Arkitektnytt

«Arkitekt» kan defineres både bokstavelig, som en fagperson utdannet til å planlegge menneskenes fysiske omgivelser, eller i overført betydning, som en som tenker ut og får i stand noe – en opphavsmann. I filmens verden har den sistnevnte definisjonen fått spille en viktig rolle i fremstillingen av førstnevnte. Arkitekten tenker stort og er full av gjennomslagskraft. Han – det er som regel en mann – har oversikt, tar kontrollen og er en skaper, med stor S. Han er en gjeter blant sauene, ser hele bildet og, ikke minst, har rett.

Gjennom hele filmhistorien har arkitekter vært en yndet yrkesgruppe å portrettere. Vi har mange varianter: Fra Wesley Snipes i «Jungle Fever», som slenger kvinner på tegnebrettet og kaster seg over dem, til Tom Hanks i «Sleepless in Seattle», som vandrer småtrist ute i regnet. I sommer ble det kjent at Keanu Reeves skal spille arkitekten Daniel Burnham i filmatiseringen av romanen «The Devil in the White City», som blant annet omhandler Burnhams ønske om å markere seg under verdensutstillingen i Chicago i 1893.

GENIET OG LOGIKEREN

Filmhistoriens kanskje mest ikoniske portrett av en arkitekt er karakteren Howard Roark i King Vidors «The Fountainhead» (1949), basert på Ayn Rands roman. Roark, spilt av Gary Cooper, er den staute og kjekke mannlige arkitekten, full av integritet og kun drevet av sine egne idealer om kvalitet, som heller tar seg jobb som svettende arbeider enn å inngå kompromisser og endre sin moderne, visjonære arkitektur. Han er et geni, som bestandig blir motarbeidet av trangsynte klassisister, og alle har en mening om ham og ser opp til ham, enten det er i beundring eller i misunnelse. Filmens avsluttende bilde er bokstavelig talt arkitekten på toppen av sin nye skyskraper, bygget helt etter hans tegninger.

«The Fountainhead» er blitt hyllet av politisk konservative og liberale for sitt forsvar for enkeltmenneskets ukrenkelige frihet og integritet, men filmen tegner altså også opp et ideal for arkitekten, som en som kun er tro mot seg selv og sine idéer. Det er et ideal en og annen arkitekt sikkert er blitt påminnet og følt krenket, når de har møtt opp til befaring på byggeplass og til sin forskrekkelse sett at håndverkerne har unnlatt å følge de detaljerte tegningene.

En annen klassisk, om enn noe mindre svart-hvitt (men likevel i svart-hvitt-film!) fremstilling av arkitekten på film kom åtte år senere, med rettsdramaet «12 Angry Men» («12 edsvorne menn»). En jury skal felle dom i en drapssak, og Henry Fondas navnløse karakter er først den eneste som ser muligheten for at den tiltalte kan være uskyldig. I et kammerspill der vi aldri forlater rommet juryen diskuterer i, overtaler Fonda de andre jurymedlemmene, en etter en, til å åpne øyne og sinn. Han er her et fyrtårn av logikk, rettferdighet og motstrømstenkning.

Når han til slutt har vunnet frem, får vi belønningen idet en av de andre i juryen på vei ut av rettsalen spør Fonda hvilket yrke han har: «Er du selger?» «Jeg er arkitekt», svarer Fonda, triumferende.

ARKITEKTER UTEN ARKITEKTUR

– Før i tiden, både i samfunnet generelt og i filmer spesielt, hvor ting gjerne karikeres, så stod idéen om geniet og den enes vilje sterkere. Det har nok i liten og i stadig mindre grad egentlig vært sannheten om arkitekten. Arkitektur er jo en samarbeidsdisiplin, ikke en arena hvor den enkelte tanken har drivende kraft, sier Sveinung Gjessing, arkitekt, filmskaper og medarrangør av Arkitekturfilm Oslo, som arrangeres nå i oktober.

Arkitekten på film er gjerne mer en personlighetstype, enn drivende for handlingen, mener Gjessing.

– Det er få eksempler på arkitekten som gjør arkitekt-ting, men yrket er kanskje heller valgt for hva det sier om mennesketypen. Det er noe trygt og edelt over arkitekten.

Her er Henry Fonda i «12 Angry Men» det ultimate eksempelet, mener Gjessing: Et solid, komplekst og godt menneske. Han er en arkitekt.

En annen «arkitekt» Gjessing trekker frem, er Art Vandelay. Han er ikke en ekte arkitekt, verken i virkeligheten eller i fiksjonsuniverset han befinner seg i, men snarere Seinfeld-karakteren George Costanzas alter ego, som han finner opp når han vil gjøre seg fjong. Hva passer bedre da, enn å være arkitekt?

– Det er det man ønsker å være. «Nothing is higher than architect». Det er nok i stadig mindre grad inntrykket, både hos arkitekter og andre. Man har nok skjønt at det er en jobb som alle andre, som har både sine kreative og administrative sider, sier han.

STILIGE BRILLER OG NESA I VÆRET

Men hvorfor er det så få filmer der arkitekten og arkitekturen driver handlingen? Arkitektur og byplanlegging er jo spennende, sier Gjessing.

– Men det er jo langsomt, og egner seg sånn sett dårlig for å være handlingsdrivende i en film.

I større grad enn fiktive arkitekter i arbeid, er fiktiv arkitektur til stede i filmer, mener Gjessing: Både i science fiction-filmer og i filmer der faktisk arkitektur blir brukt i fiktive locations, hvor arkitektur blir satt i en ny kontekst.

– Dette skaper jo en evig loop, der de som lager film ser på, og blir inspirert, av eksisterende arkitektur, mens arkitekter igjen ser filmer og kan få nye idéer. Jeg vet ikke om det samme er tilfelle med fremstillingen av arkitekter. Det er jo noen personligheter fortsatt som lever opp til karikaturen arkitekt, sier Gjessing med et smil.

– Men hva kjennetegner karikaturen?

– Han er vel gjerne detaljorientert, har stilige briller, er estetisk anlagt og litt fin på det. Kontrollert, rolig og trygg, men også med nesa høyt i været, på den negative måten.

Han tror likevel at karikaturen passer bedre på tidligere generasjoner arkitekter, enn på den mangslungne massen vi har i dag.

TEORI OG PRAKSIS

Et minneverdig portrett av en arkitekt i norsk film, finner vi i Jens Liens «Sønner av Norge», basert på Nicolaj Frobenius’ selvbiografiske oppvekstskildring «Teori og praksis». Her spiller en energisk Sven Nordin rollen Magnus, en frigjort 1970-tallsfar og -arkitekt, som etter å ha tegnet drabantbyblokker på Rykkinn i Bærum selv flytter inn i forstadsdrømmen, som han hyller som kostnadseffektiv boligbygging som legger til rette for et trygt og harmonisk fellesskap – før alt går gærent.

Opprinnelig var faren til Frobenius psykolog, men forfatteren endret ham til arkitekt fordi det passet bedre, forteller Lien.

– Avstanden mellom farens sterke idé om hvor perfekt drabantbyen skulle bli, og hvor mislykket den ble, speiles i hvordan han har skapt livet og omgivelsene til sønnen. Derfor er det klart at det passet bedre at han var arkitekt, sier Lien.

– Men hva slags type er arkitekten, og hvordan former man dem til lerretet?

– Arkitekten er jo en slags blanding av en kunstner og en praktiker eller ingeniør. De er gjerne ærgjerrige, og den kunstneriske delen er ganske viktig og beskyttet.

BLENDET AV IDÉEN

En typisk arkitektskildrende scene i filmen er når faren kommer stormende inn i stua med en idé han må tegne ut med det samme, uten å ense sønnen og vennene hans som også er i rommet.

– Det er kunstneren, som blir totalt blendet av en idé som overskygger absolutt alt. Det er jo riktig energi for å få skapt noe, ofte bruker man tid på å tilpasse omgivelsene idéen, men når man ser på hvem som blir ofrene, er det kanskje ikke ideelt, forklarer regissøren.

I filmen var det viktig å fremstille arkitekten Magnus som grenseløs.

– Han er en grenseløs hippie, med alle sine idéer forankret i hippiebevegelsen. Han er en ekstremt selvopptatt type som bruker omgivelsene til å realisere seg selv, og som glemmer farsrollen, eller lar sønnen utvikle seg selv.

De mest kritiske til moderne arkitektur vil kanskje si at dette er slik arkitekter flest er, ler Lien. Selv er han ikke helt enig i det:

– Tanken var sikkert ekstremt god når man satt og lagde idéen, men så viser det seg at det ikke fungerer sånn som man hadde tenkt. Menneskene som skal bo på Rykkinn, blir som brikker som skal passe inn i arkitektens visjon. Det er også sånn han er som far: Han er sterk, har sine idéer, og så må omgivelsene bare passe inn.

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo arrangeres for sjuende gang 20. til 23. oktober. Årets festival handler om arkitektur og tid, og hvordan vårt syn på arkitektur hele tiden endrer seg.