Arkitektnytt

Matthew Brown mottar en rekke vennligsinnede tilrop fra flere innbyggere, fra brune kneiper og på gaten. Vi går en tur. Kommunestyrets leder skal vise meg noen av prosjektene politikere er i ferd med å tilgjengeliggjøre som offentlig eiendom:

– Når vi gjør det selv, får vi faktisk ting gjort, sier Brown optimistisk.

Han peker på bygget rett inntil rådhuset som skal vies små bedrifter og kreativ næring.

– Vi kan også kreve at fagforeninger skal være til stede på byggeplassen, og at prosjektet skal realiseres på en miljøvennlig måte, fortsetter den populære politikeren.

Videre passerer vi tomten til en ny offentlig kino som kommunen er i ferd med å realisere, og en offentlig eid markedshall som ble opp- gradert i 2018. Hallen minner om byens store viktorianske togstasjon jeg nettopp ankom et- ter den vel times lange togturen nordover fra Manchester, og er fylt av kaféer og handelsfolk med hver sin salgsbod. Renoveringen ble utført av det lokale og familieeide selskapet Conlon Construction, som fikk oppdraget fordi de kunne garantere gode arbeidsvilkår, og som dermed inngår i Browns plan for Preston.

NYLIBERAL UTVINNING

Siden 2011 har arbeiderpartiet Labour styrt Preston, og Brown bidro først som ansvarlig for samfunnsdeltagelse og inkludering. Siden 2018 har han vært leder av både partiet og kommunestyret. I denne tiårsperioden har han og hans kollegaer bidratt til å introdusere en ny, sosial strategi for byen. Preston-modellen er navnet på byens politikk, som er inspirert av tidligere, britiske sosialdemokrater så vel som et knippe løsninger med navnet community wealth building. En ny bevegelse til stede ikke bare i Preston, men også i Cleveland i USA og Mondragón i Spania, som alle forsøker å tilby lokale alternativer til nyliberalismen.

– Det vi møtte i 2011, var en ekstraktiv nyliberal modell. Den politiske ledelsen, enten den var venstre- eller høyrevendt, praktiserte ofte modellen. For Prestons vedkommende innebar det å invitere globale eiendomsutviklingsselskaper som ønsket å rive busstasjonen for å skape et shoppingprosjekt, sier Brown oppgitt. Vi skal komme tilbake til den vakre, modernistiske busstasjonen tegnet av Keith Ingham og Charles Wilson fra Building Design Partnership sammen med ingeniørene fra Ove Arup and Partners, og som stod ferdig i 1969. Stasjonen er i dag blitt et symbol for byens nye politikk nettopp fordi den gamle politikken ønsket å rive den vekk. Det såkalte Tithebarn-prosjektet innebar en 50–50-prosent deling mellom kommunen og en utvikler i form av et utviklingsinstrument ment å tiltrekke seg investeringer til utviklingen av stasjonens ruiner.

– Lokale selskaper sa de mest sannsynlig ville blitt ekskludert fra en slik byutvikling, og at prosjektet ville favorisert større selskaper utenbys, forklarer Brown. Historien ville imidlertid noe annet, og etter flere år med virkningene av finanskrisen som begynte i 2007, ble planen forlatt ettersom de store utviklingsselskapene på jakt etter lett profitt og billig arbeidskraft trakk seg ut av Preston. Inn kom en ny politikk som med sine sosiale offentlige innkjøp minner om hva vi i Norge kaller Skiens- og Oslo-modellen, bare at Brown har som mål å transformere byen.

SUNN FORNUFT

– Det første vi gjorde, var å begynne å betale de kommunalt ansatte en minstelønn det går an å leve av, og å oppfordre våre samarbeidspartnere til å gjøre det samme, forklarer Brown om den nye strategien som ble utviklet da Labour tok over makten i 2011.

– Deretter prioriterte vi progressive offentlige anskaffelser, antageligvis den mest vesentlige delen av Preston-modellen, fortsetter han og legger til at kommunestyret har oppfordret andre lokale «anker-institusjoner» til å øke andelen av deres offentlige anskaffelser i byen og å tilby levelig lønn. De originale anker-institusjonene inkluderer fylkesstyret, byens universiteter og høyskoler, en boligforening og politiet. Målet er nå å inkludere enda flere aktører.

Modellen vektlegger ikke bare sosiale aspekter i anbudsrundene, men også å bryte opp større offentlige kontrakter:

– Vi skjønte fort at EU ikke var så begrensende som vi trodde ville være tilfellet. Det var

mange måter vi kunne forbedre kontraktene på eksempelvis gjennom å gjøre dem mindre for å gjøre det enklere for mindre selskaper å delta i anbudsprosesser, forklarer Brown, som mener det er for tidlig å si hva Brexit vil bety for byen. Han er riktignok klar på at Preston ikke driver med proteksjonisme, og at dette uansett er ulovlig.

I tillegg til å samarbeide med lokale institusjoner om mer lokale, sosiale og grønne anskaffelser har kommunestyret også jobbet for etableringen av flere kooperativer, og samarbeidet med pensjonsfondet det er del av for å få det til å investere lokalt i henhold til politikernes planer for byens sentrum. Nå er kommunestyret i gang med å etablere en egen bank som skal tjene det lokale næringslivet.

– Dette er en pågående prosess, men vi har allerede utført fryktelig mye. Omtrent 50 prosent av jobben er fullført. Det vi må gjøre nå, er å innføre resten av vårt program, sier Brown, og legger til:

– Dette er et transformativt prosjekt, men det er gjennomført på en måte som er fullstendig common sense.

Selv om kommunestyrelederen mener prosjektet er preget av sunn fornuft, har Preston- modellen likevel møtt motstand. Før forrige kommunevalg, i mai 2022, uttalte Det liberale partiet i Preston til Lancashire Evening Post at banken kommunestyret etablerer, er sløsing av offentlige penger, og at prosjektet uansett ikke vil fungere. Ron Woollam fra Det konservative partiet er i en sak fra i fjor i den samme avisen sitert på at han er kritisk til at mer av kommunens budsjett vies modellen: «Hvor stopper det? Denne vektleggingen av Preston-modellen bare fortsetter og fortsetter.»

– Hindringer er ikke bare der i form av opposisjonspartiene, de finnes også i min egen bevegelse, forteller Brown.

– Nye ideer er skumle for mange folk, fortsetter han og legger ikke skjul på at han også har møtt motstand fra hva han omtaler som den ekstraktive bransjen:

– Jeg er ikke særlig populær blant dem når jeg sier at vi ikke vil ha det her. Vi trenger investeringer i vår by, men ikke ekstraktive investeringer.

Preston-modellen er ikke bare ment å utfordre useriøse selskaper og svare på den harde innstramningspolitikken Storbritannia har ført siden finanskrisen, men også å se på dypere utfordringer, som har vart lenger.

– Da jeg vokste opp på 1980-tallet under Margaret Thatchers styre, hadde jeg en sterk følelse av at noe var veldig galt. Det var en brutal tid, særlig for Nord-England, forteller Brown på sitt kontor i det ærverdige, nyklassiske rådhuset i sentrum av Lancashire, hvor den ene veggen er prydet med en plakat av sosialisten og Labour-legenden Tony Benn.

– Som en av mange arbeidsledige ungdommer leste jeg mye politisk teori, og etter hvert lærte jeg om erfaringene fra Emilio Romano og Mondragón, og de to stedenes suksess gjennom arbeiderstyrte selskaper. I Mondragón er deres kooperative føderasjon den største i regionen, og siden stedets økonomi i så stor grad er demokratisk eid, påvirker strategien folks liv på en veldig konkret måte, forklarer Brown med referanse til den baskiske foreningen som med sine selskaper har over 80.000 personer i sving i ulike sektorer som kunnskap, finans, industri og handel.

EN UKJENT SUKSESS

– Siden Preston-modellen ble rullet ut i 2012, har anker-institusjonene gått fra å bruke 5 prosent til 20 prosent av sine budsjetter i Preston. Deres forbruk i hele fylket Lancashire har økt fra omtrent 35 til 80 prosent, opplyser Ioannis Prinos, sosiolog ved University of Central Lancashire, hvor han under ledelse av professor Julian Manley har forsket på Preston-modellen.

– Modellen har altså vært veldig vellykket med tanke på å øke andelen av kommunens og dens samarbeidspartneres lokale anskaffelser, styrke den lokale handelen, bidra til et mer etisk og grønt næringsliv og å redusere arbeidsledigheten noe, slår Prinos fast.

Forskeren påpeker også at Preston i 2018 mottok tittelen «den mest forbedrede byen» i PwC and Demos’ indeks Good Growth for Cities, som blant annet kartlegger arbeidsledighet, lønninger og boligpriser. Byen har vært rangert blant de fem øverste siden, noe han mener er en god indikator på den økonomiske effekten av strategien.

– Det er overraskende at selv om modellen har vært en relativ suksess, så er den ikke allment kjent utenfor politiske og akademiske sirkler. Folk flest i byen kan ikke peke på konkrete endringer eller praktiske innvirkninger i deres liv som direkte skyldes Preston-modellen. Folk har et inntrykk av at politikerne gjør en bra jobb, men de kaller det ikke nødvendig- vis Preston-modellen, sier Prinos, som mener vagheten med modellen har både sine fordeler og ulemper.

– Selv om modellen har community wealth building som grunnprinsipp, er det ikke et rigid sett av tiltak som leder fra A til B til C, det er en mer fleksibel verktøykasse. Det vår forskning viser, er at styrken til modellen ligger i at den er både noe vag og uferdig, og nettopp derfor fungerer inspirerende som en holistisk narrativ. Modellen evner å forene personer fra ulike organisasjoner som ikke samarbeidet tidligere. Folk tillegger modellen et stort potensial for sosial forandring, selv om de er usikre på akkurat hvordan det skal skje.

Selv om flere kooperativer er etablert, slik som mediestiftelsen Preston Digital og det lokale taxiselskapet North West Black Cabs Ltd, mener forskeren Preston har et stykke å gå for å demokratisere økonomien gjennom innbyggernes eierskap i den.

– Sammenlignet med lignende strategier slik som Clevelands og Mondragóns, ser vi at Preston ikke har klart å få til like stor demokratisering av økonomien i form av kooperativer. Det innebærer at Preston-modellen enda ikke påvirker dagliglivet til folk i så stor grad. For det meste har modellen innebåret eksperter bak lukkede dører, dører som må åpnes for vanlige folk. Samtidig er jeg sikker på at politikerne, lederne og sjefene i anker-institusjonene vet dette, og at de jobber med saken.

På spørsmål om hva han tror er modellens største hindring, påpeker Prinos at politikerne ønsker å håndtere problemer som er komplekse av natur – sosial ulikhet og klimaendringer er ikke løst på én dag.

– Modellen er fremdeles i en tidlig fase, og selv om den er fullt mulig å gjennomføre i det nåværende kapitalistiske systemet, går den likevel mot det rådende nyliberale paradigmet. Modellen går mot både folks tankesett og de politiske strukturene mer generelt, sier Prinos, som også fremhever behovet for finansiering.

– Skal demokratiseringen lykkes, trenger byen en kooperativ bank, som nå er i ferd med å få lisens. Vi må vente å se om den klarer å finansiere små og mellomstore bedrifter, og mer generelt støtte sosio-økonomisk innovasjon og sosialt entreprenørskap på en måte som er umulig hvis byen utelukkende er avhengig av de tradisjonelle, private bankene, konkluderer Prinos.

Å FORESTILLE SEG ALTERNATIVER

Janet Newsham er ved siden av sin jobb med arbeiderrettigheter også styremedlem av Preston Cooperative Education Centre, som nylig ble startet av fagforeninger i Preston med mål om å bidra til å nå Preston-modellens mål om flere kooperativer. Nå skal de skaffe lokaler og ansette en person til å undervise.

– Sønnen min bor i Rochdale, hvor en av verdens første kooperativer ble etablert (Rochdale Society of Equitable Pioneers, 1844, jour. anm). I dag er imidlertid ideen om kooperative selskaper ikke like vanlig som det en gang var. Min sønn lærte aldri om bevegelsen på skolen, sier Newsham.

– Mine to andre sønner er arbeidsledige, men i dag er det veldig få tilbud tilgjengelig i en slik situasjon, derfor må vi skape dem selv. Hvis arbeiderne i Preston satte opp sine egne kooperativer, hjelper det ikke bare enkeltpersoner, det bidrar også til at penger ikke flyter ut av området.

Newsham peker mot kafékjeden Costa lenger ned i gaten og foreslår at arbeidere kunne eid og drevet sine egne kaffebarer.

– Vi må forestille oss at pengene ikke trenger å gå til eierne, men vi lærer aldri at en mer kollektiv modell er mulig, sier Newsham.

I likhet med Wise møter jeg også kommunepolitiker Valerie Wise på en demonstrasjon som arrangeres i hele Storbritannia i begynnelsen av oktober, «Enough is Enough». I talen hennes sier hun at hun ikke så for seg å skulle komme tilbake til kommunestyret, men her er hun, til folks applaus.

– Matthew Brown foreslo at jeg skulle komme tilbake til politikken etter tjue år, sier Wise til meg etterpå, mens hun peker på Brown som snakker med demonstranter bak oss.

Wise har tidligere vært leder for kommunestyret i Preston og vært medlem av det myteomspunne Greater London Council (GLC), et prosjekt med likhetstrekk med kommunestyret i Preston.

– På samme måte som Preston-modellen er et prosjekt mot den konservative politikken nasjonalt, ble GLC et lignende prosjekt mot Thatchers nyliberalisme på 1980-tallet. Faktisk var det venstrevendte styret av GLC så populært at det ble oppfattet som en trussel av regjeringen, og ble derfor lagt ned av Thatcher-regjeringen i 1986. GLC hadde langt mer ressurser på 80-tallet sammenlignet med britiske byer som Preston har i dag etter mange år med innstramningspolitikk, men Preston viser vei- en fremover, fastslår en optimistisk Wise.

GEOGRAFISK REKKEVIDDE

– Som lokalbeboer ønsker jeg at modellen skal fungere, for både innbyggerne og det lokale næringslivet, sier Alban Cassidy om Preston- modellen idet vi møtes på en kafé.

Han er byplanlegger og direktør for Cassidy+Ashton, et Lancashire-basert planlegging- og arkitekturselskap etablert i 1960 med hovedkontor i Preston. For Cassidy gir det mening å jobbe lokalt, og han beskriver Preston-modellen, som så mange andre, som sunn fornuft. Han skulle ønske kommunen jobbet mer for å engasjere lokale selskaper. Samtidig er han snar med å påpeke at modellen kan være praktisk vanskelig i enkelte situasjoner, og ikke bare med tanke på konkurranselovgivning.

– Med tanke på det private næringslivet må du ofte søke bredt etter ekstra kompetanse som du finner i Liverpool, Manchester eller videre ut, også når du skal jobbe med planlegging og bygging. Når det er sagt, foretrekker jeg å jobbe med noen i nærheten, ettersom møter ansikt-til-ansikt er å foretrekke fremfor Zoom-møter. Og det at folk reiser langveisfra til Preston, er ikke alltid miljøvennlig, påpeker Cassidy.

Planleggeren mener også strategene bak Preston-modellen må tenke på uintenderte effekter:

– Hvis kommunens planleggere identifiserer mindre tomter i deres planer, for eksempel, i den hensikt å legge til rette for mindre selskaper som da vil ha muligheten til å utvikle der, så er det en risiko for at det kan resultere i dyrere boliger sammenlignet med det nasjonale utviklere ville skapt på større tomter, ettersom de der ville bygd flere og mer beskjedne boliger.

– Så at «small is beautiful» er ikke alltid sant?

– Nei. Eller, det kan bli for ekstravagant, og følgelig for dyrt, og det er antageligvis ikke hensikten med Preston-modellen.

ELEKTRISKE DØRER. ENDELIG!

Cassidy har nylig vært involvert i et storstilt prosjekt som har blitt selve symbolet på Preston-modellen: Renovering og videreutvikling av Prestons berømte busstasjon.

– Jeg vokste opp her på 1970-tallet, og den store busstasjonen er en av de første bygningene jeg kan huske. Men selv den gang så jeg noen svakheter med bygget, inngangen bestod for eksempel av svært tunge tredører, sier Cassidy mens han imiterer eldre damer som slet med å komme inn.

Før Cassidy ble med på renoveringen, hadde det blitt fremmet flere forslag om freding som ikke gikk gjennom. Kommunens Tithebarn-plan fra 2009 foreslo å rive bygget, for å legge til rette for et shopping-område ledet av kjeden John Lewis. Dette var imidlertid etter finanskrisen, og de private utviklerne trakk seg ut én etter én. I 2013 ble et nytt for- slag om å bevare den modernistiske busstasjonen endelig godtatt, og kommunestyret solgte bygget for en symbolsk sum til fylkesstyret i den hensikt at de skulle renovere det. Inspirert av Preston-modellen ble Conlon, det lokale utviklingsselskapet, valgt til å renovere mesteparten av bygget. Det New York og London-baserte kontoret John Puttik Associates vant den internasjonale konkurransen for å lede renoveringen, mens Cassidy+Ashton kom like bak, og ble fort med som en lokal partner som tilbød støtte i spørsmål om planlegging, bevaring og arkitektur.

– Det var nesten Preston-modellen ved en tilfeldighet, sier Cassidy om sin involvering i prosjektet.

– Kommunestyret ledet ikke prosessen, men det var viktig for renoveringen og planleggingen at vi i Cassidy+Ashton var om bord, ettersom vi kjente den lokale konteksten.

Uansett hvordan innbyggerne inkluderes i Prestons nye modell, er hverdagslige og sosiale spørsmål igjen satt på dagsordenen, denne gangen med en større vektlegging av medvirkning og urbanitet enn i etterkrigstiden.

– Den originale busstasjonen var i praksis en øy frakoblet byen, tilgjengelig bare via mørke og skumle underganger eller et farlig løp over veien. Vi løste dette ved å fjerne bussene på den ene siden og byttet ut bussenes parkeringsplasser der med et offentlig torg. Den andre siden ble beholdt for bussene, en vel så intensiv bruk av stasjonen ble opprettholdt ved at bussene står der kortere ved å ikke parkere der, sier Cassidy.

Selv om alt dette var vellykket, er en leende Cassidy klar på at han er mest stolt over å ha løst dørproblemet:

– Da jeg jobbet med renoveringen, snakket jeg med en rekke lokalfolk, og en av dagene kom en elektronikkingeniør til meg. Han sa han hadde vært med å bygge stasjonen på 1960-tallet, og at den originale planen for bygget var å gjenskape glamouren fra flyreiser for dem som tok bussen. Arkitekturen var imponerende, og interiøret minner om en flyplassterminal. De ønsket også moderne, elektriske dører, men budsjettet var brukt opp, og kommunen endte med de tunge dørene som jeg husker så godt. Jeg brukte derfor argumentet i møte med bevarings-organisasjonene, at elektriske dører ville være en endelig realisering av den originale visjonen for prosjektet!

Det konservative partiet i Preston og dets leder, Sue Witham, har avstått fra å svare på henvendelser angående Preston-modellen.

Alf Jørgen Schnell er skribent og samfunnsgeograf. Dette er den siste i en serie på tre artikler om nye sosiale bystrategier i Amsterdam, København og Preston.

Serien er støttet av Fritt Ord.