Arkitektnytt

Byen er i seg selv en kulturell manifestasjon. Noen forkaster det gamle fortløpende, mens andre hegner om sine kulturminner, dyrker dem. Hver stilart, hver bydel, hver statue har sin melding, om vi gir oss tid til å se dem med åpne øyne eller trenge inn i det skapende øyeblikkets intensjoner. For tiden handler mye om reduksjon, om å kvitte oss med det vi ikke liker. Fokuseringen på byens mangfoldige budskap gir oss en unik mulighet til å se våre omgivelser med nye øyne. Byens mange budskap blir påtrengende, og vi må ta stilling. Byen Ghent i Belgia byr på utfordrende spenninger mellom nytt og gammelt og på noe så sjeldent som kunstnerisk stillfaren provokasjon.

Tre tårn 

Ghent har sine røtter i middelalderen og byen dyrker sin kulturarv. Som vertsby for verdensutstillingen i 1913, ble byen gjenstand for en omfattende rekonstruksjon, en forskjønnelse basert på tenkte historiske forbilder. Ikke alt vi ser i dag er ekte. Men for ikke å havne i en historisk bakevje satser byen av i dag på moderne design og arkitektur tett opp til den historiske bykjernen. Byen har nettopp fått et hypermoderne bibliotek, De Krook, og en sentralt beliggende By-paviljong.

I byens kjerneområde står de historiske monumentene på rekke og rad. Tre tårn rager over dem alle. Mellom tårnene, og andre historiske bygninger, er det et nettverk av gater og plasser. Midt på en av plassene ble det i 2012 reist en By-paviljong i form av et stort tak som tjener som overdekning for åpne arrangement. By-paviljongen, tegnet av Robbrecht & Daem, gjør mye av seg. Den markerer seg uredd i bylandskapet. Den har fått en rekke arkitektoniske priser for å innføre nyttig moderne design midt i et miljø nærmest overlesset med historie. Men ikke alle likte det nye og By-paviljongen har på folkemunne fått tilnavnet sauefjøset.

Et sjokk

Ett av tårnene, nærmere bestemt tårnet i tilknytning til St. Bravost Katedralen, har gitt byen status som verdensarv. Tårnet er ett av en serie på hele 56 klokketårn i Nord-Frankrike og Flandern som innledet en epoke hvor tårn var noe annet enn kirketårn og maktens tårn. De var borgernes egne og markerte frigjøring fra feudalsamfunnet og religiøs dominans. Tårn og klokker har derfor en helt spesiell posisjon i byens kulturelle arv.

Klokken i tårnet ved St. Bravost Katedralen måtte imidlertid tas ned for restaurering. Samtidig viste undersøkelser av tårnet at det ville være uforsvarlig å installere klokken på nytt. Tårnet var så ustabilt at det kunne rase sammen dersom klokken på nytt ble satt i sving. Derfor måtte klokken, inntil videre, bli stående på bakken, men den måtte være synlig. Det ble derfor laget en konstruksjon som klokken ble montert under.

Jomfruen

Det var videre viktig at konstruksjonen, etter samme filosofi som for By-paviljongen, skilte seg estetisk fra det historiske bygningsmiljøet. Sokkelen ble derfor utformet i et moderne materiale, i ubehandlet glatt betong. Ifølge min lokale kilde, Wim Proovost, ble dette for mye for «historiens voktere». Først måtte de svelge paviljongen og nå kom en betong konstruksjon midt i det aller helligste. Protestene fikk gjenklang helt inn i bystyresalen og det ble besluttet at betong konstruksjonen skulle gjøres til gjenstand for kunstnerisk utsmykning, for forskjønnelse.

Jeg vet ikke hva oppdragsgiverne hadde forestilt seg, at konstruksjonen kanskje ville blitt dekorert med gotiske linjer eller lignende? De fikk noe helt annet. Kunstneren Michaël Borremans plasserte et lite maleri, kun 60cmx70 cm, på betongveggen. Maleriet viser en pike med svart kledning og svart hår, hvit krage og hun er brun i huden. Fra øynene skyter det stråler i retning By-paviljongen. Portrettet har navnet Jomfruen med referanse til jomfruen på den verdensberømte altertavlen av Jan van Eyck som befinner seg inne i nettopp St. Bravost Katedralen. Det må ha vært et sjokk for «historiens voktere».

Tolerant posisjon

Ethvert kunstverk av en viss standard unndrar seg entydige tolkninger. Min lokale kilde så det slik: Dette er et pek mot de som ønsker å knytte samtiden uløselig fast til fortiden, - og de er lyse i huden. Det kunstneren viser er et portrett av en person som kan komme til å leve et godt stykke inn i fremtiden og som ser tilbake på By-paviljongen og fortidens opphetede diskusjoner om frivillig å låse seg inn i fastlåste mentale konstruksjoner. Hudfargen signaliserer en person som lever i en tid hvor spørsmål om hudfarge er blitt irrelevant, på lik linje med å leve i et flerkulturelt samfunn. I fremtiden betraktes verden fra en langt mer tolerant posisjon.

Jomfruen er et lite kunstverk, men med et stort innhold. Samtidig kan dette tolkes som et innlegg om det å ta bort og det å føye til. Hva hjelper det oss å fjerne spor fra en fortid vi i øyeblikket misliker? Vi mister da en viktig del av vår kulturarv. Kulturarven er på ingen måte alltid positiv. Vi må bære den med oss og leve med det vi har skapt. Det viktigste er ikke å lulle oss inn i falske forestillinger om en gloriøs fortid. Jomfruen til Michaël Borremans føyer noe til og er optimistisk i sitt budskap.