Arkitektnytt

På dypt skoggrønne vegger i Nasjonalmuseet henger kobberplater, trykk og kart av den 1700-tallsgrafikeren og arkitekten Giovanni Battista Piranesi (1720–1778). Fredag åpner utstillingen «Piranesi og det moderne», som viser hvordan Piranesi har påvirket film, kunst, fotografi – og ikke minst arkitektur.

Eller som det står i introduksjonen til utstillingen: «Den italienske kunstneren Piranesi er best kjent for sine etsninger som viser Roma, arkitekturfantasier, svimlende trappeløp og forvitrede ruiner. Hans bygningsvisjoner har bidratt til å definere det moderne innen ulike kunstformer i det 20. og 21. århundre».

– Piranesi har inspirert kunstnere og arkitekter gjennom generasjoner. Denne utstillingen viser hvor vidt hans inspirasjon spenner, sier Wenche Volle, seniorkurator ved Nasjonalmuseet og kurator for utstillingen.

Koolhaas-inspirasjon

Arkitektnytt står sammen med Volle og medkurator Victor Plahte Tschudi, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), i det ene utstillingsrommet.

En halv vegg i det ene utstillingsrommet er viet den nederlandske stjernearkitekten Rem Koolhaas, som eksplisitt er inspirert av Piranesi. Foran en modell av Bejing-bygningen China Central Television Headquarters, Kinas NRK-bygning, tegnet av Koolhaas og hans OMA, forklarer Tschudi om den direkte linken mellom Piranesi og moderne arkitektur.

– Dette bygget, og kvartalet, ble påbegynt i 2002 og er mer eller mindre ferdig oppført i våre dager. Dette prosjektet føyer seg inn i en lang rekke prosjekter hvor Koolhaas har brukt Piranesis store plan over Roma, «Campus Martius», som underlag for designen. Her er det helt eksplisitt uttrykt, hvor vi ser modellen er projisert oppå fragmenter av Piranesis plan, forklarer Tschudi.

Også arbeid av Louis Kahn (Nasjonalforsamlingen i Bangladesh) og Peter Eisenman er inkludert i utstillingen.

Samlingens historie

Utstillingen er et samarbeid mellom AHO og Nasjonalmuseet og tar utgangspunkt i både Tschudis egen forskning om Piranesi og det moderne, og museets Piranesi-samling som har røtter tilbake til grafikksamlingens begynnelse i 1877.

Kobberstikk- og håndtegningssamlingen hos Nasjonalmuseet var først et privat foretak, forklarer Volle. Man hadde på den tiden ikke en grafikksamling i Norge, som man hadde i andre land. Derfor tok Lorentz Dietrichson (1834-1917), Norges første kunsthistoriker, initiativ til en annonse i avisen med ønske om gaver til den nyopprettede samlingen.

– Noe av det første som kom inn var to trykk av Piranesi fra samlingen etter historiker Carl Melchior Stang i Halden. Hans samling på 2700 verk og et bibliotek, ble grunnstammen i denne samlingen.

Etter den tid har samlingen av Piranesi vokst. I 1970-fikk museet støtte fra Kulturrådet til å kjøpe fem verk av Piranesi fra serien Imaginære fengsler, 1761. Disse skal vises i Hvelvet i Arkitekturmuseet, litt senere i høst, som del av utstillingen «Piranesi og det moderne».

– Som en moderne arkitekt

Tschudi har hatt egne kurs på AHO om Piranesi, hvor Volle også var sensor. Han tok da med seg studenten til Nasjonalmuseets samlinger for å studere blant annet verkene som kom inn i 1877. Kurset endte opp som både forskningsprosjekt og utstilling.

– Hvordan vil du si Piranesi påvirker dagens arkitekter Tschudi?

– Det er det som har vært interessant med dette forskingsprosjektet. Det startet med at jeg stilte studentene nettopp det spørsmålet du nå stiller. Det forskningen avdekket har vist er at Piranesis betydning bare har økt. Fra 1950-tallet fremstod Piranesi som en moderne arkitekt, og ikke en forfeilet arkeolog, slik man tenkte frem til da.

Arkitekter har grepet til Piranesi på så mange ulike måter, forklarer Tschudi.

– At så ulike arkitekter som Léon Krier og Peter Eisenman, den ene postmodernist den andre formalist, begge tyr til Piranesis kart, viser hvilken kraft som ligger i hans tidløse design.

En evig fascinasjon

– Kan du beskrive den kraften Piranesi har på arkitektene?

– Det handler om at Piranesi blander sammen fortid og framtid. Han går tilbake til antikken, men forestiller seg hvordan antikken ville kunne sett ut i en tenkt fremtid. Han løsriver seg fra historien, samtidig som historien er en ingrediens. Og det paradokset tror jeg har vært evig fascinerende for moderne arkitekter: Hvordan bruke de formene og motivene vi har nedarvet, som vi ikke kan gjøre noe med, til å forme noe nytt likevel.

Volle supplerer:

– Piranesi var opptatt av forestillingsevnens kraft.. Evnen til å forestille seg hvordan noe har vært, men også hvordan noe kan bli, er litt av nerven i denne utstillingen, sier Volle.

Piranesi i dataspill

– Hvordan møter arkitektstudentene Piranesi?

– Med begeistring. Det ser ut som han går gjennom forskjellige faser i den moderne arkitekturen. Fra å være et ledende prinsipp under postmodernismen til å bli en kode for Rem Koolhaas. Nå er siste stadiet at man forestiller seg hvordan det er å faktisk bo i denne Piranesi-planen. Italienske Pier Vittorio Aureli blant annet, leser planen som en ideell by, som kan tjene til å vekke dens «innbyggere» opp fra «det borgerlige livets søvngjengeri». Nylig ble det laget er dataspill basert på Piranesi, «New Campo Marzio», hvor man er inni en piranesisk spillverden med moduler som forgrener seg endeløst, svarer Tschudi.

De to kuratorene håper mange arkitekter oppsøker utstillingen, for egentlig er det et stående oppdrag.

– Det vi gjør her er egentlig å si til dagens arkitekter at nå er det deres tur. Nå presentere vi historien til nå, nå må dere ta stafettpinnen videre, sier Tschudi.