Arkitektnytt

– Spørsmålet er, er det bare enda et moteord?

Det er arkitekt og grunnlegger av Studio Multi, Emma Lynn, som spør. Det er en varm søndagsmorgen i midten av april, og Amsterdam er bare så vidt i gang med å våkne til liv. Arkitekten møter meg ved en populær kafé før vi rusler inn i den vårgrønne Sarphatipark.

– Smultringøkonomi er på vei til å bli et buzz-ord i arkitekturverdenen, fortsetter Lynn.

– Når du tenker på det, er søppel noe alle produserer, så det er ikke vits å moralisere om det. Men vi må tenke nytt om hvordan vi skal få mindre søppel, og hvordan vi skal jobbe med søppelet vi har. Det viktigste for en arkitekt, er å tenke på søppel i relasjon til konstruksjon.

Lynn er fra Irland og har jobbet i både London og København, før hun flyttet til den nederlandske hovedstaden. Hun forteller at hun først hørte om den britiske økonomen Kate Raworths idé om smultringøkonomi da det i 2020 ble annonsert i The Guardian at Amsterdam hadde omfavnet den grønne og sosiale økonomiske strategien.

– Hennes ideer gav gjenklang i min egen tenkning om bærekraft, forteller Lynn.

– Når du hører Raworth snakke, tenker du umiddelbar: Hvorfor gjør vi ikke allerede dette?

Lynn har bidratt på et prosjekt inspirert av smultringøkonomi, som forsøkte å tenke nytt om søppel. Prosjektet var organisert av Scholars United for Sustainable Amsterdam (SUSA), som er tilknyttet kommunens koalisjon av smultring-prosjekter. Foruten å samle inn statistikk om søppel foreslo de også en humoristisk informasjonskampanje som skulle nå ut til befolkningen.

– Vi fant ut av hvor mye plast det faktisk er overalt, sier en engasjert Lynn mens hun holder opp kaffekoppen sin.

– Eksempelvis skulle du tro en kopp som denne utelukkende inneholdt papir, men den inneholder også plast.

Grønn bestselger

Kate Raworths bok fra 2017, «Doughnut Economics», ser ut som en bok som ligger langt fremme i en hvilken som helst flyplassbokhandel. Den gjør det også. I likhet med få andre stjerneøkonomer som Mariana Mazzucato og Thomas Piketty, har Raworth opplevd å få sine tanker flydd ut fra et smalt økonomimiljø og over til offentligheten.

I undertittelen til bestselgeren lover Oxford-økonomen at hun vil lære bort syv skritt for å bli en økonom for det 21. århundre. Både borgermesteren og borgerne i Amsterdam ønsker å bli det: Idet jeg denne april-uken besøker Amsterdam, er det nøyaktig to år siden byen til stor fanfare i internasjonale mediekanaler annonserte at de var den første byen som hadde valgt smultringøkonomi som strategi. Viseborgermester og øverste minister for planlegging og bærekraft, Marieke van Doorninck, påpekte i en rekke medier at der Raworths teorier allerede eksisterte, ble koronakrisen en anledning til å iverksette dem.

Med på lasset fulgte drastiske klima- og miljømål for de neste tretti årene. Prosessen var imidlertid allerede i gang. Etter at Raworths bok ble oversatt til nederlandsk i 2018, utarbeidet byen året etter en strategi om å bli 100 prosent sirkulær innen 2050. Den offentlige proklameringen i 2020 var slik sett en slags formalisering av en utvikling som var på vei.

Konstruksjonen av kaninhullet

Enda en arkitekt som jobber i Raworths ånd, er Pepijn Determann. Sammen med en rekke samarbeidspartnere er han i ferd med å fullføre et kooperativt boligprosjekt på en byens nyskapte øyer.

– Kommunen ønsker at dette prosjektet skal bli vellykket fordi de er klare til å skalere opp denne form for utviklingsstrategi i den fremtidige byplanleggingen, sier Determann optimistisk idet vi møtes på en kafé i Amsterdam.

– Ikke bare har kommunen vært svært hjelpsom i prosessen, men det var også kommunen som aksepterte tilbudet vårt på anbudsprosessen for byggingen av sosiale boliger. Anbudsrunden var ganske eksperimentell og skilte seg fra den sedvanlige utviklingsstrategien, næringsvirksomhet og eierskap. Kommunen fant en måte å gjøre innovasjon mulig på.

Determann er en relativt nyutdannet arkitekt, og jobber både for et arkitekturkontor og som frilanser, ja, når han ikke jobber frivillig med det kooperative boligprosjektet. Foran seg på bordet har han en tegnebok full av skisser. Han river ut et ark og river det så i to, og påpeker at byer trenger færre rette og flere ruglete kanter, mer friksjon.

– De Warren er nederlandsk for «kaninhullet», som er navnet vi har gitt dette boligprosjektet, forklarer Determann.

– Det vil bli hjemmet til noen av medlemmene i et kreativt kollektiv kalt Konjijn, altså «kanin», så vel som andre, mulige fremtidige leietagere. Der kollektivet er omtrent ti år gammelt og består av hundrevis av mennesker, startet et dusin av kollektivets medlemmer boligprosjektet for fire og et halvt år siden.

Konstruksjonen av kaninhullet er allerede godt i gang, og er ventet å være ferdig i oktober. Enten du sykler eller tar 26-linjen med trikken østover, møter du en ny del av Amsterdam, her finner du også en øy hevet fra vannbunnen bak dikene. Centrumeiland er blitt kjent for å være ett av kommunens forsøk på å møte den store boligmangelen på, og øyen bærer preg av pågående bygningsarbeid med en rekke mindre grønne prosjekter av tre- til femetasjes boliger og blokker i en overordnet kvartalsstruktur. Determann og boligprosjektet skiller seg ut fra naboblokkene ved å bygge en sosial leiegård.

– Når vi er ferdige, vil 36 leiligheter stå klare for å huse deres leietagere, sier Determann.

– Bygget vil være fem etasjer høyt, hvor hver leilighet skal ha sitt eget, lille kjøkken, men ogsåmed et felleskjøkken i hver etasje, forklarer arkitekten.

Huset vil være selvforsynt med energi, og fellesrommene er kjernen i designet. Foruten et felles kjøkken vil det også være fellesverksted, fellesrom for yoga og dans, en storstue for middager og underholdning, en bar, et rom for kontorarbeid og et stille avslapningsrom. Totalt vil 30 prosent av rommene være felles.

– Dette er første gangen i Nederland at leietagere selv tar saken i egne hender og utvikler et boligprosjekt, og skaper sitt eget drømmehjem. Det skal eies kollektivt og altså ikke innebære personlig risiko.

Kaninhullet representerer på den måten et av kravene for sirkulærøkonomi, «omfordelende design», som Raworth kaller det i sin bok. At leien i kooperativet vil være sosial og ikke profittdrevet, innebærer at prosjektet bidrar til å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig for dem uten høy inntekt eller tilgang på arv. Samtidig svarer prosjektet til et annet krav Raworth ville nikket anerkjennende til, det satser på gjenbruk.

Udogmatisk sirkulærøkonomi

Determann har tidligere erfaring fra Superuse Studios, et arkitekturkontor i Rotterdam kjent for gjenbruk. To andre deltagere i boligprosjektet jobber som gjenbrukskonsulenter i Metabolic, et selskap som blant annet har gitt råd til kommunen om sirkulærøkonomi.

– Vi hadde erfaring med å jobbe med grønn arkitektur, og vi ønsket å bruke grønne materialer. Men så kan du selvsagt spørre hva som har skjedd med våre drømmer i møte med realitetene, sier Determann lurt.

– Markedet og gjenbruksindustrien var ikke modent idet vi begynte, noe som forklarer hvorfor et prosjekt som dette i stor grad er basert på frivillighet, du må bruke enormt med tid.

Like fullt har en rekke gjenbrukte materialer blitt brukt. Fasaden består blant annet av tropisk tre som tidligere hadde vært i bruk langs kanalene for fortøyning av båter. Fasadens kledning består også av hardt tropisk treverk som tidligere har vært brukt som gulv i containerskip, i tillegg er tre hentet fra gamle jernbanevogner.

– Selv om det kan høres slik ut, kan du ikke bare hente litt herfra og litt derfra. Det tar for mye tid. Hvis du ønsker å lage en stor bygning med gjenbrukte materialer, trenger du store kvanta.

Determann forklarer at markedet er uforutsigbart, og at materialer plutselig kan stå klare til bruk, men da må de hentes fort før de forsvinner til andre eller forkastes.

– Det kan være utfordrende å inkorporere denne dynamikken i et eksisterende design, og det kan være vanskelig å få det til å passe til alle kravene du har. Derfor må designprosessen bære preg av denne dynamikken. Du kan eksempelvis starte å lage detaljer av materialene du finner, istedenfor å tenke på formen til bygget. Du må gjøre prosessen fleksibel, så forandring er mulig.

Determann er opptatt av å få frem den strukturelle posisjonen arkitekter befinner seg i. Ikke bare må han forholde seg til tilgjengelige materialer, men også til et budsjett.

– Ettersom vi har et relativt stramt budsjett, er vi ikke så frie som vi skulle ønske, og må inngå en rekke kompromisser. Der det beste hadde vært å utelukkende bruke krysslimt massivtre, så bruker vi bare 40 prosent av det, mens resten av strukturen består av betong. Vi er ikke dogmatiske.

Kollektivet har lært mye av hoppe ned i kaninhullet, og Determann sier at de ønsker å dele kunnskap om kooperative boformer så vel som sirkulærøkonomi med så mange som mulig. Samtidig mener han kommunen må ta tak.

– Det hviler et ansvar på kommunen om å skalere opp denne sosiale og grønne prosessen. Vi trenger en annen struktur for hvordan vi skal skape våre byer. Heldigvis tror jeg De Warren kan fungere som en mal for prosjekter som kommunen kan projisere på fremtiden, sier Determann.

Eiendomsteori ved veiskille

Eva Vermeulen etterlyser også ytterligere ovenfra-ned løsninger fra kommunen. Hun er stipendiat i privatrett ved universitetet i Amsterdam og forsker på Amsterdams særegne tomtesystem og effektene det kan ha på bærekraft og boligmarkedet.

– Amsterdam er en interessant case med tanke på tomter fordi vi har et grunnleiesystem, kalt erfpacht. Amsterdam kommune eier hele 80 prosent av byens grunn og leier så dette ut til borgerne, forklarer Vermeulen.

For henne bærer det eksisterende tomtesystemet kimen til å realisere deler av smultringøkonomiens ambisjoner, med tanke på både sosiale og grønne tiltak.

– Men du skjønner, akkurat nå fases systemet ut. Kommunen går i retning av et system som ligner mer på privat eiendomsrett, sier en bekymret Vermeulen.

– Slik systemet er i dag, innebærer det mye makt med tanke på hvordan grunnen kan brukes. Jeg er interessert i progressiv eiendomsteori, og som navnet tilsier har forskningen et normativt mål om bærekraftige, sosiale og omfordelende løsninger. Konvensjonell eiendomsteori innebærer ikke slike kollektive mål, og vektlegger heller på beskyttelsen som eiendomsretter gir til private individer.

Det er flere årsaker til at systemet fases ut, en av dem er ifølge Vermeulen at systemet oppfattes som komplekst, og at bestemmelsen av leien i enkelte tilfeller fremstår urettferdig.

– Du har alle disse reglene, og siden systemet fases ut, blir det enda mer komplekst, påpeker stipendiaten.

I tillegg trekker hun frem at under de nåværende forholdene blir bolig ansett som varer, og dermed er det naturlig at innbyggerne ønsker å tilegne seg eierrettigheter til boligen for å sikre sin egen og eventuelt familiens velstand så vel som å forbedre levestandarden.

– Jeg mener det likevel er nødvendig å ta et skritt tilbake og påpeke at både boligproblemet og klimaendringer er strukturelle utfordringer som delvis er skapt av dette systemet som har kommodifisert basisressurser og fenomener som tomter og boliger. Det er altså det private eiersystemet som skaper boligproblemet, argumenterer Vermeulen.

«Vinnere og tapere»

For å løse denne utfordringen, trekker forskeren på Raworths begrepsapparat.

– Det kan hjelpe å se problemet gjennom perspektivet til smultringøkonomi. Det viser at mange av våre juridiske og økonomiske institusjoner, inkludert privatretten, har vært preget av «vinnere og tapere», påpeker Vermeulen.

– Hvis vi ønsker å bevege oss mot et system uten «tapere», hvor vi klarer å møte behovene til alle innenfor bæreevnen til kloden, så må vi tenke nytt om eiendomsretten, slår Vermeulen fast.

Det er derfor juss-forskeren ser muligheter i det eksisterende, men nå truede, tomtesystemet i Amsterdam hvis det brukes på en kreativ måte. Et slikt system vil være både bra for enkeltpersoner som kjøper seg et hjem, og for kollektive organisasjoner som De Warren som naturligvis tilbyr leie på bakgrunn av tomtepris og konstruksjonskostnader.

– Det eksisterende systemet hjelper folk med å kjøpe et hjem, fordi det er med på å presse ned boligprisene. Systemet kunne potensielt hjulpet oss til å bruke byens grunn på andre sosiale og grønne måter, argumenterer Vermeulen, og forklarer:

– Når kommunen leier ut tomter, kan den kreve det ene og det andre som del av kontrakten, men den har aldri gjort noe slikt. Systemet gir folk en eierskaps-aktig rettighet over deres hjem og grunn, som følger med visse forpliktelser overfor kommunen, deres naboer og selv fremtidige generasjoner. Dagens viktigste forpliktelse, er at en andel av verdistigningen i tomteverdien skal tilbakeføres til kommunen, men det er også en rekke flere forpliktelser som kunne blitt inkludert i disse kontraktene, hevder Vermeulen.

«Vinnere og tapere»

For å løse denne utfordringen, trekker forskeren på Raworths begrepsapparat.

– Det kan hjelpe å se problemet gjennom perspektivet til smultringøkonomi. Det viser at mange av våre juridiske og økonomiske institusjoner, inkludert privatretten, har vært preget av «vinnere og tapere», påpeker Vermeulen.

– Hvis vi ønsker å bevege oss mot et system uten «tapere», hvor vi klarer å møte behovene til alle innenfor bæreevnen til kloden, så må vi tenke nytt om eiendomsretten, slår Vermeulen fast.

Det er derfor juss-forskeren ser muligheter i det eksisterende, men nå truede, tomtesystemet i Amsterdam hvis det brukes på en kreativ måte. Et slikt system vil være både bra for enkeltpersoner som kjøper seg et hjem, og for kollektive organisasjoner som De Warren som naturligvis tilbyr leie på bakgrunn av tomtepris og konstruksjonskostnader.

– Det eksisterende systemet hjelper folk med å kjøpe et hjem, fordi det er med på å presse ned boligprisene. Systemet kunne potensielt hjulpet oss til å bruke byens grunn på andre sosiale og grønne måter, argumenterer Vermeulen, og forklarer:

– Når kommunen leier ut tomter, kan den kreve det ene og det andre som del av kontrakten, men den har aldri gjort noe slikt. Systemet gir folk en eierskaps-aktig rettighet over deres hjem og grunn, som følger med visse forpliktelser overfor kommunen, deres naboer og selv fremtidige generasjoner. Dagens viktigste forpliktelse, er at en andel av verdistigningen i tomteverdien skal tilbakeføres til kommunen, men det er også en rekke flere forpliktelser som kunne blitt inkludert i disse kontraktene, hevder Vermeulen.

– Der jeg finner initiativ som De Warren veldig interessante, er de likevel ikke nødvendigvis løsninger for alle. Hvis du er medlem av smultring-koalisjonen til kommunen og har ditt eget bærekraftige selskap, for eksempel, så er du gjerne en person som vil leve på en kollektiv og bærekraftig måte i et kooperativ. Det er en fin måte å normalisere nye måter å leve på, men det vil ta lang tid, kanskje uendelig lang tid, før det vil være en løsning for alle. Det er derfor jeg er mer interessert i mer strukturelle, ovenfra-ned-perspektiver på eiendomsrett. Grunnleiesystemet tvinger alle som ønsker å kjøpe et hus, til å dele noe med sine medborgere, kommenterer Vermeulen.

Også arkitekt Determann er opptatt av strukturelle grep, også med tanke på gjenbruk. Selv om han ser lyst på sirkulærøkonomiens utvikling, mener han like fullt at sirkulærøkonomi på kapitalistiske premisser er et paradoks.

– Det er viktig å vektlegge at sirkulærøkonomi er noe fullstendig annet enn kapitalismen. Hvor førstnevnte nettopp er sirkulær, er kapitalismen lineær. Kapitalismen er basert på et mønster med avfall og en ustoppelig utskifting og derfor utarming, konkluderer Determann.

Krisekreativitet

Uavhengig av ambisjoner som er ovenfra-ned eller nedenfra-opp er det mulig å spore en optimisme i den nederlandske hovedstaden. Ved Sarphatipark løper samtalen med arkitekt Emma Lynn over til å handle om hennes erfaring med å jobbe med passivhus. Da samtalen beveger seg mot spørsmålet om hvorvidt slike energieffektive hus er dyrere enn «vanlige» konstruksjoner, problematiserer hun premisset.

– Passivhus er dyrere, men i det lange løp vil det betale tilbake. Jeg tror de kommende økte prisene, som også vil ramme bygningsmaterialer, energi og levekostnader, vil presse folk i en retning av grønt gjenbruk. Et tidligere kjent eksempel er at 1970-tallets oljekrise bidro til at sykling ble mer populært i Amsterdam. Det var ikke den eneste årsaken, men det viser at ressursknapphet kan føre til interessante og kreative grønne løsninger, sier Lynn.

Alf Jørgen Schnell er skribent og samfunnsgeograf. I en serie på tre artikler presenterer han nye sosiale bystrategier i Amsterdam, København og Preston. Serien er støttet av Fritt Ord.