fellesskapet prioriteres fremfor personlig nøysomhet og kollektiv overflod. Kanskje er motvekst et bedre ord å bruke. Motvekst handler om motkraft, om motstand og motkultur. Det handler om å kjempe for andre former for vekst og andre former for mening og glede. En kreftsvulst er en type vekst, en regnskog er en annen. Evig økonomisk vekst er en tvangstanke som hindrer oss i å se alle de andre framtidene vi kan få. Motvekst handler om å befri oss fra dette og begynne å se etter mulighetene som oppstår når det mest urealistiske er å fortsette som før.